Siste kritikker:

01 Verdiløse menn: Gard Eidsvoll, Jan Sælid, Finn Schau og Kim Sørensen

01 Verdiløse menn: Gard Eidsvoll, Jan Sælid, Finn Schau og Kim Sørensen

Foto: Kristine Jacobsen

02 Verdiløse menn: Jan Sælid, Marte Engebrigtsen, Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen og Finn Schau

02 Verdiløse menn: Jan Sælid, Marte Engebrigtsen, Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen og Finn Schau

Foto Kristine Jacobsen

03 Verdiløse menn: Hele ensemblet og musikerne i Valentourettes

03 Verdiløse menn: Hele ensemblet og musikerne i Valentourettes

Foto Kristine Jacobsen

Nytt og annerledes

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 11. mars, 2008.

Med utgangspunkt i Joachim Nielsens låter har manusforfatter Christopher Nielsen,  regissør Anders T. Andersen, skuespillerne - Jan Sælid, Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Finn Schau og Marte Engebrigtsen - pluss musikerne i Valentourettes skapt en  sterk og spesiell oppsetning.

Det er sjelden slik trengsel på en premiere som da Torshovteatret forrige onsdag spilte Jokkes verdiløs menn for første gang. Det var ikke bare det vanlige premierepublikummet som kjempet om plassene: så snart Valentourettes dukket opp på scenen, ble det klart at her var mange Joachim Nielsen-fans. I motsetning til meg som ikke kan huske å ha hørt en Jokke-låt før jeg kom til Torshovteatret. Derfor ble jeg litt engstelig da jeg oppdaget at det ble solgt lyddempende ørepropper ved inngangen.
  Engstelsen var grunnløs. Rockemusikken var fin, ørepropper helt overflødige, og tekstene , iallfall det jeg oppfattet av dem, gjorde svært positivt inntrykk. Låter som «Paranoid», «Nå har du driti deg ut igjen» og «Verdiløse menn» fikk jeg lyst til høre igjen. Jeg har ikke den nødvendige kompetansen til å anmelde den musikalske delen av oppsetningen, men jeg ble både imponert og sjarmert av musikaliteten og den energiske framføringen til Petter Baarli, Runar Johannensen og Petter Pogo, Valentourettes.
   Jokkes verdiløse menn gjorde sterkt inntrykk av to andre grunner: skuespillernes suverent illusjonsskapende innlevelse i sine roller, og den interessante litterære tradisjonen som selve forestillingens tema plasserer seg inn i.
  Handlingen i Verdiløse menn er enkelt, så enkel at den nesten ikke kan kalles en handling, men mer er en miljø-og personskildring. I første del er Goggen (Jan Sælid) alene hjemme, han prøver å få tak i noen kompiser, men alle han ringer til har enten fått seg dame eller jobb. Så dukker Kleggen (Gard B. Eidsvold) opp med pils, han har lånt 50 spenn for å feire at han nettopp er blitt far. Like etter kommer Knugern (Kim Sørensen), og fekter vilt med skyter for å tvinge bestevennen til å gå med på at han ikke har lånt femti, men tusen kroner. Knugern er nemlig den av gjengen med sans for forretninger av det mer tvilsomme slaget, som for eksempel å kople horer og horekunder i Nordmarka vinterstid. Siste mann som banker på er gamle herr Smith, som ikke uten en viss stolthet legger ut om alle de sykdommer og plager han lider under. Og fra tid til annen farer den gærne Annie (Marte Engebrigtsen) rundt på rulleskøyter. Hun lider av vrangforestillinger, og makter ikke å skille fantasi og virkelighet. Men hennes tid på jorden er knapt tilmålt. Like etter pause dør hun av en overdose.
   Avbrutt av rockelåter utgjør fyllepratet mellom de fire mennene hovedtyngden av første del, og det er en samtale så vittig, så realistisk i sin grunntone, og samtidig så desperat i sin humor at den blir til sterkt, morsomt og samtidig gripende teater. Scenen avsluttes med at politiet banker på døren, og første del avrundes med et mellomspill der de alle er havnet bak lås og slå.
  Andre del er dystrere og enda mer håpløs: Nå er Goggen, Kleggen og Knugern sunket enda noen hakk lenger ned, og sitter og tigger med pappbegrene sine, mens Herr Smith sjangler rundt og selger =lik Oslo. Igjen, og kanskje enda bedre og mer kruttsterkt enn i første del, veksler rockelåtene og de totalt avslørende, realistiske og galgenhumoristiske replikkene som alle treffer som skudd. Det sceniske nærværet av disse fire fordrukne og ressursløse junkiene representerer noe nytt og annerledes i norsk teater. Den siste låten, Verdiløse menn, gir nok uttrykk for en viss samfunnskritikk, men dette er overhodet ingen sosialrealistisk dokumentstudie over velferdssamfunnets tapere. Den poetiske dimensjonen, empatien i skildringen, den barokke humoren og desperasjonen i både musikk og tekst skaper en forbindelseslinje til en tradisjon som står sterkt i europeisk litteratur, den som på fransk kalles «poètes maudits» (forbannede diktere), diktere som ikke godtar de rådende samfunnsverdiene, lever provoserende og farlig, og ofte selvdestruktivt misbruker alkohol og narkotika. Den første kjente i rekka er middelalderens François Villon som drakk, horet, stjal, stakk ned folk med kniv og bare så vidt unngikk galgen, og mange regner den alkoholiserte og dopavhengige Jim Morrison som den foreløpig siste.
 I Verdiløse menn går det er klart skille mellom den overdådige skildringen av Kleggen, Knugern og Herr Smith, alle typer som er hentet fra Jokkes låter, til Goggen sjøl. Han sier ikke så mye, men er opplagt den skarpeste, den eneste som går med en forgjeves drøm om kanskje å bli rusfri engang, den eneste som har et snev av innsikt i sitt livs elendighet, men også den mest fortvilte. Det er nærliggende å tro at Goggen er den som har flest likhetspunkter med Joachim Nielsen, og alvoret og smerten i scenen der han ser syner om Himmel og Helvete etter å ha satt en sprøyte, bringer tankene hen på Jokkes egen overdosedød.
   De fem skuespillerne -Jan Sælid, Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Finn Schau og Marte Engebrigtsen - er så skremmende gode at de overhodet ikke gir inntrykk av å spille, men av å være de forhutlede tragiske eksistensene de gir nytt liv til. Anders T. Andersen som selv har gjort mange glimrende rolletolkninger, debuterte som regissør med fjernsynets Berlinerpoplene. Så vidt jeg vet er Verdiløse menn hans første regioppgave for teatret. Den er blitt en fulltreffer. Hittil har «den nye» Torshovgjengen ikke overbevist. Med Verdiløse menn setter ensemblet en høy standard.

Nationaltheatret, Torshovteatret
Jokkes verdiløse menn
En mussikal basert på Joachim Nielsens tekst og musikk
Libretto Christopher Nielsen
Regi: Anders T. Andersen
Scenografisk uttrykk: Christopher Nielsen
Musikalsk innstudering: Per Christian Revholt
Med Jan Sælid, Gard B. Eidsvold. Kim Sørensen, Finn Schau, Marte Engebrigtsen
Musikere: Valentourettes (Petter Baarli, Runar Johannesen og Petter Pogo)