[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Natta lyser sitt mørke: Kevin E. Edvardsen er Den unge mannen

01 Natta lyser sitt mørke: Kevin E. Edvardsen er Den unge mannen

Foto Marius E. Hauge

02 Natta lyser sitt mørke: Agata Wisny, Den unge kvinna

02 Natta lyser sitt mørke: Agata Wisny, Den unge kvinna

Foto Marius E. Hauge

03 Natta lyser sitt mørke: Fra venstre Kevin E. Edvardsen, Agata Wisny,Mira Zuckermann, Olgeir J. Hartvedt

03 Natta lyser sitt mørke: Fra venstre Kevin E. Edvardsen, Agata Wisny,Mira Zuckermann, Olgeir J. Hartvedt

Foto Marius E, Hauge

Jon Fosse på Teater Manu

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 3. mars, 2008.

For Teater Manu har Victoria Meirik skapt en versjon av Jon Fosses Natta lyser sitt mørke der skuespillernes ekspressive tegnspråk blir et interessant kontrapunkt til Fosses lavmælte replikker.

For snart fire år siden feiret Teater Manu innflyttingen i egne lokaler med en glimrende versjon av Privattimen i regi at Bentein Baardson. Siden har teatret blant annet satt opp Peer Gynt, Arven etter Frankenstein og i samarbeid med Tyst Teater og Cirkus Cirkør i Sverige presenterte teatret i høst en meget original versjon av Homers Odysseen. Teatret har altså satt seg høye kunstneriske mål. Det er deres nye oppsetning nok et bevis på.
  Natta syng sine songar er en tittel som ikke gir særlig mening for Teater Manus viktigste målgruppe, og Jon Fosse har derfor selv omdøpt stykket til Natta lyser sitt mørke, men ellers er det ikke gjort noen forandringer på Fosses tekst. I dette skuespillet er det langt mer ytre dramatikk enn vanligvis hos Jon Fosse, det ender meget tragisk med at den ene av stykkets hovedpersoner skyter seg. Den unge mannen i stykket har ikke noe yrke, men han drømmer om en plass i samfunnet, også det uvanlig i Fosses teater: Han vil bli forfatter. Men han blir refusert av det ene forlaget etter det andre.
 Det er en medvirkende årsak til at han er i ferd med å miste livsmotet. Men i sin regi vektlegger Victoria Meirik Den unge mannens absolutte livsudugelighet sterkere enn det er blitt gjort i tidligere norske oppsetninger. Den magre og spinkle skikkelsen til Kevin Eide Edvardsen blir selve det visuelle uttrykket for hans nevrotiske livsinnstilling. Åpningsscenen der Den unge kvinna gjør det klart at hun snart ikke orker samlivet deres lenger, får tydelig fram at han alltid har vært asosial, han er bare blitt enda verre i den senere tid. Før våget han seg ut iblant for å handle eller gå på postkontoret. Nå ligger han bare på sengen og leser. Hos Meirik er Den unge mannen arvelig belastet: Faren og Mora er ikke lenger bare et tafatt og stillfarende ektepar fra bygdenorge,  Mira Zuckermann (Mora) og Olgeir J. Hartvedt (Faren) er en slags automater som pliktskyldig forsøker å oppføre seg slik takt og tone forlanger. Dette understreker Meirik gjennom en åpningsscene der paret søvngjengeraktig vandrer rundt sønnens hus.
  Det er lett å forstå at Den unge kvinna ikke holder ut lenger, selv om Meiriks tolkning gjør det vanskeligere å skjønne at en livskraftig ung kvinne som henne har viklet seg så dypt inn i et håpløs forhold at hun til og med har tatt initiativet til å få  barn med Den unge mannen. Forklaringen kan være kvinnens evige trang til å være reddende engel. Eller kanskje hun selv har en rem av huden? Victoria Meiriks nitide instruksjon antyder noe nevrotisk hos Den unge kvinnas desperate ubesluttsomhet når hun like etter å ha tilkalt elskeren og bestemt seg for å reise fra Den unge mannen, likevel lar tingene og minnene overtale henne til å bli. Det kan også tenkes at hun er blitt preget av mange års samliv.
  Den nederlandske scenografen Nelly Blessinga har skapt et trøstesløst interiør der alt er nattblått: tak, vegger og til og med rekvisittene - en kommode, noen krakkker, og en barnevogn. Et nakent stilisert scenebilde som fremhever det tidløse ved stykket. I Agata Wisnys tolkning er Den unge kvinna midtpunktet fra hun i åpningsscenen fortvilet og og fåfengt forsøker å vekke Den unge mannen opp av livsdvalen, til hun til slutt selv blir fanget i ubevegeligheten. Kevin Edvardsen har en sterk, litt uhyggelig scenisk tilstedeværelse som kler rollen, og han får glimrende fram hvordan Den unge mannen, selv om han kanskje vil, ikke er i stand til å ta livets utfordringer, som når han tafatt blir sittende og snuse på skjørtet til Den unge kvinnen. Det eneste som vekker en gnist av liv i ham er mistanken om at hun er ham utro. Ronny P. Jacobsen var en kratfull og gal lærer i Privattimen. Som elskeren Baste har han mindre å spille på, men med sitt ruvende og trauste nærvær står han i overbevisende kontrast til den spinkle Edvardsen.
  Teater Manus oppsetninger er alltid tilgjengelige også for dem som ikke skjønner tegnspråk. Denne gangen er det fem skuespillerstemmer som fremfører de fleste av stykkets replikker i klassisk Fosse-tradisjon, lavmælt, inderlig og uten snev av patos. Skuespillernes ekspressive tegnspråk blir den visuelle, fysiske illustrasjonen av følelsene som motiverer replikkene, spesielt blir dette tydelig i Agata Wisnys sterke og desperate tolkning, ikke minst i sluttscenen. Det sterkt følelsesmessige tegnspråket beriker Fosses tekst, samtidig som det blir et interessant og avslørende kontrapunkt til den: et forhold Victoria Meirik utnytter til fulle.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 3. mars

Teater Manu
Natta lyser sitt mørke
Av Jon Fosse
Regi: Victoria H. Meirik
Scenografi: Nelly Blessinga
Med Agata Wisny, Kevin E. Edvardsen, Ronny P. Jacobsen, Mira Zuckermann, Olgeir J. Hartvedt og stemmene til Heidi Goldmann, Torbjørn Eriksen, Espen Reboli, Jorunn Kjellsby og Håkon Ramstad