Siste artikler:

01 Kaldt produkt: Agnes Kittelsen (fru Linde) med Øystein Røger som en aldeles kostelig sakfører Krogstad, for anledningen omdøpt til Frode Quale

01 Kaldt produkt: Agnes Kittelsen (fru Linde) med Øystein Røger som en aldeles kostelig sakfører Krogstad, for anledningen omdøpt til Frode Quale

Foto Kristine Jakobsen

02 Pia Tjelta imponerer stort i "Få meg på for faen"

02 Pia Tjelta imponerer stort i "Få meg på for faen"

Foto Marit-Anna Evanger

03 Eksorsistene: Håkon Ramstad er djevelutdriver David

03 Eksorsistene: Håkon Ramstad er djevelutdriver David

Foto L-P. Lorentz

04 Storm frå nordvest: Tor Ivar Hagen som Sandes Daniel Davidson

04 Storm frå nordvest: Tor Ivar Hagen som Sandes Daniel Davidson

Foto Olav Reiakvam

05 Eg er vinden: Ole Johan Skjelbred og Fridtjov Såheim

05 Eg er vinden: Ole Johan Skjelbred og Fridtjov Såheim

Foto Marius E Hauge

06 En lykkens mann: Nils Ole Oftebro og Inga-Maarit Gaup-Juuso

06 En lykkens mann: Nils Ole Oftebro og Inga-Maarit Gaup-Juuso

Foto Marius E. Haug

07 Hundre værelser

07 Hundre værelser

Foto Mads Nygård

08 Finn Iunkers <i>Ifigeneia</i> sett av teatergruppen Verk

08 Finn Iunkers <i>Ifigeneia</i> sett av teatergruppen Verk

09 GOKK: Hele ensemblet: Fra venstre  Gard Frostad Knudstad, Roger Hilleren, Kristin Aafløy Opdan, Håkon M. Vassvik og Idun Losnegård

09 GOKK: Hele ensemblet: Fra venstre Gard Frostad Knudstad, Roger Hilleren, Kristin Aafløy Opdan, Håkon M. Vassvik og Idun Losnegård

Foto Olav Reiakvam

10 Swamped in sensation: Stina Kajaso og Lisa Charlotte Baudouin Lie

10 Swamped in sensation: Stina Kajaso og Lisa Charlotte Baudouin Lie

Foto: Kristine Jakobsen

Teateråret 2007 - I

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 14. januar, 2008.

"Norske stemmer" er første artikkel av flere som oppsummerer Teateråret 2007.

Det er mange innfallsvinkler når Teateråret 2007 skal oppsummeres. I denne første artikkelen vil jeg konsentrere meg om de nye norske teatertekstene. Hvilke nye norske stykker ble spilt  i 2007?
Nye stemmer
Så langt er det mulig å slå fast at det i 2007 ikke dukket opp noen markante nye norske dramatikerstemmer.
   Tyskland har spilt sceneversjoner av Matias Faldbakkens to romaner, og nå fikk også norsk publikum stifte bekjentskap med ham som dramatiker.. Hans Kaldt produkt som hadde urpremiere på Torshovteatret i november, er en modernisert parodi over Ibsens Et dukkehjem. Den er til dels ganske vittig og skarpsindig i sin utlevering av dagens bortskjemte overklasse, men ender opp i en slags malplassert gammeltestamentlig moralisme når dagens Nora uten å blunke tyr til "postnatal abort".
  En annen romanforfatter, Olaug Nilssen, dramatiserte sin suksessroman Få meg på for faen for Det Norske Teatret. Publikum var begeistret, men gode skuespillerprestasjoner til tross - spesielt Pia Tjelta og Pål Sverre Valheim Hagen imponerte - er oppsetningen sprikende, og like krampaktig morsom som roman-utgangspunktet.
Norsk dramatikk
Årets første urpremiere var Hans Petter Blads Eksorsistene. et positivt samarbeid mellom Oslo Moderne Teater og Nationaltheatret. Hans Petter Blads tekst er en spennende utforskning av et aktuelt tema, forholdet mellom foreldre og tenåringsdatter, men dessverre hadde regissør Gard Eidsvold valgt en så neddempet spillestil at det omtrent var umulig å oppfatte noe av det som det som ble sagt på scenen.
  I mars vendte Ragnar Hovland tilbake til teatret etter 16 år, men selv om årets cabaret-beslektede fantasi over Jakob Sandes forfatterskap, både var sjarmerende og underholdende, gjenkjente jeg ikke helt den meget personlige og spennende teaterstemmen jeg husker fra hans tidligere dramatikk, Love me tender (1998) og Gjest Bårdsen døyr åleine ved Nilens bredd (1991).
  Ellers hadde Teater Ibsen urpremiere på Lene Therese Teigens Arkeologene i slutten av februar mens Inga Siems Ugras ble spilt på Hedmark Teater: Ingen av disse to tekstene gjorde særlig sterkt inntrykk.
  Med glimrende støtte fra regissør Eirik Stubø og skuespillerne Fridtjov Såheim og Ole Johan Skjelbred, maktet Jon Fosse med det svært "udramatiske", sterkt lyriske og minimalistiske Eg er vinden å bergta publikum, både under Festspillene i Bergen og på Nationaltheatrets hovedscene.  En annerledes form for teater som i sin vekt på tekstens litterære kvaliteter kunne minne om franskfødte Laurent Chétouanes tolkning av Heiner Müllers Bildbeschreibung som gjestet høstens samtidsfestival - med den store forskjellen at Heiner Müllers tekst i utganspunktet ikke er skrevet for scenen.
 Under Mette Brantzegs ledelse var Årets Dramatikkfestival blitt en del av Samtidsdramatikkfestivalen, og i motsetning til tidligere år var antallet stunts sterkt redusert. Fem oppsetninger som til gjengjeld skal ha hatt lengre prøvetid enn vanlig, utgjorde hele festivalen. Juryen hadde valgt ut flere manuskripter, men de fem som ble oppført var alle monologer. Denne ganske litterære formen gjør det vanskelig å bedømme forfatternes dramatiske evner - men hvem vet - teatret går kanskje en monologperiode i møte?
   Oppsetningene var høyst ujevne, en gledelig overraskelse var Pjotr Cholodzinskis oppsetning av samiske Rauni Magga Lukkaris En lykkens mann og Mette Brantzegs iscenesettelse av Kim Atle Hansens Bedre enn  sjokolade.           
   Men aller mest interessant var lesningen som Carl Jørgen Kiønig var ansvarlig for, av stykket til Maria Ræder (alias Franzisca Aarflot) Oslo 22. august. Også Marit Kaldholds Sommarfuglhonning var en interessant tekst, men den ble dessverre utsatt for meget hardhendt behandling av regissør Jan Sælid.
Nytt samarbeid
Nytt for 2007 er at flere institusjonsteaterdramatikere har samarbeidet med frie grupper. Et godt eksempel er Jesper Halle. Han er  en av våre mest allsidige dramatikere med så ulike skuespill bak seg de senere år som Lilleskogen. Isbjørnen og jeg og enakterne Husarenes ettermiddag og Per, Pål, Kari og Anne leker hele den lange dagen. I 2007 gikk han et skritt videre, og skrev Hundre værelser, en poetisk, ironisk og innsiktsfull parabel om en manns vandring gjennom livet, for den frie gruppen Teater Joker som bruker "bande mimée" som scenespråk. Et spennende samarbeid som resulterte i en bemerkelsesverdig annerledes forestilling.
 Finn Iunkers høyst personlige versjon av den greske tragedien Ifigeneia var hittil ikke blitt oppført i Norge. I 2007 laget den frie gruppen Verk Produksjoner sin versjon av stykket. Resultatet ble en besk og treffsikker politisk satire som fremhevet den skarpe dramatiske nerve i Iunkers tekst. La oss håpe at flere regissører vil gi seg i kast med Iunkers tekster i året som kommer.
     Også Maria Tryti Vennerød vendte tilbake til utgangspunktet, det vil si til den gangen hun selv  satte opp sitt aller første stykke, Meir, på Volapük i Oslo i 2000, det vil si to år før denne teksten ble valgt ut til dramatikkfestivalen. I 2007 samarbeidet hun med gruppen som bærer samme navn som stykket Tryti Vennerød skrev og instruerte i coproduksjon med Sogn og Fjordane Teater. I Gokk viser Maria Tryti Vennerød at hun også er en begavet og vittig satiriker som like elegant driver gjøn med innbyggerne i utkant-norge som med de overlegent urbane mannspersonene. Den raffinerte og fysisk uttrykksfulle spillestilen veier langt på vei opp for den mildest talt kompliserte dobbelthandlingen. Morsomt er det også at Gokk som her i Oslo skal gjeste Black Box Teater, hadde urpremiere i Førde der den utradisjonelle teaterformen ikke lot til å volde publikum noen problemer.
  Sons of Libertys Swamped in sensation på Torshovteatret må også regnes som ny norsk dramatikk. Selv om Lisa Baudouin Lie og Stina Kajaso for en stor del benytter seg av improvisasjon, og selv om replikkene deres ikke henvender seg til publikum, men til hverandre, er det tross alt tekstteater de driver med, og forelegget deres skal ifølge fansen være sterkt samfunnskritisk. Enkelte opplevde Swamped in sensation som årets teater-høydepunkt. Jeg tilhører definitivt ikke denne grupperingen.
 Selv om Tore Vagn Lids  "visuelle hørespill" Polyfonia om dagens kompliserte og flertydige ungdomskultur definitivt bryter med de fleste av scenetekstens etablerte konvensjoner, må dette tankevekkende og utfordrende stykket utvilsomt regnes inn under kategorien ny norsk dramatikk, og i dette tilfelle som en fascinerende oppsetning der tekst, og ikke minst lys og lyd smelter sammen til en meningsladet helhet. Min eneste "innvending" måtte være at  Polyfonia for å gripe alle forestillingens krevende nyanser, burde man egentlig se forestillingen to ganger.