[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Elektra I forgrunnen Lisa Tønne, Pia Tjelta

01 Elektra I forgrunnen Lisa Tønne, Pia Tjelta

Foto Marit Anna Evanger

02 Elektra: Pia Tjelta og Ayaz Hussain

02 Elektra: Pia Tjelta og Ayaz Hussain

Foto: Marit Anna Evanger

03 Elektra. Pia Tjelta

03 Elektra. Pia Tjelta

Foto Marit Anna Evanger

04 Elektra, fra venstre Pia Tjelta, Ayaz Hussain, Trine Weberg Svensen, S. Alsikander Khan, Lisa Tønne

04 Elektra, fra venstre Pia Tjelta, Ayaz Hussain, Trine Weberg Svensen, S. Alsikander Khan, Lisa Tønne

Foto Marit Anna Evanger

Elektra i kulturkollisjon

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 13. mars, 2008.

En intens og sterk «Elektra». Men den pakistanske modernisering av myten om Elektra som vil hevne sin avdøde far, er ikke uproblematisk.

Elektra ble ikke ferdig til avtalt tid, premieren måtte utsettes i fire dager. Det er kanskje årsaken til at ensemblet på gårsdagens premiere lot til å ha nervene enda mer i høygir enn normalt, og gjennomførte forestillingen med en intensitet og en trøkk som nærmet seg det melodramatiske. Teatret kan ta det med ro: Elektra er blitt en solid og interessant oppsetning som bare vil tjene på et litt mindre hektisk tempo i gjennomføringen. Men det er ikke alltid like lett å forstå hvor teatret vil hen med sin «pakistanske» modernisering av den gamle myten.
Instruktør Erik Ulfsby har bevisst valgt en ytterst utadvendt og fysisk ekspressiv spillestil for stykkets Elektra. Pia Tjelta lever opp til forventningene. Hun er forestillingens bærende kraft og midtpunkt, intenst til stede i hver scene. Denne imponerende kraftprestasjon må nødvendigvis stille de andre medvirkende litt i skyggen. Men Lisa Tønne som hennes søster Kainat Kiran, og Anna Bache-Wiig i en dobbeltrolle som tenåringen Hanne, og tante Berit, skaper fine og overbevisende skikkelser. Dette er først og fremst kvinnenes aften, selv om Trine Wenberg Svensen dessverre har fått svært lite å spille på som Elektras mor, en i sammenhengen svært interessant person, ettersom hun har giftet seg med en pakistaner, og er blitt enda mer «pakistansk» enn ektemannen. Elektras avdøde far (Nasrullah Qureshi) og morens nye mann Abdullah (S. Aliksander Khan) sier svært lite, men er tydelig, iblant tyngende til stede gjennom et ekspressivt kroppsspråk. Tafattheten hos Elektras bror Omran/Orestes (Ayaz Hussain) gjenspeiler hans forvirring over å høre hjemme i to så ulike kulturer.
   Musikken spiller en meget viktig rolle i oppsetningen. Takket det nære samarbeidet mellom komponist Atle Halstenson, og de to dyktige musikerne, norske Lars Larssen Nauman og pakistanske Ilyas Masih, gir musikken suggestivt uttrykk for det ofte stormfulle møtet mellom to kulturer. Nærmest som i filmens verden utfyller musikken her også de rene talescenene. Et heldig grep, som tilfører dialogene en sterk følelsesmessig patos, men iblant gjør det vanskelig å oppfatte nyansene i replikkene. Dette gjelder spesielt koret som visuelt og dramaturgisk har en meget viktig funksjon. Korets sammensetning tyder på at det skal reflektere de ulike sidene ved Elektras indre konflikter, men det er nesten umulig å følge det som blir sagt.
  Et problematisk, men uunngåelig spørsmål er hva teatret har villet få fram med å knytte denne moderniserte versjonen av Sofokles Elektra til det norsk-pakistanske miljøet? Pia Tjeltas Elektra er fra først stund en ubalansert ung kvinne, helt monomant opptatt av farens tragiske død. Lenge før handlingen har gitt henne noen saklig grunn til å mistenke moren og morens nye ektemann, er Elektra overbevist om at de to har fått faren myrdet, og at han ikke, slik alle tror, er blitt drept av en junkie som ville rane grønnsakbutikken hans. Mistanken blir til en besettelse, ikke minst fordi hun her - som en annen Hamlet - stadig forfølges av farens gjenferd. Så følelsesmessig ustabil som denne Elektra fremstilles, trenger hun ikke ha rett i at moren er skyldig. Hun blir da også fullstendig sinnsforvirret når farens gjenferd blir borte for henne etter at hun har fått Omran til å drepe moren, stefaren og søsteren.
  Sinnssykdom og abnorme farsbindinger finnes i alle kulturer, og har dermed ikke noe spesielt med Pakistan å gjøre, dersom det ikke er meningen at kulturkollisjonen skal forklare Elektras mentale ubalanse. Det umiddelbare og brennende ønsket om hevn er også universelt, den eneste eventuelt logiske tilknytningen til pakistanske miljøer er at vi nordmenn har en forestilling om at pakistanske familier lettere tyr til vold enn vi gjør, slik at Omran/Orestes massedrap - her dreper han også sin søster - blir mer sannsynlig. Her er for øvrig det tradisjonelle blodhevnmotivet underordnet det moderne «psykologiske»: Det er Elektras realistiske skildring av morens vellystige sexliv med stefaren som får Omran til å gå amok.
 En tilknytning til Pakistan antydes imidlertid, men igjen - det er den monomane Elektras egen teori, og må dermed tas med all mulig skepsis: Farens familie i Pakistan var så misfornøyd med ham både fordi han ikke sendte penger, og fordi han godtok sitt nye samfunns verdier, ikke minst det norske kvinnesynet, at den med morens samtykke bestemte seg for å få Abdullah til å ta livet av ham. Som takk fikk han oppholdstillatelse i Norge, og ble medeier i den lukrative grønnsaksbutikken.
  Innholdsmessig forekommer forestillingen meg til tider uklar og forvirrende. Jeg sitter igjen med inntrykket av at den opprinnelige ideen må ha gjennomgått mange tilpasninger underveis - kanskje det er der problemet ligger. Uansett - Elektra er blitt intenst og medrivende teater med fart, rytme og sterk følelsesmessig appell.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 13. mars

Oslo Nye Teater, Centralteatret
Elektra
Av Petter Rosenlund etter Sofokles
Regi: Erik Ulfsby
Musikk: Atle Halstensen
Scenografi og kostymer: Even Børsum
Musikere: Lars Larssen Naumann, Ilyas Masih
Med Pia Tjelta, Lisa Tønne, Trine Wenberg Svensen, Ayaz Hussain, Anna Bache-Wiig, Hans Rønningen og mange flere