[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Leonce og Lena: Jan Grønli

01 Leonce og Lena: Jan Grønli

Foto Gisle Bjørneby

02 Leonce og Lena: Jan Grønli og Susanne Münzners fenomenale båt

02 Leonce og Lena: Jan Grønli og Susanne Münzners fenomenale båt

Foto Gisle Bjørneby

04 Leonce og Lena: Mads Ousdal i bakgrunnen Jan Gunnar Røise

04 Leonce og Lena: Mads Ousdal i bakgrunnen Jan Gunnar Røise

Foto Gisle Bjørneby

05 Leonce og Lena Jan Grønli (f.v.), Mads Ousdal, Marian Saastad Ottesen og Jan Gunnar Røise.

05 Leonce og Lena Jan Grønli (f.v.), Mads Ousdal, Marian Saastad Ottesen og Jan Gunnar Røise.

O3 Leonce og Lena: Jan  Grønli og Thor-Arne Korsell

O3 Leonce og Lena: Jan Grønli og Thor-Arne Korsell

Foto: Gisle Bjørneby

Kjedelig og intetsigende dekonstruksjon

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 11. mars, 2008.

Med Leonce og Lena gir tyske Sebastian Hartmann inntrykk av å ville «dekonstruere», ikke en spesiell teatertekst, men selve teatret, samtidig som han gjør narr av  publikum.

Sebastian Hartmann er en anerkjent representant for en litt diffus retning innen spesielt tysk teater, og som har fått navnet « regiteater». Utviklingsmønsteret i hans «karriere» på Nationaltheatret er interessant: Han startet med en intelligent, oppfinnsom og Ibsentro tolkning av John Gabriel Borkmann. Den var likevel uvanlig nok her hjemme til at å virke som en rød klut både på Wenche Foss og på  Aftenpostens anmelder. Hartmann fulgte opp med en høyst ujevn dramatisering av Markens grøde. Nå hentet kritikerne fram superlativene og publikum strømmet til. Så sent som i forrige uke ble forestillingen møtt med stående applaus.
  Lørdag var det premiere på Sebastian Hartmanns tredje oppsetning på Nationaltheatret. Er det for å slippe å ta det fulle og hele ansvaret for resultatet at han har valgt å kalle forestillingen «Leonce og Lena etter Georg Büchner», eller er det bare å forvirre tilskueren? Det vi får se, har iallfall ingenting med Büchners stykke å gjøre.  Jo, en god del replikker fra originalen finnes fremdeles, men tatt ut av enhver sammenheng, og ett av hovedtemaene i stykket, romantikkens livslede, er overført til våre dager. Men ellers er det som foregår på scenen fri diktning fra Hartmanns side, knapt nok inspirert av Büchners komedie, en lettere absurd og forbausende moderne fortelling om en prins og en prinsesses viderverdigheter. Underveis fikk jeg en sterk mistanke om at Hartmann, under dekke av å «dekonstruere» en klassiker, har ønsket å prøve seg som selvstendig dramatiker. «Hans» versjon handler om en middelaldrende mann med hjerteproblemer som fantaserer over sitt liv mens han gjennomgår en hjertetransplantasjon.
  Det hele begynner med at en ung mann (Mads Ousdal) sitter på en benk ved havet og kjeder seg. I bakgrunnen svaier noen palmer mot himmelen mens videoprojeksjoner melder om en hektisk sykehushverdag. En bilulykke inntreffer, og vi får vite at «diagnosen» av alle ting er «hjertetransplantasjon». Så følger jakten etter en donor, men det er uklart om det er den overkjørte personen som trenger nytt hjerte, eller om vedkommende er den uheldige «donor».
  Brått skifter scenebildet. Vi befinner oss ut på havet, og her skal vi fortsette å oppholde oss nesten helt til slutt. En elegant og grasiøs seilbåt - et virkelig mesterstykke av scenograf Susanne Münzner - fyller scenen. I godt over en time klatrer Jan Grønli, Marian Saastad Ottesen, Agnes Kittelsen, Jan Gunnar Røise, Espen Reboli Bjerke og Mads Ousdal ut og inn av båten. En rekke videoinnslag utvider perspektivet, ikke minst gir de oss sjansen til å bivåne en opphetet sexscene under dekk mellom Jan Grønli og de to kvinnene. Det ropes og bråkes en god del og etter en stund dukker en liten rød livbåt opp, sirlig påført betegnelsen «hjerte». Hvis vi fremdeles orker å følge med i dette gørrkjedelige tøvet som ikke angår oss, forstår vi at livbåten symboliserer hjertet som nå transplanteres.
  Denne delen varer uendelig lenge, og er fullstendig uinteressant. Det blir ikke det minste morsommere når himmel og hav forandres til en klassisk teatersalong. Jeg synes jeg kjenner igjen motivene på balkongen til Nationaltheatrets hovedscene, men assosiasjonene går mer i retning av et operahus: her synger Maria Callas en operaarie med bravur. Dessverre overtar Marian Saastad Ottesen etter en stund, og de skjærende falske tonene hun presterer går gjennom marg og bein, så plagsomme blir de at jeg må stikke fingrene i ørene.
  Men nå er tiden kommet for Hartmanns spesialitet - publikumskontakten. En veldressert Jan Gunnar Røise later som om han er rasende på alt tullet som instruktøren har pålagt ham å drive med. Han brøler i vrede om «dekonstruksjon» som ikke vil more andre enn studentene på teatervitenskap, han raser mot metateater, metaforer og annet vrøvl. Endelig sies det noe fra scenen som publikum kan skjønne og være hjertens enig i. Folk ler lettet: Dette er humor av den enkle sorten som alle kan være med på. Litt barnslig kanskje, men er vi ikke alle barn innerst inne?
  I flokk og følge balanserer ensemblet seg opp på den plysjrøde scenekanten. Der danser de presist og lystig - akkurat som i pausen på den borgerligste av alle borgerlige forestillinger, Reisen til julestjernen - og så begynner de å prate fortrolig med publikum på første rad. En dame blir bedt om å lese opp noen strofer fra Büchners tekst, og blir hedret for innsatsen med varm applaus fra hele salen. Den røde livbåten blir sendt ned til publikum, og vandrer helt ned gjennom radene til den vender tilbake til eierne igjen. Skuespillerne minner oss om hvor fantastisk koselig vi hadde det sammen under Markens grøde, og akkurat som den gangen blir vi bedt om å synge « Vem kan segla förutan vind» i kor. Vi får bare synge første strofen av visa, for nå vil skuespillerne leke hviskeleken med oss.
  Men også dette gøyale intermezzoet tar slutt. Det er tross alt liv og død det dreier seg om. Vi kommer tilbake til palmelandskapet i første akt, men nå sitter en blid ung mann med Downs syndrom i stolen. Han har englevinger. Akkurat de samme som Marte Ingebrigtsen bruker i Verdiløse menn - har teatret begynt med masseproduksjon? Så går det som det måtte gå. Jan Grønli dør, og den lystige, spillekåte engelen fører ham bort - til himmelen eller til dødsriket.
  Den skjellsettende teaterdekonstruksjonen er ferdig. Sebastian Hartmann har signert en visuelt slående vakker, men innholdsmessig totalt intetsigende forestilling der høydepunktet består i at regissøren driver en uhyre bevisste «dekonstruksjon», ikke av en for nordmenn ukjent klassiker, men av selve teatret som meningsfylt opplevelse, og attpåtil kynisk gjør narr av et godfjottet publikum.
Jeg er litt spent: Hvordan vil tilskuerne reagere? Ingen har med seg råtne tomater lenger, og byens dannede borgerskap har glemt kunsten å rope «Bu!» Men når applaustiden kommer, vil de kanskje ytre sitt mishag? Den gang ei. Hartmanns meningsløse egotripp hilses av stormende klappsalver og entusiastiske jubelrop av det samme publikum som han har gjort sitt beste for å fornærme. Regissøren smiler lykksalig. Han har fått rett.

Nationaltheatret, Hovedscenen
Leonce og Lena
Etter Georg Büchner
Oversatt av Trond Winje
Regi: Sebastian Hartmann
Scenografi og kostymer: Susanne Münzner
Lyddesign: Rainer Casper
Videodesign: Rainer Casper/Torbjørn Ljunggren
Med Espen Reboli Bjerke,. Jan Grønli, Agnes Kittelsen, Thor-Arne Korsell, Marian Saastad Ottesen, Mads Ousdal, Jan Gunnar Røise