[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Mitt navn er Rachel Corrie: Kaia Varjord

01 Mitt navn er Rachel Corrie: Kaia Varjord

Foto: Kristin Lyseggen

02 Mitt navn er Rachel Corrie: Kaia Varjord

02 Mitt navn er Rachel Corrie: Kaia Varjord

Foto Kristin Lyseggen

03 Mitt navn er Rachel Corrie: Kaia Varjord

03 Mitt navn er Rachel Corrie: Kaia Varjord

Foto Kristin Lyseggen

Gripende dokumentarteater

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 28. januar, 2008.

Mitt navn er Rachel Corrieer et gripende portrett av en idealistisk ildsjel, en engasjert humanist, men også en kunstner.

Rachel Corrie vokste opp i Olympia, Washington, og 12 år gammel begynte hun å skrive dagbok. Hun leste mye, og bestemte seg tidlig for at hun skulle bli «kunstner og forfattar». Men da hun «tilfeldigvis (fekk) ein gratis tur til Russland», skjedde noe med henne: Hun oppdaget at det fantes en verden der ute, og begynte å engasjere seg politisk. Etter at hun «i litt over eit år (hadde) jobba med organisering av krigsmotstand og globale rettferdssaker her i Olympia», reiste hun i 2003 til Gaza for International Solidarity Movement, som arbeider for palestinernes sak. 50 dager senere, 16. mars 2003, døde hun på Gazastripen, overkjørt av en israelsk bulldoser.
 Hennes død vakte oppsikt, «for palestinerne ble hun er martyr... men mange israelere mente hun i beste fall naivt hadde blandet seg inn i en situasjon hun ikke forsto. Og for enkelte amerikanere ble hun en forræder», har Katharine Viner skrevet. Sammen med regissør Alan Rickman har hun bearbeidet Corries dagbøker og eposter til et teaterstykke som ble en kjempesuksess på Royal Court i London.
  Første del av forestillingen er bygget på hennes barndoms dagbøker. Som unger flest, var hun først og fremst opptatt av å «finne seg sjøl», men hun hadde masse selvironi, skarp selvinnsikt og først og fremst, et opplagt litterært talent. Det er hennes evne til å se, og til å beskrive det hun ser, som gjør at det er umulig ikke å la seg engasjere når hun skildrer krigens tilfeldige vold, og dens vanvidd. Det er en sterk og medrivende tekst, med et klart humanistisk budskap, og det er forstemmende å tenke på at i New York ble oppsetningen først utsatt i ubestemt tid fordi teatret ville unngå å såre jødenes følelser.
  Langt på vei har Kjersti Horn lykkes med sin første selvstendige oppgave på et institusjonsteater - hun har jo tidligere både vært regiassistent på Trøndelag Teater, og selv hatt regien på flere frigruppe-oppsetninger. Hun var for eksempel den første - og eneste? - som i Norge har satt opp Mark Ravenhills Shopping and fucking og Discopigs av Enda Walsh, for øvrig også to dramatikere med sterk tilknytning til Royal Court.
  Best er utvilsomt hennes tekst-instruksjon. På knapt nitti minutter, uten markerte tekstoverganger, makter Kaia Varjord, sist en gåtefull og nyansert ung kvinne i Den arabiske natta, å få fram Rachel Corries utvikling fra 12-årig sjarmtroll til politisk aktivist, engasjert og reflektert, men også fylt av ungdommens glødende idealisme. Et vakkert og gripende portrett, glimrende utført, ikke minst fordi Varjord ikke får noen hjelp av Anna Heymowskas sobre og nakne scenebilde. Så får man bære over med at vekten på det naturlige og ikke-teatrale iblant går ut over diksjon og artikulasjon.
   Oppsetningens to video-innslag der skuespiller Kaia Varjord stilles opp mot rollefiguren Rachel Corrie, er derimot ikke vellykte. Forestillingen innledes med et amatørmessig utført intervju med skuespilleren, om henne selv og hennes forhold til rollen. Sekvensen ble etter hvert ganske pinlig, og jeg trakk et lettelsens sukk da den endelig var over. Neste innslag følger Kaia Varjord fra hun langsomt våkner hjemme under den varme dynen til hun har tygget seg gjennom en lengre frokost. Antakelig er dette ment både som kontrast til Rachel Corries risikofylte liv på Gazastripen, og som illustrasjon av Corries «beste leveregel»: Alle må føle seg trygge. Men det realistiske bakgrunnsbilde stjeler for mye oppmerksomhet fra skuespilleren i avgjørende øyeblikk.
    Tross alt er disse innvendingene mindre viktige. Mer interessant er det at våre to største institusjonsteatre i løpet av en uke begge har satset på engasjert dokumentarteater: i form og innhold er forskjellen stor mellom Ønskekonsert og Mitt navn er Rachel Corrie, men de to oppsetningene har det til felles at de ikke er «diktning», og at de begge er politiske. Utenlands har denne tendensen eksistert en stund. Godt at den nå også har nådd norsk teater.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 26. januar

Det Norske Teatret, Prøvesalen
Mitt navn er Rachel Corrie
Basert på tekster av Rachel Corrie, redigert av Alan Rickman og Katharine Viner
Oversatt av Ingelin Røssland
Regi: Kjersti Horn
Scenografi/kostyme: Anna Heymowska
Med Kaia Varjord