Siste kritikker:

01 Gjesten: Øystein Røger, Andrine Sæther og Erik Hivju

01 Gjesten: Øystein Røger, Andrine Sæther og Erik Hivju

Foto Gisle Bjørneby

02 Gjesten: Øystein Røger og Erik Hivju

02 Gjesten: Øystein Røger og Erik Hivju

03 Gjesten: Erik Hivju og Øystein Røger

03 Gjesten: Erik Hivju og Øystein Røger

04 Gjesten: Erik Hivju og Håkon Ramstad

04 Gjesten: Erik Hivju og Håkon Ramstad

alle fotos Gisle Bjørneby

Velspilt teaterlek i fransk stil

IdaLou Larsen

Oppdatert fredag, den 1. februar, 2008.

Gjesten er et elegant lystspill, en briljant og særdeles velspilt teaterlek med alvorlige undertoner

Eric-Emmanuel Schmitt er for tiden den mest spilte av alle franske samtidsdramatikere, både i Frankrike og i utlandet. Bare i januar 2007 spilles stykker av ham i USA, Japan, Tsjekkia, Hongkong, Spania, Portugal, Finland, Paris naturligvis, og altså Norge. Her hjemme satte Kjetil Bang-Hansen opp hans Enigmavariasjoner i 2002, og i 2006 viste Nationaltheatret og Riksteatret i samarbeid ... til døden skiller oss ad med Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal.
   Gjesten fra 1993, hans andre stykke, ble hans definitive gjennombrud, og det ble hedret med tre Molière-priser, de franske motstykkene til våre norske Heddapriser.  Mens de fleste av Schmitts senere stykker gjerne kretser om forholdet mellom mann og kvinne, og ligger nærmere den franske boulevard-tradisjonen, bærer tematikken i Gjesten preg av at Schmitt er utdannet idéhistoriker: det er jo «de evige spørsmål» de vittige dialogene kretser om. Det er noe typisk fransk ved denne måten å gjøre spørsmål som viljens frihet og guds eksistens til temaer for en briljant teaterdialog.
 Det er likevel først og fremst gjennom sin form at Gjesten skriver seg inn i den lange franske lystspilltradisjonen som nådde sitt høydepunkt med to så forskjellige dramatikere som opplysningsmannen Marivaux (1688-1763) og romantikeren Alfred de Musset (1810-1857). De er begge ganske ukjente i Norge, men i 1998 satte Olaf Lindquist opp en av Marivauxs komedier på Det Norske Teatret som sin diplomoppgave. Hans oppsetning var imidlertid så sterkt påvirket av den moderne regiteater-estetikken, at den hadde lite med Marivauxs tekst å gjøre.
 Det er derfor en helt uvanlig teateropplevelse Nationaltheatret inviterer til med denne oppsetning av Gjesten, en uhøytidelig teaterlek med alvorlige undertoner: Handlingen utspiller seg i Wien, i Sigmund Freuds leilighet i Bergstrasse. Året er 1938, Freud er over 80 år og lider av den langt framskredne strupekreften som han døde av året etter i London. Han vet at han burde bringe seg selv og familien i sikkerhet i London, han har de nødvendige papirene. Men han nøler, kanskje fordi han selv er så gammel og syk at han vet livet har lite å bringe.
   Da banker en Nazist på døren: Han leder en inspeksjonsavdeling, og det er ikke første gangen han avlegger Freud et besøk: Han har tydeligvis stor fornøyelse av å trakassere mannen han ennå ikke får lov til å arrestere. Men denne gangen protesterer Freuds datter Anna, og Nazisten tar henne med til Gestapo. Når Freud nå er alene, dukker plutselig en mystisk mann opp i leiligheten, nærmest fra ingenting: Freud tror først han er en pasient som ønsker behandling, deretter ser det ut til at det er mannen alle leter etter, en viss Walter Oberseit som nettopp har rømt fra psykiatrisk sykehus, men til slutt må han bøye seg for «kjensgjerningene»: Den fremmede er så foruroligende skarpsynt, allvitende og intelligent at han må ha rett når han antyder at han er Gud. Det er bare ett problem: Freud tror ikke på Gud.
   Samtalen mellom Freud og Gjesten blir avbrutt et par ganger av Nazisten, og til slutt av Anna som vender tilbake fra Gestapo-avhøret. Men det er denne filosofiske og metafysiske samtalen, en briljant og elegant spill mellom to menn som begge, på ulike måter, er uovertrufne i replikkens kunst, som utgjør selve ryggraden i stykket. For dialogen er ikke bare vittig, den har både snert og alvor, og skygger ikke unna tankevekkende eksistensielle problemstillinger.
  Skuespiller Nils Ole Oftebro regidebuterer med en oppsetning som helt og holdent bæres av skuespillerne, men her er det ikke deres oppgave å «leve seg inn» i rollene, og skape «psykologisk troverdige» skikkelser: De skal skape levende teaterkunst gjennom en raffinert, nyansert og intelligent tekst-tolkning. Øystein Røger er strålende som den mangfoldige, skiftende, stadig overraskende Gjesten, og det er Erik Hivju også som den vantro og forvirrede Freud. Andrine Sæther er forestillingens rasjonelle kontrapunkt som hans pragmatiske datter Anna, mens Håkon Ramstad får mye ut av stykkets Nazist, den kanskje vanskeligste rollen, fordi den fra Schmitts hånd er den mest usannsynlige. Tine Schwabs tidløse kontor med dets teatralske røde gardiner får fram den dobbelte dimensjonen i stykket, og i disse regiteatertider er det en sann fornøyelse å oppleve at teater og regissør våger seg innom en annen europeisk tradisjon enn den tyske.
     
Gjesten.
Nationaltheatret, Malersalen
Gjesten
Av Eric-Emmanuel Schmitt
Regi og oversettelse: Nils Ole Oftebro
Scenografi og kostymer: Tine Schwab
Med Erik Hivju, Øystein Røger, Andrine Sæther og Håkon Ramstad