[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Singin' in the rain: Fra venstre Jonas Digerud, Heidi Ruud Ellingsen og Kåre Conradi

01 Singin' in the rain: Fra venstre Jonas Digerud, Heidi Ruud Ellingsen og Kåre Conradi

Foto Leif Gabrielsen

02 Singin' in the rain: Mari Maurstad

02 Singin' in the rain: Mari Maurstad

Foto Leif Gabrielsen

03 Singin' in the rain, Finalen første del

03 Singin' in the rain, Finalen første del

Foto Leif Gabrielsen

04 Singin' in the rain - ensemblet

04 Singin' in the rain - ensemblet

Foto Leif Gabrielsen

Vellykket «Singin' in the rain»

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 13. februar, 2008.

På Oslo Nye Teater oppfyller Singin' in the rain alle kravene til en god, gammeldags teaterbegivenhet - til publikums store glede.  

En stemning så lystig og forventningsfull at den nærmest var til å ta og føle på, hvilte over salen før teppet gikk opp for premieren på Singin in the rain for nøyaktig to uker siden. Det var som et sus fra en tid hvor «godt teater» slett ikke trengte være spesielt komplisert eller intellektuelt, men iblant bare skulle kunne by på førsteklasses underholdning.
  I den sammenhengen stiller Singin in the rain sterkt. Oppsetningen er basert på en av filmhistoriens store musikalsuksesser, og har to skikkelige stjerner i hovedrollene: den garvede scenesjarmøren Kåre Conradi, og «Norges nykronede musikalprinsesse» slik Heidi Ruud Ellingsen i programmet beskrives av teaterviter Ine Therese Berg. Om ikke det skulle være nok, har både den uvanlige prosedyren, som teatersjef og regissør Svein Sturla Hungnes benyttet for å finne fram til Heidi Ruud Ellingsen, og en meget dyktig og effektiv forhåndsreklame, også gjort sitt til å skape interesse for forestillingen.
  Singin in the rain er blitt en fulltreffer på sine musikalpremisser. Don Lockwood (Kåre Conradi) og Lina Lamont (Mari Maurstad) er det store radarparet i Hollywood, og Lina Lamont håper at de også skal bli et par i det «virkelige» liv. Tanken er Don Lockwood fjern, og enda fjernere blir den når han forelsker seg i den unge teaterskuespillerinnen Kathy Selden (Heidi Ruud Ellingsen). Men vi befinner oss i slutten av 1920-årene, den gangen stumfilmen måtte vike for talefilmen, og mange av tidens store stjerner viste seg å være helt ubrukelige når de skulle begynne å snakke. Det er også Lina Lamont, folk rygger tilbake bare hun åpner munnen. Men hun vil ikke gi seg.
   Intrigen er så syltynn at den knapt lar seg gjenfortelle. Men den er heller ikke så viktig, for det morsomste her er den karikerte og overfladiske skildringen av overgangen fra stumfilm til talefilm. Her er det mye å fryde seg over - for eksempel er innlagte stumfilmsnuttene rett og slett kostelige.
 Personene er også ganske stereotype, og bortsett fra Mari Maurstad som skaper en herlig parodisk skikkelse av Lina Lamont, har de svært lite å spille på, langt mindre enn i filmen av samme navn fra 1952, der mange ennå minnes Gene Kelly som Don Lockwood, Donald OConnor som Dons kompis Cosmo Brown, her utmerket tolket av Jonas Digerud, og Debbie Reynolds som Kathy Seldon. Heidi Ruud Ellingsen har sjarm som Kathy, hun synger og danse som hun skal, men rollen som prektig og oppofrende ung kvinne er kjedelig, og gir henne ikke anledning til personlig utfoldelse.
  I hvor stor grad handling og personskildring også spiller en underordnet rolle i den opprinnelige musikalversjonen som hadde urpremiere i London i 1983, eller om det er om det er regissør Svein Sturla Hungnes som har valgt dette som «sin» vinkling på den norske versjonen, er ikke godt å si, og spiller i og for seg ingen rolle. På Oslo Nye Teater er det sang- og dansescenene som bærer forestillingen, og de har stor sjarm og høy profesjonalitet. Kåre Conradi kan både synge og danse, og selv om han som skuespillerutdannet nødvendigvis er mer sanger enn danser, imponerer han stort også i dansenumrene, ikke minst fordi det er blitt noe litt satt over skikkelsen.  Hvordan både han og de øvrige klarer å holde seg så stødig på beina mens regnet strømmer ned fra snoreloftet er et lite eventyr i seg selv.  Kanskje koreograf Marianne Skovli Aamodt har hatt en finger med i dette spillet? Hun har iallfall laget en nydelig koreografi som slekter på den opprinnelige samtidig som hun med hell har innarbeidet en rekke mer moderne elementer. Den storslagne åpningsscenen etter pausen, «Broadway melodi» sitter for eksempel som et skudd. Som alltid har John-Kristian Alsaker laget en glimrende scenografi som enkelt og effektivt gjør det mulig å flytte handlingen fra sted til sted - storyen følger jo tett på filmmanuskriptet..
  Til syvende og sist er jo musikken det aller viktigste elementet i en musikal, og under Atle Halstensens ledelse gjør Oslo Nyes orkester underverker. Deres innsats ble da også stadig hilst med begeistret, og velfortjent applaus. For meg ble likevel Mari Maurstads outrerte karikatur av Lina Lamont-skikkelsen kveldens skuespillermessige høydepunkt. Først forekom skikkelsen meg å være en irriterende og svært lite morsom kvinnefiendtlig sjablong. Men litt etter litt ble min irritasjon erstattet av en helhjertet beundring for konsekvensen i Mari Maurstads rolletegning, og min beundring kulminerte med hennes nådeløse og grotesk morsomme utlevering av den halvgamle faljerte kvinnen i solonummeret «Hva er galt med meg?». Et flott innslag i en oppsetning som ellers nesten ville ha vært for glatt og for perfekt.

Oslo Nye Teater, Hovedscenen
Singin in the rain
Filmmanus Comden /Green
Sanger: Nacio Herb Brown og Arthur Freed
Regi og oversettelse: Svein Sturla Hungnes
Koreografi: Marianne Skovli Aamodt
Musikalsk ledelse og arrangementer: Atle Halstensen
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Med Kåre Conradi. Jonas G. Digerud, Heidi Ruud Ellingsen, Mari Maurstad, Ivar Nørve, Morten Røhrt, Unni Evjen, Jon Bleiklie Devik, Bentine Holm og mange flereg