Siste kritikker:

01 Ønskekonsert: Maria Henriksen

01 Ønskekonsert: Maria Henriksen

Foto Marit Anna Evanger

02 Ønskekonsert: Maria Henriksen

02 Ønskekonsert: Maria Henriksen

Foto Marit Anna Evanger

03 Ønskekonsert: Jesper Nordang Halvorsen

03 Ønskekonsert: Jesper Nordang Halvorsen

Foto Marit Anna Evanger

Realistisk kvinneskildring

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 29. januar, 2008.

Dokudramaet Ønskekonsert, Goksøyr/Martens fjerde produksjon for Nationaltheatret, er realistisk og håpløs fortelling om en depressiv kvinne og hennes sønn.

Dette er fjerde gangen Goksøyr/Martens samarbeider med Nationaltheatret, og de går stadig nye veier. Biografi var en vittig og treffende satire over mediasamfunnet, Askepott, en sorgmunterfabel om vår tids askepotter, mens Vildanden var en utfrika, respektløs og aktualisert versjon av Ibsens klassiker. I alle deres tre tidligere oppsetninger har humoren på en eller annen måte vært til stede. Ikke denne gangen, Ønskekonsert er en nitid og ytterst realistisk skildring av de siste timene i en dypt deprimert, og depressiv kvinnes liv: Ønskekonsert slutter med at Kvinnen (Maria Henriksen) svelger en masse tabletter.
  Ønskekonsert som  Franz Xaver Kroetz skrev i 1973, er ett av flere der han skildret samfunnets tapere. I hans opprinnelige tekst har kvinnen et navn, hun heter Frøken Rasch, og er enslig og ensom. Stykket begynner med at hun kommer hjem med handlepose etter endt arbeidsdag. Dette var i 1970-årene, så hun slår på radioen, og ensomheten hennes forsterkes av ønskekonsertens romantiske sanger som ledsages av kjærlige hilsener. Heller ikke i originalversjonen har stykket replikker, men Goksøyr/Martens har endret selve utgangspunktet for monodramaet, og deres versjon av Ønskekonsert er derfor en form for «regiteater», der de i og for seg tar seg like store friheter med Kroetz konsept som de gjorde med Ibsens Vildanden.
  Hos Goksøyr/Martens er Kvinnen blitt navnløs, og når stykket begynner, ligger hun nærmest bortgjemt under dyna på sofaen i stuen. Den som fanger vår oppmerksomhet, er den lille gutten som etter en stund går ut på kjøkkenet, finner fram cornflakes og melk, spiser, pusser tennene pent, og så forsvinner ut av døren til soveværelset uten at moren veksler ett ord med ham eller han med henne.
 Olav Myrtvedt har skapt et fantastisk, realistisk interiør av den fattige alenemorens trygdeleilighet: Tomme colaflasker er strødd rundt omkring, fulle søppelposer står stablet i alle hjørner, det flyter av forskjellige fastfood-emballasje og Kvinnen tenner stadig nye sigaretter som hun stumper like raskt. Riktignok er hun såpass bevisst at hun som oftest åpner vinduet på gløtt når hun tar seg en røyk, men ingen tvil om at hun er kjederøker. Hun går på do, vasker en underbukse og henger til tørk, kikker litt på fjernsynet. Et øyeblikk svinger humøret hennes over til det lystige, og hun tar noen dansetrinn. Men så svitsjer hun over til radioen, uventet til den «intellektuelle» NRK P2 der hun hører på en seriøs dokumentar. En ilter ringing, det kan like gjerne være ytterdøren som telefonen, men hun reagerer ikke. Det er sønnen som til slutt tasser inn og tar den. Fremdeles utveksler sønn og mor ikke et ord. Men når han er gått igjen, begynner hun å rydde - kanskje ringingen har satt en støkk i henne: Søppelposene går iallfall rett ut gjennom vinduet, og gulvet blir vasket.
  I voice-over hører vi bruddstykker av en samtale. Et slags intervju? Med et arbeidskontor? En kvinne forteller at hun snart er i stand til å gå ut i arbeidslivet igjen etter endt rehabilitering, men er hun den samme kvinnen som vi iakttar mens hun utfører en endeløs rekke daglige gjøremål? Er det også hun som forteller om en rettssak, om grove incestuøse overgrep - og er det kanskje dette som er årsaken til at hun til slutt svelger alle tablettene - riktignok etter å ha båret inn cornflakes-pakken, melken og en skål til den sovende sønnen - for at han skal kunne få seg frokost før han oppdager at hun er død.
 Stykket gir ikke svar på noen av spørsmålene det stiller: Goksøyr/Martens overlater med andre ord til tilskueren å trekke slutninger. Det er ikke tvil om at stykket skildrer hverdagen til en fattig, ressurssvak og dypt deprimert kvinne. Men fordi Goksøyr/Martens har valgt å la henne ha eneansvaret for et barn, og dessuten gitt henne et kostyme som mer enn antyder at et barn til er underveis, blir depresjonen avgjørende, ikke den materielle nøden. Dette er en kvinne som velger å ta sitt eget liv til tross for at ett barn er fullstendig avhengig av henne. Det gjør at hun i mine øyne først og fremst framstår som et tragisk psykiatrisk tilfelle.
 Goksøyr/Martens avsluttende sekvens med fotos fra de usleste og verst stilte i Oslos underverden, blir dermed et underlig antiklimaks: den oppleves ikke å ha direkte tilknytning til den sørgelige kvinneskjebnen vi har levd oss inn i gjennom nærmere en time, og virker derfor både sosialpornografisk og underlig malplassert - en slags moraliserende pekefinger som ikke ligger i selve stykket.
  Maria Henriksen gjør en sterk innsats der hun uten å si ett eneste ord klarer å holde tilskuerens oppmerksomhet i nesten en time. Hun lever seg så tett inn i rollen, og opptrer så naturlig at man rett og slett glemmer at hun spiller, og hun har et overbevisende scenisk nærvær. På premieren imponerte Jesper Nordang Halvorsen som hennes lille sønn.
  Det skal bli interessant å se hva Goksøyr/Martens velger å gjøre neste gang: Forfølge dokumentarsporet - eller?

Nationaltheatret, Amfiscenen
Ønskekonsert
Av Franz Xaver Kroetz
Oversatt av Finn Iunker
Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens
Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt
Med: Maria Henriksen og Jesper Nordang Halvorsen/Stein Edvard Løvold Gaukstad