[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Jungelens lov

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 29. april, 2008.

På Torshovteatret er Volpone blitt en strålende morsom og besk harselas over pengedyrking til alle tider.

Etter en skjev start i høst med en besynderlig modernisert Faust, fulgt av Mattias Faldbakkens Kaldt produkt, en ikke helt vellykket dekonstruksjon av Et dukkehjem, har Torshovgjengen slått inn på andre og spennende spor. Verdiløse menn har tatt publikum med storm, og lørdag var det premiere på Volpone, en besk og rå harselas over kapitalismen og vår tids pengedyrkelse.
Det er ingen samtidsdramatiker som har skrevet denne brutale satiren, men Shakespeares samtidige og kollega Ben Jonson, skuespiller, soldat, drapsmann og poet. I Volpone følger Ben Jonson en gammel tradisjon der komedien skildrer og utleverer menneskelige laster, og avsluttes med at de syndige får sin velfortjente straff. Torshovteatret har imidlertid valgt å gå ut fra Stefan Zweigs versjon fra 1928, som med tidens svartsynte kynisme lar syndige gå fri mens mesterhjernen bak forviklingene, Volpones slu tjener Mosca, ender opp med hele Volpones formue.
Handlingen i Volpone er så intrikat at den ikke lar seg gjenfortelle i detalj: i store trekk er det historien om den rike adelsmannen Volpone som har funnet en genial måte å skaffe seg enda flere penger på: han gir seg ut for å være dødssyk, og i håp om å arve ham, overøser Venezias rike menn ham med kostbare gaver. Volpones tjener Mosca utnytter suverent den grenseløse griskheten til så vel Volpone som hans «venner» som ikke nøler lenge med å ofre hustruer og førstefødte sønner på rikdommens alter.  Dette resulterer i en rekke viltre episoder der burlesk fysisk humor og kynisk vittige replikker med hell smelter sammen til en ekte teatralsk helhet som er i slekt med commedia dellarte, ikke minst i stykkets parodiske rettssak.
Selv om replikkene viser at handlingen utspiller seg hjemme hos de forskjellige personene, har Runar Hodne valgt å la Kristina Lindgren skape en frodig grønn jungel som ramme om forviklingene - den fungerer både som en understreking av menneskets dyriske natur under sivilisasjonens ferniss, og som en kommentar til at Ben Jonson har hentet sine personers navn fra dyreriket: Volpone og Mosca er reven og fluen, advokat Voltore en gribb, kjøpmann Corvino en ravn, og gjerrige gamle Corbaccio en åtselsfugl. Stefan Zweig har gått enda et skritt lenger, og omdøpt Corvinos naive og uskyldige hustru Celia til Columba (Duen), mens Corbaccios krigerske sønn nå heter Leone, og dermed slekter på løven. De er desidert i sitt element i den tette skogen der det er jungelens lov som hersker.
Bortsett fra en parodisk rettssak der skuespillerne står som sild i tønne med gummistøvler på i en liten vanndam, et grep det er vanskelig helt å fatte hensikten med, har Runar Hodne med hell underordnet sine regiinnfall til teksten. Replikk-instruksjonen er glimrende, replikkene sitter som skudd, og slapstick-komikken i det høyst presise og effektive fysiske spiller gir forestillingen en lystig og fin rytme uten dødpunkter.
Skuespillerne er strålende: Marte Engebrigtsens Columba  er noe av det dummeste og deiligste man har sett på en norsk scene, og via trappen ned til teatrets foajé gjør Christian Greger Strøms enkle og oppfarende Leone den mest fantastiske sorti på Torshov noensinne. Det lyser pengegriskhet ut av Finn Schaus øyne som gammel gjerrigknark, Jan Sælid er ufyselig innpåsliten som eldre kjøpmann med ung hustru, og Gisken Armand er en overdådig, fullstendig amoralsk advokat. Mens det vanligvis er eldre skuespillere som tolker tittelrollen, er Ole Johan Skjelbred-Knutsens Volpone en ung og livsglad mann som spiller dødssyk med med stor energi og overbevisende dyktighet. Hans tilsynekomst som råtnende lik i siste akt er en fulltreffer! Som tjeneren Mosca er Henrik Rafaelsen en glimrende komplisert og mangebunnet kjeltring, representant for en ny tid der forbruket har støre verdi enn sparing. Hvor meget av denne moralen hører til stykkets tidligere versjoner, og hvor stor del skyldes Runar Hodnes og Olav Torbjørn Skares bearbeiding av teksten, er ikke godt å si, Torshovteatret lager nemlig ikke noe program til sine forestillinger.
Når alt er slutt er Volpone fremdeles lys levende, og vil nok ikke la Mosca sløse bort alt gullet. Slutten er med andre ord ganske usannsynlig, men den har samtidig en besnærende ambivalens: På den ene siden er den kynisk og desillusjonert, den verste skurken er den som kommer best ut av det, men på den andre siden har den også en viss optimisme: Mosca lover å erstattet tapene til Volpones venner, og er det i og for seg ikke like «moralsk» å bruke pengene til å nyte livet enn å la livsnytelsen bestå i å stirre på gullstykkene? Et åpent spørsmål, og denne vellykte oppsetningen gir ikke noe svar.

Nationaltheatret, Torshovteatret:
Volpone
Av Ben Jonson
Bearbeidet av Runar Hodne og Olav Torbjørn Skare med utgangspunkt i Stefan Zweigs versjon, oversatt av Barbra Ring
Regi: Runar Hodne
Scenografi: Kristina Lindgren  
Med Ole Johan Skjelbred-Knudsen, Henrik Rafaelsen, Finn Schau, Gisken Armand, Jan Sælid, Marta Engebrigtsen og Christian Greger Strøm

Anmmeldelsen sto i Klassekampen mandag 28. april