[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Tolvskillingsoperaen: Paul Ottar Haga, Heidi Gjermundsen Broch og ensemblet

01 Tolvskillingsoperaen: Paul Ottar Haga, Heidi Gjermundsen Broch og ensemblet

Foto Marius E Hauge/DNT

02 Tolvskillingsoperaen: Evelyn Jons

02 Tolvskillingsoperaen: Evelyn Jons

Foto Marius E Hauge/DNT

03 Tolvskillingsoperaen: Ingrid Jørgensen Dragland  og Heidi Gjermundsen Broch

03 Tolvskillingsoperaen: Ingrid Jørgensen Dragland og Heidi Gjermundsen Broch

Foto Marius E Hauge/DNT

04 Tolvskillingsoperaen: Marit Kolbræk  og Sverre Bentzen

04 Tolvskillingsoperaen: Marit Kolbræk og Sverre Bentzen

Foto Marius E Hauge/DNT

05 Tolvskillingsoperaen: Sverre Solberg

05 Tolvskillingsoperaen: Sverre Solberg

Foto Marius E Hauge/DNT

Tolvskillingsoperaen i musikaldrakt

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 7. april, 2008.

I og for seg tar Georg Malvius seg ingen friheter med Tolvskillingsoperaen. Men han har gjort det beske syngespillet om til en strømlinjeformet musikal.

Under slagordet «verdas beste musikal» har Det Norske Teatret nesten daglig annonsert for sin nyoppsetning av Tolvskillingsoperaen. Valget av «musikal»begrepet er dekkende for regissør Georg Malvius tolkning av Brecht/Weills klassiker fra 1928. På Det Norske Teatret er Tolvskillingsoperaen ikke lenger et beskt, satirisk og mollstemt syngespill, men nettopp - en glatt og elegant musikal der Brechts grunnleggende «verfremdung»sprinsipp er blitt erstattet med vår tids overordnede bud om at publikum først og fremst bør more seg og bli underholdt.
  Da Catrine Telle for litt over ett år siden satte opp Tolvskillingsoperaen for Riksteatret/Teatret Vårt, aktualiserte hun samfunnssatiren, men la også stor vekt på å opprettholde den ironiske distansen og den ekspressive teatraliteten. Svenske Georg Malvius har valgt å gå andre veier, og for de mange som i våre regiteater-tider mener at en regissør slett ikke trenger å være trofast mot dramatikerens intensjoner, bør denne «moderniseringen» av Brecht/Weill være ganske uproblematisk. Georg Malvius er nok langt fra så «nyskapende» som regiteatret krever. Til gjengjeld ser det ut til at hans tolkning faller i smak hos publikum. På premieren var spontaniteten og begeistringen i applausen ikke til å ta feil av.
  Georg Malvius går også inn for å aktualisere Brechts kapitalisme-kritikk. Mens Herr Peachum hos Brecht beriket seg på å organisere byens tiggere, er han her svindler på internasjonalt nivå, med sammensvorne i alle verdens land. Samfunnet er blitt tøffere, også blant kjeltringene. Fru Peachum er langt framstegen alkoholiker, og når de et øyeblikk forsones, tilbyr Lucy Brown sin erkerivalinne Polly å sniffe heroin i stedet for, som tidligere, å drikke en kopp kaffe. For øvrig er alle akkurat like kjeltringaktige og svikefulle som de alltid har vært. Den sammfunnskritiske dimensjonen er likevel betraktelig svekket, og en grunn kan være at musikkinnslagene ikke lenger er beske kommentarer til handlingen, men først og fremst fungerer som flotte sangnumre.
  Nytt av året er at Georg Malvius har valgt å la hele handlingen utspille seg i et fengsel. Hvor han egentlig vil hen med det, er uklart, men han bruker kanskje fengslet til å få fram det naivt enkle, revolusjonære politiske budskapet han tillegger Brecht: Mens alle på scenen venter på at Mackie skal bli hengt, fjerner de tyve aktørene med stor diskresjon sine rollekostymer, og står fram i åpningsscenens fangedrakter. Og Mackie blir ikke lenger reddet i siste liten av dronningens sendebud (enda så treffsikkert det i våre dagers Norge ville vært å la en ekte engel - eller en prinsesse - fri ham fra lenkene!), men av at fangene gjør opprør. De setter fyr på fengslet, og mot en flammende bakgrunn synger hele ensemblet med inderlig glød og alvor at «fyrst kjem mat, sidan kjem moral», hvilket i og for seg er lite overbevisende, i og med at ingen her ser ut til å ha hatt problemer med å spise seg mette. For øvrig er fengselsettingen uproblematisk, Ellen Cairns scenebilde innlemmer den knirkefritt og realistisk i så vel garasjen som horehuset eller Peachums kontor, og den kommer ubesværet til sin rett igjen i det øyeblikket Macheath havner om ikke bak lås og slå, så iallfall i jailen. Det dyktige orkestret oppfyller alle regissørens intensjoner, men forblir merkelig nok usynlig for publikum.
 Paul Ottar Haga får suverent får fram den farlige og forlorne sjarmen, men også den hensynsløse, iskalde brutaliteten som kjennetegner Mackie. I hans framføring kommer sangtekstenes teatrale innhold til sin rett, og får den ekte fandenivoldske-kabaretdimensjonen som ofte savnes i denne glatte oppsetningen. Et for meg nytt navn, svenske Evelyn Jons, spiller horen Jenny, og sammen med Paul-Ottar Haga står hun for oppsetningens ubestridt beste, i denne sammenheng mest brecht/weillske, sangtolkninger. Hun avslutter første del med en glimrende «Mack The Knife» og hennes duett med Paul-Ottar Haga er ett høydepunkt.
  Heidi Gjermundsen Brocher er en tertefin, forelsket og svikefull Polly. Hun har en praktfull stemme, som kommer til sin fulle rett i en flott «Sjørøver Jenny»-gjengivelse. Men hun er ingen Brecht-tolker, og makter ikke å gi sine tekster den nødvendige verbale spenningen. Sverre Bentzen og Marit Kolbræk lager gode typer av Peachum med frue, mens regissørens tendens til overtydelighet går utover Sverre Solbergs Tiger-Brown.
  Malvius legger større vekt enn det vanligvis gjøres på å gjenfortelle intrigen nøyaktig og grundig, han utnytter også alle mulige komiske poeng fullt ut. Det er naturligvis vel og bra, men det må også ta skylden for at oppsetningen etter pause blir litt seig og langtrukken. Likevel tyder alt på at denne Tolvskillingen kan ta opp konkurransen med Singin' in the rain på Oslo Nye.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 5. april

Det Norske Teatret, Hovudscenen
Tolvskillingsoperaen
Av Bertolt Brecht (tekst) og Kurt Weill (musikk)
Gjendiktning: Halldis Moren Vesaas
Regi: Georg Malvius
Scenografi og kostymer: Ellen Cairns
Koreografi: Igor Barneric
Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen
Med Paul Ottar Haga, Heidi Gjermundsen Brock, Sverre Bentzen, Evelyn Jons, Marit Kolbræk, Sverre Solberg, Ingrid Jørgensen Dragland og flere