Siste kritikker:

Original og ekte Brecht

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 29. april, 2008.

I regi av Transiteatrets Tore Vagn Lid er MANN=MANN blitt et overflødighetshorn av moderne teatermagi.

Bertolt Brecht setter sitt preg på teatervåren 2008: På Det Norske Teatret har svenske Georg Malvius gjort Tolvskillingsoperaen om til en lystig og elegant musikal. Men på Rogaland Teater gjenskaper Tore Vagn Lid heldigvis Brecht slik han helst bør være: Foruroligende, kontroversiell og utfordrende.
  Mann=Mann er ett av Brechts ungdomsstykker. Han skrev det i 1925, 27 år gammel, på den tiden da «Brecht-kollektivet» oppsto. Handlingen utspiller seg i India, i byen Kilkoa, der pakkhusarbeideren Galy Gay en dag går hjemmefra for å kjøpe en fisk til middag til seg og kona. Den britiske hæren oppholder seg også i byen, og fire øltørste soldater raner et tempel. En av dem, Jeriah Jipp,  blir skadet, og må etterlates på åstedet. For at ikke den brutale sersjanten skal avsløre dem, og straks henrette dem, må de tre andre finne en mann som kan erstatte kameraten. Galy Gay krysser deres  vei. Det er utgangspunktet for Brechts fortelling om hvordan den godmodig, tafatte og fredsommelige Galy Gay raskt mister sin opprinnelige identitet, og under navnet Jeriah Jip ender opp som den tøffeste soldaten av dem alle.
 Personer og dialoger er allerede typiske for Brecht, men intrigen tyder på at han ennå ikke helt hadde funnet sin form som dramatiker: Det hesblesende salget av en fiktiv elefant, og en vanvittig rettssak med påfølgende fingert henrettelse, har absolutt underholdningsverdi i annen akt, men så vel i Brechts som i Vagn Lids perspektiv er det uklart hvordan disse komiske episodene bidrar til Galy Gays personlighetsforvandling.
  I programmet forklarer instruktør Tore Vagn Lid meget grundig hva han har villet med dette i Norge nærmest ukjente Brecht-stykket. Brecht, som i midten av 1920-årene med glede oppdaget Chaplin, bygger ifølge Vagn Lid sin «helt»s totale forvandling på det kyniske menneskesynet i datidens industrisamfunn. Men Vagn Lid mener at påstanden om at en mann knirkefritt kan skifte personlighet, er enda mer aktuelt i vår tid der medieindustrien er i ferd med å bli meningsindustri: «Om Mann  fremdeles er lik Mann blir dermed til spørsmålet om hvor langt mediesamfunnet er i stand til å demontere og ommontere identitet, skape personlighet og dermed også - til syvende og sist - skape politikk ved å skape oss som politiske mennesker», skriver han.  Problemstillingen er høyst aktuell, og og Vagn Lid tok den også opp i sin forrige oppsetning, den meget vellykte Polyfonia som fru Begbicks juryerte sangnummer her er et ekko av.
  Uten noensinne å øve vold mot essensen i Brechts tekst, makter Tore Vagn Lid med en effektiv og overbevisende bruk av virkemidler å få fram samfunnsomveltningene fra 1920-årene til i dag: Der Brecht for eksempel lar sin sin Galy Gay fortelle at han er med i Kilkoas bryteklubb, er han her medlem av byens amatørteaterlag. Grepene fungerer godt, men først og fremst er Mann=Mann  et overflødighetshorn av moderne scenekunstmagi.
 Det er første gangen Tore Vagn Lid og hans Transiteatret samproduserer med et institusjonsteater, og resultatet er overmåte vellykket. Med sikker hånd har Tore Vagn Lid maktet å forene institusjonsteatrets klassiske profesjonalitet med de frie gruppenes moderne oppfinnsomhet: Humoristisk, spenstig og oppfinnsom bruk av video, (designer Rune Andreassen), en fantastisk scenografi signert Kyrre Bjørkås, som også sto for Polyfonias svimlende scenebilde. Installasjonen han her har skapt er helt fri for virkelighetskopier, men makter likevel å gi tilskueren illusjonen av å se en fantastisk fiktiv teaterverden med ølbuler, militærleirer, templer, tog og tibetanske fjell. Med sitt virkningsfullt, ytterst presise og til tider overdådig komiske lydbilde - for eksempel i scenen med den ekte Jeriah Jip i en liten boks - fortsetter Vagn Lid sin «visuelle hørespill»linje. Et lite skår i gleden: spesielt mot slutten av annen akt, fungerte lyden dårlig, og i lange perioder ble teksten overdøvet av musikken.
 «Mann=Mann er blitt en overskuddsforestilling, en virtuos scenelek som bevisst går inn for å nedbryte det klassiske teatrets virkelighetsillusjon: Ikke bare hender det at skuespillerne kaller hverandre ved fornavn, men Brecht kommer selv med filosofiske kommentarer, her framført av en liten jente. Briljant er samspillet mellom på den ene siden Transiteatrets Tor Christian F. Bleikli og på den andre skuespillerne fra Rogaland Teater med Glenn André Kaada, Even Stormoen og Marianne Holter i spissen. En gledelig overraskelse at et institusjonsteater som Rogaland Teater henter scenisk fornyelse gjennom et likeverdig samarbeid med en representant for det frie scenekunstfeltet.

Rogaland Teater, Hovedscenen:
«Mann=Mann
Av  Bertolt Brecht,  
Oversatt og bearbeidet av Tore Vagn Lid og Kristian Lykkeslet Strømskag
Regi/audiovisuelt konsept: Tore Vagn Lid
Musikk: Paul Dessau og Tore Vagn Lid
Scenografi: Kyrre Bjørkås
Kostymer: Kristine Gjems
Med Tore Christian F. Bleikli, Glenn André Kaada, Marianne Holter og mange flere

Denne anmeldelsen ble trykt i Klassekampen fredag 25. april.