[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Mangfoldsåret som teaterstunt

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 29. april, 2008.

Hva er mangfoldsåret? På Nationaltheatret gir tre skuespillere og en musiker sitt forsiktige svar.

Nationaltheatret kaller selv Verdensfortellinger for en stunt, og det er nettopp det den er, den trekvarter lange, enkle, upretensiøse og direkte forestillingen. På scenen en musiker, samiske Laara Stinnerbom, og tre skuespillere, Issaka Sawadoga som nylig spilte Negeren i Neger og hunder i kamp av Bernard- Marie Koltès, Terese Mungai som i fjor høst imponerte i Lampedusa, et samarbeidsprosjekt mellom Riksteatret og Teatret Vårt,  og etnisk norske Agnes H. Kittelsen som sist medvirket i Leonce og Lena.
  Åpningsscenen er suggererende: Aggressivt og voldsomt slår Laara Stinnerbom på sin samiske runebom-tromme, og trommeslagene jager skuespillerne rundt på scenen, til de faller utmattet sammen. Deretter overtar skuespillerne selv. I en oppriktig, undrende og litt ironisk monolog deler Terese Mungai med oss sin opplevelse av å være en norsk kvinne av afrikansk herkomst i Norge, og konklusjonen er klar: De fleste mener at det beste hun kan gjøre er å dra tilbake til landet der hun «hører hjemme«. Terese Mungai uttrykker seg her på meget velklingende norsk, og Issaka Sawadoga snakker også norsk når han litt senere spiller en scene fra Neger og hunder i kamp. Ellers spilles forestillingen på engelsk, språket som i dag er felles for oss alle, hvor enn i verden vi befinner oss. Også på engelsk utmerker Terese Mungai seg med glimrende uttale og beundringsverdig diksjon, og hennes fortelling om den brutale avstraffelsen av en skolegutt som snakker hjembygdas forbudte språk, gjør inntrykk. Med patos og innlevelse, men dessverre med noe utydelig engelsk uttale som gjør det vanskelig å få med seg alle nyansene i den gripende teksten, fremfører Issaka Sawadogo «Theres a God who hates us so much» av den amerikanske dikteren Lawrence Joseph.
Nøkterne og følelsesløse opplesninger av Amnesty International-rapporter utfyller bildet av en verden som fremdeles lider av senfølgene av århundrer med europeisk imperialisme. Og akkurat som han begynte stuntet, avslutter Laara Stinnerbom det, men denne gangen med en forsonende og melankolsk joik.
  Inni programmet har teatret lagt et annet program, oversikten over «The 1st European Hospitality Tribunal» som holdes i Stavanger i midten av mai. Der skal den engelske «Actors for Refugees» fortelle om den tøffe virkeligheten som rammer alle som må forlate sine hjemland. De ulike delene av Verdensfortellinger ville uten tvil fungert utmerket som illustrasjon til temaene som skal drøftes i Stavanger.
 Som selvstendig teater blir derimot Verdensfortellinger litt utydelig. Teatret forteller at forestillingen er skuespillernes svar på instruktørens spørsmål: Hva vil du med mangfoldsåret? Verdensfortellinger blir et famlende, forsiktig forsøk på et svar. Men det er fint at Nationaltheatret har plass til denne typen innlegg i en aktuell debatt. Ideelt burde våre teatre langt oftere engasjere scenekunsten i samtiden. Så får man håpe at Verdensfortellinger er begynnelsen på en virkelighet der norsk teater i langt større grad enn i dag åpner seg for det kulturelle mangfold, også når det ikke er et resultat av statlig styring.

Nationaltheatret, Malersalen:
Verdensfortellinger
Idé og opplegg: Terje Skonseng Naudeer og Olav Torbjørn Skare
Regi: Terje Skonseng Naudeer
Musiker: Laara Stinnerbom
Med Terese Munga, Issaka Sawadogo og Agnes Hildén Kittelsen

Anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 26. april