[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Askeladden og de tre prinsessene

01 Askeladden og de tre prinsessene

Foto John Hughes

02 Løytnant Per og Grutte Gnomeskjegg (Knut Wiulsrød)

02 Løytnant Per og Grutte Gnomeskjegg (Knut Wiulsrød)

Foto John Hughes

03 De tre prinsessene i berget det blå

03 De tre prinsessene i berget det blå

Foto John Hughes

04 Prinsesse Ildhår og gullfuglen hennes

04 Prinsesse Ildhår og gullfuglen hennes

Foto John Hughes

Vellykket teatereventyr

IdaLou Larsen

Oppdatert fredag, den 4. april, 2008.

Dramatiker Jesper Halle, komponist Morten Halle, regissør Line Rosvoll og  Oslo Nye Teaters dukkeensemble har gått sammen om en sjarmerende og underfundig sceneversjon av De tre kongsdøtre i berget det blå.

2008 blir et travelt år for Jesper Halle. Med to urpremierer i Nord-Trøndelag, og en urpremiere i Oslo må han være Norges mest spilte nålevende dramatiker i vårsesongen. Dessuten skal Babel, et stykke han skriver i samarbeid med portugisiske Miguel Castro Caldas, skal ha verdenspremiere på en portugisisk teaterfestival 31. juli.
   Med Askeladden og prinsessene i berget det blå har Jesper Halle med sans for eventyrets dramatikk, og underfundige dialoger som treffer barn og voksne like godt, laget en vellykket sceneversjon av det kjente eventyret om De tre kongsdøtre i berget det blå. Varsomt fastholder han folkeeventyrets særegne rytme, og i det store og hele lykkes han i å overføre eventyrets språklige magi til en mer moderne replikkføring. I de innlagte sangtekstene stiller rimet seg i blant i veien for logikken, og de fungerer ikke alltid like godt, men det kan delvis skyldes at ikke alle de seks aktørene er like dyktige sangere som de er skuespillere. Komponist Morten Halle ser bevisst ut til å ha blandet enkelte meget velkjente akkorder inn i en ellers friskt nyskapende og stemningsfull musikk som danner et effektivt ironisk kontrapunkt til det som skjer på scenen. På premieren ble musikken spesielt i de første femten minuttene så dominerende at det ble vanskelig å følge dialogene. I det hele tatt var lyden ikke alltid helt god, men dette, og enkelte andre utslag av «premierenerver», vil utvilsomt gå seg til når forestillingen har fått «satt seg».
  Regissør Line Rosvoll har med hell fulgt Jesper Halles idé om å la en klassisk fortellerstemme introdusere og kommentere handlingen, og i selve åpningsscenen dukker alle de sju skuespillerne overraskende opp et kort øyeblikk. Heldigvis er det denne gangen duket for klassisk dukketeater der skuespillerne er usynlige, og dukkene rår grunnen alene. Det er denne spilleformen Trikkestallens ensemble virkelig behersker med briljans, og her bidrar den absolutt til å gjenskape eventyrets magi. Hans Petter Harboe har signert en fantastisk scenografi, med i ordets rette forstand, eventyrlige muligheter: Takket være sinnrike, men usynlige mekanismer skifter scenebildet fra blomstrende bugnende have til det dystre indre i Berget det blå uten at illusjonen brytes. Visuelt er forestillingen en fryd for de voksne, og for de yngre akkurat så skummel som den bør være.
Sigrid Kristoffersen har gjort et dristig valg: Dukkene hennes bryter med den norske eventyrtradisjonen, - så er de da også «prinsesser» og ikke «kongsdøtre» lenger - og det er noe moderne, lett surrealistisk ved de tre prinsessenes nesten asiatiske trekk, og deres glitrende silkekjoler. Selv om Askeladdens lyse lugg er i overensstemmelse med et skikkelig nordisk utseende, er det er det noe ved den spinkle skikkelsen som minner mer om den lille prinsen til Saint Exupérys enn om vår heilnorske trauste helt. Dronningen kneiser stivt og verdig, og gir inntrykk av å være både hjerteløs og kald, i motsetning til sin vesle kongelige ektemann som har lett for å ty til tårene. Kapteinen, Løytnanten og Soldaten i eventyret har beholdt sine titler, men har også fått navn, og heter Per, Pål og Espen Askeladden, uten at det dermed antydes at de er brødre. Og godt er det ettersom Per og Pål ikke har noen skrupler med å prøve å kvitte seg med Espen når de ikke trenger ham lenger. De to skurkene har også endret utseende, og mens de minnet meg om 1630-årskrigens leiesoldater, mente mitt følge at det var noe pønkete ved dem. Den aller morsomste dukken - en ren liten genistrek - er Knut Wiulsrød som eventyrets gamle skjeggete kall, av Jesper Halle omdøpt til Grutte Gnomeskjegg, en vanvittig blanding av dukke og menneske. Det grusomme trollet som er så digert at vi aldri får se det i helfigur, er akkurat passe skummelt, og Espen Askeladden tar det raskt, effektivt og usentimentalt av dage.
   Jesper Halle har med hell laget om eventyret til en fabel om frihet: Fra de tre prinsessene trygler om å få slippe ut i hagen til sluttbildet der Espen og hans brud, prinsesse Ildhår, flyr mot fremmede strender på Ørnens rygg, er lengselen etter frihet den røde tråden i fortellingen. Men alle mennesker lengter ikke like sterkt: På fornøyelig vis har Jesper Halle skapt tre ulike kvinneskikkelser av de tre prinsessene: Gullhår er den snusfornuftige som alltid trekker moralsk lærdom av det hun opplever mens Sølvhår tyr til tårene så snart verden går henne imot. Ildhår derimot er opprørsk og modig, det perfekte motstykke til Espen som befrir Ørnen nettopp fordi «overalt (han) ser så er det fangenskap og slaveri. (...) Jeg synes ikke det er sånn det skal være i verden.» Og dermed har det gamle kjente og kjære eventyret umerkelig fått en ny, spennende og mer aktuell dimensjonen. Snipp snapp snute!
    

Oslo Nye Teater, Trikkestallen
Askeladden og de tre prinsessene i berget det blå
Av Jesper Halle etter et norsk folkeeventyr
Musikk: Morten Halle
Dukkedesign: Sigrid Kristoffersen
Regi: Line Rosvoll
Scenografi: Hans Petter Harboe
Med Anne Stray/Marianne Edvardsen, Sidsel Ryen, Suzanne Paalgard, Knut Wiulsrød, Espen Alknes, Per Skjølsvik, Nina Meyer Jacobsen