Siste kritikker:

01 Et dukkehjem: Marte Germaine Christensen og Tobias Santelmann

01 Et dukkehjem: Marte Germaine Christensen og Tobias Santelmann

Foto Ola Røe

02 Et dukkehjem. Nora (Marte Germaine Christensen) og doktor Rank (Nils Johnson)

02 Et dukkehjem. Nora (Marte Germaine Christensen) og doktor Rank (Nils Johnson)

Foto Ola Røe

03 Et dukkehjem: Nora (Marte Germaine Christensen) og Krogstad (Per Kjerstad)

03 Et dukkehjem: Nora (Marte Germaine Christensen) og Krogstad (Per Kjerstad)

Foto Ola Røe

Kvinneblikk på Nora

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 24. april, 2008.

Kan man godta at Nora lever i det 21. århundre, er det mye å glede seg over i Tyra Tønnessens Dukkehjem.

På Hålogaland Teater har Tyra Tønnessen satt opp to versjoner av «Et dukkehjem: Den første som for så vidt er forholdsvis tradisjonell, spilles den ene dagen, og dagen etter kommer turen til Et annet dukkehjem der hovedpersonene ikke lenger heter Nora og Torvald, men Tora og Norvald. Regissøren har antakelig ment at de to tolkningene til sammen skal utgjøre en helhet, og det blir spennende å se hva hun gjør med nummer to: Det mest interessante med nummer en, er regissørens overbevisende feminine blikk på Nora, og dermed også på Helmer.
  Som svært mange før henne - sist her hjemme Yngve Sundvor og Jo Strømgren - har Tyra Tønnessen valgt å la sitt Dukkehjem utspille seg i vår tid. Både PCen og mobiltelefonen er en selvfølgelig del av personenes hverdag, og det virker helt naturlig at Krogstad sender sitt brev som epost. Ibsens egne replikker er oversatt til et moderne norsk som stort sett fungerer meget godt. Enkelte steder har Tyra Tønnessen valgt å beholde originalens egne ord. I konteksten skurrer de litt, og det er vanskelig å si om effekten er tilsiktet eller ikke. Andre ganger fører moderniseringen til et litt for overfladisk pjattede flørtespråk mellom Nora og Helmer, men hovedinntrykket er at Tyra Tønnessen har hatt en meget heldig hånd med sin språklige oppdatering av originalen.
  Hovedproblemet med aktualiseringen av Et dukkehjem, er at instruktøren ikke kan komme unna at selve essensen i stykket er uløselig knyttet til tiden da det ble skrevet. Dette gir seg her sterkest utslag i de to første aktene: Det er nesten umulig å tro at en etnisk norsk ung kvinne i dag ville ha gått direkte fra farens hus til ektemannens, og like umulig å tro at hun overhodet ikke vet noe om verden som omgir henne. Det er utenkelig at parets tre små barn er helt usynlige på selveste julaften, like utenkelig at Nora, som skal forberede julemiddag for familie og gjester, likevel har all verdens tid til rådighet, og høyst merkverdig at helsevesenet ikke har grepet inn overfor en dødssyk Torvald.
  Men dette må man bare godta skal man forholde seg til Et dukkehjem anno 2008. Her faller det forholdsvis lett å gjøre det, og spesielt etter pause sitter tolkningen som et skudd, og er både medrivende og intenst spennende. Vekten er ellers lagt på Noras utvikling: Moteriktig og sexy kledd, med dyre gaveposer i hendene, fremstår hun i første scene som en typisk eksponent for dagens forbrukersamfunn. I tråd med moderne samlivseksperters kloke råd flørter hun utagerende og lite overbevisende med Torvald, og leker faretruende med ilden når hun skal sjarmere doktor Rank. Men da har virkeligheten, i Krogstads her ganske sympatiske skikkelse, allerede begynt å innhente henne. Når oppgjørets time kommer i tredje akt er det innlysende at Nora ikke kan fortsette samlivet med en totalt selvsentrert og autoritær Helmer, og at hans kjærlighetssvik er mer enn hun kan tåle.
  Nykommeren Marte Germaine Christensen er en glimrende Nora. Ørsmå, fine nyanser i spillet viser at noe har begynt å skje med hennes Nora allerede før krisen kommer, og hennes stille påståelighet i oppgjørsscenen med Torvald er meget overbevisende. Det kan se ut som om Tyra Tønnessen har valgt å la oss se Torvald gjennom Noras øyne: Det kan være en forklaring på at Tobias Santelmanns skikkelse er litt utydelig fram til han i siste akt vender seg i raseri mot sin kone.     
   Første del svekkes av en ujevn, stakkato rytme, men den ser ikke ut til å være en iboende del av regigrepet, og det kan gå seg til. I det store og hele er Tyra Tønnssens Dukkehjem en gjennomtenkt, og i sin vektlegging av Nora, en original og selvstendig feminin tolkning av Et dukkehjem. Det blir spennende å se hvordan den føyer seg inn i Et annet dukkehjem.

Hålogaland Teater, Scene Vest:
Et dukkehjem
av Henrik Ibsen, omarbeidet av Tyra Tønnessen
Regi og scenografi: Tyra Tønnessen
Kostymedesign: Eldbjørg H. Hanssen
Med Marte Germaine Christensen, Tobias Santelmann, Kjersti Sandal, Per Kjerstad og Nils Johnson
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 18. april