[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Henrik IV - Bjørn Sundquist som Falstaff

01 Henrik IV - Bjørn Sundquist som Falstaff

Foto Leif Gabrielsen

02 Henrik IV, Bjørn Sundquist (Falstaff) og Ingunn B. Øyen (Madam Kvikk)

02 Henrik IV, Bjørn Sundquist (Falstaff) og Ingunn B. Øyen (Madam Kvikk)

Foto Leif Gabrielsen

03 Henrik IV - Pål Sverre Valheim Hagen (Prins Henrik) sammen med Jon Eivind Gullord (faren, Henrik IV)

03 Henrik IV - Pål Sverre Valheim Hagen (Prins Henrik) sammen med Jon Eivind Gullord (faren, Henrik IV)

04 Henrik IV - Pål Sverre Valheim Hagen er prinsen, den fremtidige kong Henrik V

04 Henrik IV - Pål Sverre Valheim Hagen er prinsen, den fremtidige kong Henrik V

Foto Leif Gabrielsen

Støyende Shakespeare

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 26. februar, 2008.

Stein Winge gir en masete men overdådig skildring av den støyende drikkebulen der Falstaff utfolder seg, og Bjørn Sundquist er en briljant Falstaff. Men kanskje ikke den helt rette til rollen.

Å sette opp alle Shakespeares historiske skuespill på en norsk scene er et spennende, men vågalt prosjekt. For et publikum som ikke har noe forhold til de historiske begivenhetene som skildres, er langt fra alle stykkene like interessante.
   Vårens oppsetning:Henrik IV er en temmelig langdryg og rotete framstilling av intrigene og feidene som preget de siste årene av denne kongens regjeringstid,. Den inneholder heldigvis også en fengslende skildring av unge prins Henriks utvikling fra rebelsk døgenikt til ansvarlig konge. Men stykkets popularitet hviler på sir John Falstaff, en gammel forfyllet adelsmann, som er blitt en av Shakespeares mest berømte skikkelser.  
  Winge startet sitt Shakespeare-prosjekt med Richard II som regjerte fram til 1399. Så hoppet han hundre år fram i tid til Richard III, konge fra 1483 til 1485. Med Henrik IV går Winge tilbake i til begynnelsen av 1400-tallet, og følger Henrik IVs siste år, fram til han dør i 1413, og hans sønn, Henrik V, overtar tronen. Litt forvirrende, men det spørs om en mer kronologisk rekkefølge ville gjort det lettere for oss nordmenn å holde tritt med de mange kompliserte politiske intrigene som sår splid mellom for oss ganske ukjente adelsslekter.  
  På imponerende vis klarer Stein Winge faktisk å få fram de store linjene i historien, de intrikate feidene mellom kong Henrik IV på den ene siden og Jarlen av Northumberland og hans allierte på den andre.
 Det spesielle ved Henrik IV som historisk skuespill er at det utspiller seg i to forskjellige verdener: På den ene siden ved hoffet og hos opprørerne, på den andre i en meget folkelig kneipe, «The Boars Head» i Eastcheap der Madam Kvikk regjerer og Sir John Falstaff nærmest er en del av inventaret. Det er også tronarvingen, Henrik, prins av Wales, hos Shakespeare kalt pris Hal, her «fornorsket» til prins Henke.
  Han har ikke vært hjemme på slottet på aldri så lenge, til farens store bekymring, og han fordriver tiden med lystige utskeielser sammen med Falstaff og hans svirebrødre. Men når krigen mellom Kongen og Northumberlands menn blir et faktum, forandrer prinsen brått atferd, og viser seg som den tapre, besluttsomme, men samtidig også humane konge som Shakespeare fortsetter å skildre i Henrik V.
  Falstaff har egentlig ingen rolle i selve handlingen, men er likevel hovedpersonen i Henrik IV. Den hemningsløst amoralske, holdningsløse og rappkjeftede gamle mannen er et produkt av sin svikefulle og opportunistiske tid, men også en befriende motvekt til de krigerske verdiene som ellers holdes i hevd.
  Regissøren har tatt seg flere friheter med originalen, spesielt i de mange barokt overdådige scenene i kneipen, her en vulgær moderne drikkebule så støyende at den for lengst ville ha blitt stengt i vår ryddige verden der Winge lar handlingen utspille seg, det understrekes av referansene til Johnny Depp og andre av vår tids ikoner.
 Humoren er sentrert omkring underliv, urin- og avføring, det er ikke måte på hvor pissetrengt Falstaff er, og vitsene er så plumpe og platte at de går originalen en høy gang, enda man på Shakespeares tid ikke rygget unna for bastant moro. På premieren hadde en del av publikum det riktig gøy, men jeg var nok ikke alene om å mene at Winge burde ha skåret kraftig ned på annen dels lange og støyende kneipe-opptrinn.
 Noe av sjarmen og styrken ved Shakespeares skuespill er nettopp deres rike, ofte kaotiske dramaturgi, der handlingen gjerne sporer av med bravur og briljans. Slik også med Henrik IV, der spesielt det store persongalleriet blir svært uoversiktlig.
   I stedet for å forenkle og tydeliggjøre, velger Stein Winge iblant svært forvirrende regiknep. Ett eksempel er unge Hotspur, på mange måter et speilbilde av unge Henrik, friskt og presist tolket av Espen Løvås. I første del står han helt sentralt, men så dreper Henrik ham i åpen og ridderlig tvekamp. Helt uforklarlig velger Stein Winge å la ham bli med videre: Falstaff vekker ham opp fra de døde, og geleider ham til kneipen der han vandrer rundt som et stumt uniformskledd gjenferd.
  Like søkt er det når Winge avslutter en meget dramatisk episode ved at Falstaff maner en rekke dødsdømte menn til å danse en munter og rytmisk sorti. Den slags påfunn tværer ut forestillingen uten å tilføye noen dypere mening.
  Jon Eivind Gullord overbeviste som Henry Bolingbroke i Richard II, og fortsetter å utvikle skikkelsen, nå som gammel og dødsdømt konge. En voldsom, nærmest melodramatisk prestasjon som Gullord hele tiden har full kontroll over.
  Espen Skjønberg har makt, ro og myndighet som den uutgrunnelige «Overdommaren», og spesielt i annen del skaper Pål Sverre Valheim Hagen en nyansert og troverdig skikkelse av prinsen som ikke uten vemod tar avskjed med sin sorgløse ungdomstid. En rekke gode prestasjoner burde blitt nevnt, men plassen tillater det ikke. Dessverre oppmuntrer også Stein Winge i altfor stor grad til ukontrollert stemmebruk.  
  Bjørn Sundquist var en glimrende og urovekkende Richard III i høst. I rollen som Falstaff er han den bærende kraften i Henrik IV. Tolkningen er briljant og overdådig. Men denne Falstaff blir for mye av en bajas, han mangler rett og slett den rause menneskeligheten og den barnlige sjarmen som forklarer at prinsen blir så tett knyttet til ham. Det er noe som ikke stemmer. Kan det være at Bjørn Sundquist tross alt først og fremst er karakterskuespiller - og ikke fullt ut behersker komediens helt spesielle krav?
 Henrik IV har sine svakheter. Noen skyldes Shakespeare, andre Stein Winge. Men rett skal være rett: Vi kjeder oss aldri. Egentlig ikke så verst når forestillingen tar nærmere fire timer.

Det Norske Teatret, Scene 2
Henrik IV
Av Wiliam Shakespeare
Gjendiktet av Edvard Hoem
Musikk: Anton Jawdokimov og Thierry Beyeler
Regi: Stein Winge
Scenografi og kostyme: Tine Schwab
I rollene: Bjørn Sundquist, Jon Eivind Gullord, Pål Sverre Valheim Hagen, Espen Løvås og mange flere