Siste kritikker:

01 Yvonne: Jon Eikemo (Kongen) og Ståle Bjørnhaug (Kammerherren)

01 Yvonne: Jon Eikemo (Kongen) og Ståle Bjørnhaug (Kammerherren)

Foto Fin Serck-Hanssen

02 Yvonne: Prinsen (Torbjørn Eriksen) og Yvonne (Ingrid Bolsø Berdal)

02 Yvonne: Prinsen (Torbjørn Eriksen) og Yvonne (Ingrid Bolsø Berdal)

Foto Fin Serck-Hanssen

03 Yvonne: Dronningen (Ingrid Jørgensen Dragland), Prinsen (Torbjørn Eriksen) og Kongen (Jon Eikemo)

03 Yvonne: Dronningen (Ingrid Jørgensen Dragland), Prinsen (Torbjørn Eriksen) og Kongen (Jon Eikemo)

Foto Fin Serck-Hanssen

En gedigen skuffelse

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 30. januar, 2008.

Yvonne på Det Norske Teatret: En visuelt praktfull, men innholdsmessig helt tom oppsetning av Witold Gombrowicz foruroligende teaterfabel.  

Witold Gombrowicz Yvonne er, om ikke en moderne klassiker, så iallfall ett av de stykkene som har preget moderne teaterhistorie. Det settes ikke opp så ofte her hjemme, jeg har iallfall aldri sett det tidligere, og jeg gledet meg helhjertet til premieren. Men sjelden har det moderne regiteatret beredt meg en lignende skuffelse.
  Det begynte lovende, iallfall før selve forestillingen startet: Det er ikke ofte man ser et så gjennomført vakkert og stilfullt scenebilde som det Francesco Calcagnini har skapt på Det Norske Teatrets Scene 2: En installasjon der gulvet er dekket av svarte marmorblokker som danner en slags labyrint, mens veggene er skimrende speil av knust glass som stadig mangfoldiggjør skuespillerne. To kjempeskjermer som henger fra taket viser et forstørret simultanbilde av fiskene som hvileløst svømmer i et akvarium til venstre på scenen: farlige, menneskeetende pirayaer, ifølge programmet.  Etter hvert som skuespillerne også kommer inn, er det bare å gi seg over for deres barokke, fargesprakende og samtidig humoriske kostymer, designet av regissøren selv - grønt for prinsen, blekrødt for den forføreriske Iza, rosa for Dronningen, blått for Kongen og naturligvis musegråbrunt for den heslige Yvonne. Men dermed er det også slutt på moroa, for resten av kvelden er et langt gjesp.
   Gombrowicz skrev Yvonne i 1935, og stykket ble uroppført tre år senere i Polen. Handlingen foregår ved et mytisk hoff. Når stykket begynner, går livet sin vante gang: Kongefamilien avslutter sin aftenstur i parken og kongen og dronningen drar hjem til middag, mens deres unge sønn, prins Filip, blir igjen for å se på jentene. Men i kveld er ikke prinsen interessert i jenter. Han kjeder seg, han søker nye utfordringer. Tilfeldigvis kommer to gamle tanter forbi sammen med niesen Yvonne - et uskjønt, umælende pikebarn, helt blottet for sexappeal. Der har prinsen sin utfordring. Her er kvinnen han skal gifte seg med. Han er et fritt menneske, han skal klare å overvinne den instinktive avskyen hun inngir ham. For husfredens skyld går kongen og dronningen med på forlovelsen.
   Dette er utgangspunktet for den sorgmuntre beretningen om Yvonne som ofte blir kalt et eventyr på vrangen. Det er en dekkende betegnelse, for det er ingen tvil om at Gombrowicz her ytterst bevisst leker seg med de grunnleggende klassiske eventyrelementene. Resultatet er en foruroligende, annerledes og gåtefull komedie som ender i tragedie. Ved lesing gir teksten inntrykk av å være ytterst åpen, dette er verken sosialpsykologisk, politisk eller neorealistisk teater, men en teaterfabel over menneskets dårskap, selvsentrering og ondskap - det siste her overtydeliggjort av pirayafiskene som alle, takket være programmet, vet er både samvittighetsløse og onde dyr.
  Merkelig nok virker den unge finske regissøren Cilla Back fullstendig uinteressert i teksten hun ikke bare skal gjengi, men også tolke og levendegjøre på scenen. Hennes scenografi-utdannelse, kanskje også hennes studier i klassisk ballett og moderne dans, er antakelig årsaken til at hun konsentrerer all sin energi og oppmerksomhet om det visuelle: Hun har utvilsomt lagt enormt mye arbeid i skuespillernes bevegelser, enten de nå går på to bein eller arbeider seg fram via ulike vogner med hjul, og hun er langt mer opptatt av det fysiske kroppsuttrykket som ofte nærmer seg koreografien, enn av måten teksten blir tolket på.  Replikkinstruksjonen prioriterer et voldsomt stemmebruk, så her er det mye skrål og skrik, og så mye dårlig diksjon at omtrent halvparten av teksten ikke når ut til publikum, mens den resterende halvparten blir ytterst presist, om en temmelig monotont, artikulert. En meget spesiell, og ganske forvirrende, form for tekstgjengivelse - tekst-tolkning ville her være en misvisende betegnelse.
   Det er synd på skuespillerne. De føyer seg lydig under regissørens krav, slik de også gjorde i fjor da ungarsk/svenske Hilda Hellwig instruerte dem til å spille fysisk ekspressivt teater i hysterisk tempo. Denne gangen gir de gladelig avkall på å gi uttrykk for den tekstforståelsen som vanligvis kjennetegner spillet deres. Unntaket, iallfall den som kommer nærmest en selvstendig tolkning, er veteranen Jon Eikemo i rollen som kongen. Ekstra synd for Torbjørn Eriksen som endelig har fått en helt sentral rolle å hanskes med, men dessverre ikke den instruksjonen både han og Prinsen fortjener.
  Jeg kan ikke la være å undre meg over hvorfor Cilla Back, tydeligvis en svært begavet kunstner på sitt område, og presumptivt også et fornuftige menneske, velger, eller iallfall samtykker i, å kaste seg over en tekst som hun ikke vil noenting med. Hensikten her ser nemlig verken ut til å ha vært dekonstruksjon eller nytolkning, men rett og slett en lystmassakre. Spørsmålet er om det er et fullverdig motiv?

Det Norske Teatret, Scene 2:
Yvonne
Av Witold Gombrowicz
Omsett frå polsk av Knut Andreas Grimstad
Regi, kostymedesign og lyd: Cilla Back
Scenografi: Francesco Calcagnini
Med:Torbjørn Eriksen, Ingrid Bolsø Berdal, Jon Eikemo, Ingrid Jørgensen Dragland, Ståle Bjørnhaug og flere  


||