[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Andevariasjonene

Andevariasjonene

En moderne klassiker?

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 25. februar, 2008.

På Det Åpne Teater har Verk Produksjoner nylig vist sin tolkning av David Mamets Andevariasjonene som de hadde premiere på for noen år siden.

Amerikanske David Mamet er best kjent i Norge for skuespillet Oleanna som for noen år siden ble satt opp på flere norske teatre.Andevariasjonene er ett av hans aller første stykker, skrevet i 1972 da han var 25 år. Enkelte kaller det for en «kultklassiker», Verk Produksjoner selv bruker betegnelsen «moderne klassiker», og selv om stykket ikke har vært spilt så mange ganger her i Norge, viser en rask Google-sjekk at det stadig settes opp både i Europa og i USA.
 Det dras iblant paralleller mellom Mamets Andevariasjonene og Edward Albees The Zoo Story fra 1958, antakelig fordi begge består av en samtale mellom to menn i en storbypark.  Men der opphører likheten: Hos Edward Albee kulminerer samtalen i et dramatisk sammenstøt som skyldes at de to mennene har svært ulik sosial bakgrunn og livssituasjon. Hos Mamet finnes det ingen dramatisk konflikt, det finnes egentlig ingen handling overhodet, og selv om den ene av de to mennene er litt mer av en stabeis og en kverulant enn den andre, er det ikke store forskjellene mellom Emil og George. Samtalene mellom dem blir da heller aldri personlige, men har mer karakter av populærfilosofiske betraktninger over livet i sin alminnelighet, og endenes liv i særdeleshet.
   Andevariasjonene er bygget som et musikkstykke, det er som tittelen sier, variasjoner over ett og samme tema: livet - andens, og menneskets. Det er en viss dramatisk stigning gjennom de 13 første episodene, og den er dyktig ivaretatt av Verk Produksjoner. Det er for eksempel først mot slutten av den aller første variasjonen at Emil og George begynner å nærme seg sitt tema, tidligere har de mest snakket om båter, og allerede i denne aller første samtalen er det tydelig at endenes tilværelse fungerer som en metafor for menneskelivet . Den trettende variasjonen ender med andens tragiske dødskamp, for «slik er livets regelverk». Den fjortende og siste variasjonen utgjør en slags epilog som minner oss om at verden ikke forandrer seg, og at alt gjentar seg - igjen og igjen.
  David Mamet oppgir i sine sceneanvisninger at Emil og George er «to herrer i sekstiårene», og deres relativt høye alder forklarer at de stadig kretser om døden, og at verdens forgjengelighet også er et stadig tilbakevendende tema i samtalen deres. Men både Fredrik Hannestad og Anders Mossling er unge og spreke: det viser deres heroiske og utmattende forsøk på å bli som villender og selv kunne fly.
  I tråd med David Mamets anvisninger er scenografien ytterst enkel: to stoler på hver sin side av scenen, en sirkel med tente lyspærer, og i bakgrunnen noen utydelig busker. Skuespillerne kommer inn, en fra hver side, og det første Anders Mossling gjør er å ta på seg en ny t-skjorte. Jeg spekulerte en stund på om dekoren på de ulike t-skjortene var ment å utsi noe om innholdet i teksten, men endte med at de stadige klesskiftene bare markerte starten på en ny variasjon - fremdeles i tråd med ønskene til Mamet som vil ha «et lite intervall mellom hver variasjon».  
  Selv om teksten i dag er regnet som en klassiker, er jeg ikke sikker på at den vil beholde denne statusen i fremtiden. Den er av vekslende interesse, iblant blir de lange dialogene temmelig intetsigende og kjedelige. Avgjørende blir skuespillernes innsats. Det fysiske samspillet mellom Anders Mossling og Fredrik Hannestad fungerer glimrende, det er ekspressivt, intenst og overbevisende. Replikkvekslingene, som er vel så viktige i en tekst der dialogen er det bærende elementet, er derimot ikke alltid like gode, rett og slett fordi diksjonen, i særdeleshet Anders Mosslings, til tider er ganske dårlig. Dette fører til at jeg som tilskuer må bruke så mye energi på fysisk å få med meg det som blir sagt, at jeg ikke rekker å oppfatte innholdet. Jeg merket det da jeg leste teksten etter forestillingen: Til syvende og sist var det ytterst lite som hadde gått meg hus forbi, men selve innholdet hadde jeg altfor ofte ikke fått med meg. Men i de viktigste variasjonene, de som berører de mest aktuelle og interessante temaene, var heldigvis diksjonen ikke noe problem., og her ytte Fredrik Hannestad og Anders Mossling David Mamets tekst full rettferdighet.
  Ifølge Verk Produksjoner er Per Platou oppsetningens «lydlegger». Hans akkompagnement er en berikelse for Andevariasjonene.

Det Åpne Teater
Verk Produksjoner:
Andevariasjonene
Av David Mamet
Oversatt av Finn Iunker
Regikonsulent: Saila Hyttinen
Scenografi: Ensemblet
Lydlegger: Per Platou
Med Fredrik Hannestad (Emil) og Anders Mossling (George)