[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Brutalt og blodig drømmespill

IdaLou Larsen

Oppdatert søndag, den 25. mai, 2008.

Calixto Bieitos Brand er en voldsom teatralsk opplevelse. Men den stiller flere spørsmål enn den gir svar.

På scenen huier og synger feststemte og trendy ungdommer uhemmet og vilt mens vi publikummere inntar våre plasser. Ibsen nøyer seg med å hentyde til Agnes og Einars forlovelsesfest, selv om den riktignok varte «tre døgn til ende»: med sin overdådige festskildring, en nesten overtydelig kritikk av vårt overflodssamfunn, gjør Calixto Bieito det fra første stund av klart at hans «Brand utspiller seg her og nå, og, som det står i programmet, er ment som en kritikk av dagens samfunn der «folk ikke er i stand til å engasjere seg i eller forplikte seg til noe som helst bortsett fra sine små individuelle liv». Opp mot egodyrkingen, det allmenne påbudet om selvrealisering og den grenseløse trangen til materielle goder, stiller han, i likhet med Ibsen, en kompromissløs Brand med en urokkelig tro på at det er menneskets plikt å satse alt på å skape en ny og bedre verden, uansett hva det måtte koste av menneskelige lidelser. Men den blodige og brutale slutten med selvmord og selvmutilering - så helt motsatt Ibsens - stiller spørsmål ved religiøsiteten i hele Brands prosjekt.
  Calixto Bieito gjør Brand enda mer ekstrem enn Ibsen har skildret ham: Brands steile kompromissløshet er hos Ibsen den indirekte årsaken til at Agnes dør. Men Bieito lar fysisk handling tydeliggjøre teksten: Hos ham, som hos Ibsen, sier Agnes at hun vil sove, men her legger hun seg ned og trekker teppet over hodet. Brand kneler ved siden av henne, holder teppet fast og kveler henne mens hun i dødskampen fortvilet stritter imot. Også i første akt velger Bieito å vise en episode Ibsen bare forteller om: den lutfattige familiefarens drap av sitt dødssyke barn, etterfulgt av hans selvmord, utspiller seg for våre øyne, midt under den lystige forlovelsesfeiringen som dermed også tar slutt.
Lenger fra vår norske sosialrealistiske, psykologiske teatertradisjon er det vanskelig å komme: Calixto Bieitos Brand er et drømmespill, en teatralsk lek der tanker og følelser blir til virkelighet. Umiddelbart virker en slik tolkning ikke bare fremmed, men også feilslått. Da Bieito underkastet Peer Gynt en lignende behandling, var det ganske uproblematisk, for det stemte med tekstens overdådige og barokke frodighet. Det er i første omgang vanskeligere å godta samme type regigrep på et så desperat og tragisk stykke som Brand. Men en rask gjennomlesning av originalen underbygger hovedtrekkene i Beitos tolkning. Ikke minst Ibsens sterke vektlegging av den lyriske retorikken gjør at stykket også kan leses som et drømmespill.
  Rebecca Ringst vanvittige, lett marerittaktige scenebilde utfyller dette perspektivet. Enorme rosa fjellputer danner rammen om den store festen, og når Brand utøver sitt prestekall i den trange vestlandsdalen, bor han og Agnes i hvert sitt telt i et landskap av gråhvite isflak av plast, med menigheten i bakgrunnen innlosjert i lignende telt. Kostymene står i stil: Som misjonær sprader Einar forfengelig omkring i damepels, en minimal badebukse, med et stort svart kors malt på ryggen.
    Et stykke på vei fungerer Bieitos ønske om å gi scenisk uttrykk for de underliggende tankene i teksten. Men hans tendens til overtydeliggjøring fører til at spillet blir så voldsomt ekspressivt at det nærmer seg det parodiske. Brand og Einar slåss fysisk om Agnes, Brand angriper moren med bare never, mens samfunnsstøttene skyter villere rundt seg enn i gamle cowboy-filmer. Brand og Agnes går rundt et smakløst gullglitrende juletre og synger O jul med din glede, og, mens Ibsen lar gjenferdet til Agnes vise seg i siste handling, dukker spøkelsene her opp så snart anledningen byr seg.
 Aller mest problematisk er Bieitos replikk-instruksjon: Til tider skal Sven Nordins illsinte Brand skrike av fulle lunger. Men da blir det også omtrent umulig å skjønne hva han vil, og hvorfor han vil det. Han er kanskje en idealist, men den mangelfulle diksjonen overbeviser ikke om at han også er en folkeforfører. Mest av alt opptrer han som stormannsgal, brutal og selvopptatt. Det har kanskje ikke Calixto Bieito ment, men som ikke-norsk språklig er han neppe klar over hvor fremmed ordvalget i Ibsens dikt fra 1866 fortoner seg i dag. Når replikkene attpåtil altfor ofte drukner i skrik, danner de ikke den nødvendige motpolen til det fysisk voldsomt ekspressive spillet. Men en imponerende kraftprestasjon, en skikkelig teatermaraton er det blitt. Sterke og voldsomme er også Maria Bonnevies Agnes, Frøydis Armand som Brands kreftsyke mor, og en tidsriktig pilleavhengig epileptisk Kjersti Holmen som Gerd. Over hele linjen er ensemblespillet glimrende.
  En utradisjonell, utfordrende og ytterst teatralsk tolkning som ble bedre i ettertid enn i øyeblikkets opplevelse. Men selv om jeg er enig i Calixto Bieitos kritikk av en del sider ved dagens samfunn, makter han ikke å overbevise meg om at Brands innstilling til livet er den rette. Det er kanskje ikke heller det han ønsker. Men uklarheten her er og blir problematisk.
Den Nationale Scene, Bergen
Brand
Av Henrik Ibsen
En samproduksjon mellom Nationaltheatret og Festspillene i Bergen
Bearbeidet av Calixto Bieito og Gerd Stahl
Regi: Calixto Bieito
Scenografi: Rebecca Ringst
Kostymer: Ingo Krügler
Med: Sven Nordin, Maria Bonnevie, Frøydis Armand, Thorbjørn Harr, Kjersti Holmen, Erik Hivju og flere

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 24. mai