Siste artikler:

01 Sebastian Hartmann

01 Sebastian Hartmann

02 Møteleder Knut Hoem

02 Møteleder Knut Hoem

Foto Oda Bahr/Bahrfot blog

03 Eirik Stubø, sjef for Nationaltheatret

03 Eirik Stubø, sjef for Nationaltheatret

04 Sabine Richter

04 Sabine Richter

Foto Telemarkforskning

Tysk regiteater på dagsorden

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 12. februar, 2008.

Stor interesse for å høre Sebastian Hartmann og Eirik Stubø snakke om regiteater i Litteraturens Hus. Men møtet ble dessverre litt for springende  til virkelig å være interessant.

Tysk regiteater har i de siste ukene opptatt de fleste teaterinteresserte i hovedstaden, og i forbindelse med sin tyske uke satte Litteraturhuset temaet på dagsorden, et godt tegn på at de vanntette norske skottene mellom litteratur og teater er i ferd med å brytes ned. For å bruke Litteraturhusets egen formulering: «Det tyske regiteateret er en retning som lar instruktørens personlige visjon om forestillingen innta en betydelig posisjon i iscenesettelsen. En vesentlig bestanddel er dessuten vilje til dristighet og kontrovers. Tysk teater vrenger, vrir på og levendegjør dramatiske tekster på en måte som forundrer og forskrekker. Sebastian Hartmann kommer til Litteraturhuset sammen med Eirik Stubø for å snakke om teateret i dag. Samtaleleder er teateranmelder Knut Hoem.» Det er vel strengt tatt å ta litt hardt i. Knut Hoem har et navn som litteraturanmelder, og han har det siste året ledet NRK P2s scenekunstprogram Scenerom, men meg bekjent har han aldri vært teateranmelder i  ordets gjengse betydning. Under torsdagens møte viste hans teaterkunnskaper seg å være litt mangelfulle,  som da han plasserte Eirik Stubø blant de «konservative» regissørene, fordi han i motsetning til Hartmann ofte dyrker minimalismen.
 Opprinnelig var arrangementet lagt til Amalie Skram-salen i husets annen etasje. Men forhåndsinteressen må ha vært stor, for møtet ble flyttet til den langt romsligere Wergelandsalen, og det var ikke mange ledige stoler, om det overhodet var noen ,da de da de tre herrene inntok podiet sammen med en sjarmerende tolk, Sabine Richter.
 Det ble en meget springende debatt som på ingen måte bidro til å gi tilhørerne dypere innsikt i hva tysk regiteater egentlig er. Sebastian Hartmann var tydeligvis ikke særlig interessert i problemstillingen, og valgte å definere tysk regiteater som stykker satt opp på tyske teatre av tyske regissører. Ergo kunne han slå fast at Markens Grøde som Knut Hoem tok som utgangspunkt for samtalen, slett ikke er «tysk regiteater», men en norsk oppsetning: Et norsk stykke, med norske skuespillere, spilt på en norsk scene, og satt opp av en tysk regissør.
 - Jeg er forøvrig slett ikke sikker på at oppsetningen ville fungere i Tyskland. Nordmenn har en helt annen dypde, la han til.
  Hartmann argumenterte dessuten med at i våre dager er alt teater «regiteater», i og med at alle regissører setter sitt personlige preg på sine oppsetninger. Men han la ikke skjul på at han kan ta seg store friheter med et stykke, ikke minst med språket som han nærer en stor mistro til. Ja, han iscenesetter til og med stykker som han selv misliker, sa  han, og som eksempel nevnte han Romeo og Julie.
   Men Georg Büchners Leonce og Lena tilhører iallfall ikke de stykkene han misliker, slik man kan få inntrykk av når man leser om de radikale og dyptgående endringene han planlegger her. Hartmann la tvert imot vekt på at han har stor beundring for Büchner som dramatiker, men forklarte at nettopp Leonce og Lena skrev Büchner til en konkurranse da han var i desperat behov for penger. Hartmann beklaget for øvrig at Leonce og Lena er så lite kjent i Norge at mange kan komme til å tro at hans versjon er representativ for Büchners egentlige verk.
   Knut Hoems kan kunsten å stille enkeltspørsmål til sine paneldeltakere, men han er ikke like flink til å la dem få snakke sammen. Flere ganger var det tilløp til spontan meningsutveksling mellom Sebastian Hartmann og Eirik Stubø, men det sørget Knut Hoem for å få satt en effektiv stopper for. Vi fikk derfor ikke vite noe særlig om hvilken regiretning Eirik Stubø føler seg hjemme i, og lite om forskjellen mellom hans og Hartmanns prinsipielle teatersyn. Men Eirik Stubø poengterte at selv om Hartmann og han deler «en frykt for det lette teater», ville ikke han sette opp et stykke han misliker.
 - For meg er det viktig å være tro mot verket. Det er ikke det samme som å være tro mot teksten, å være tro mot Ibsens tekst, kan ofte være ensbetydende med å være tro mot en konvensjon. Å være tro mot verket er for meg å være tro mot min egen oppfatning av forfatteren og av hans verk. Når det er sagt, tror jeg ikke at en regissør bestemmer seg for å tilhøre den eller den retningen: Jeg tror man som regissør rett og slett gjør det man føler for.