[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Odd Hellesøy

Odd Hellesøy

Foto Brennpunkt

Hvem skal granske Brennpunkt?

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 24. januar, 2008.

I «Brennpunkt» 15. januar hadde redaksjonen «gransket granskerne». Men noen bør kanskje snart granske Brennpunktshournalistiske metoder, og ikke minst programmets regigrep.

I «Brennpunkt» 15. januar hadde redaksjonen «gransket granskerne». «Granskerne» det her siktes til er psykiatere, rådgivere og konsulenter som blant annet får i oppdrag å vurdere arbeidslivskonflikter der en leder blir anklaget for mobbing av sine medarbeidere. Gerd-Liv Valla og saken hennes fikk naturlig nok størst oppmerksomhet, men Brennpunkt brukte også sakene til Bjørnhild Hovden i Bergen og Arvid Kristiansen i Oslo kommune. I disse tre sakene var «granskeren» psykiater Odd H. Hellesøy, og i alle de tre sakene konkluderte han med at anklagene om mobbing medførte riktighet. Dette fikk i og for seg ingen skjebnesvangre konsekvenser for Bjørnhild Hovden og Arvid Kristiansen: Han ble i retten frikjent for anklagen, mens hun inngikk forlik med sin arbeidsgiver, hennes oppsigelse ble trukket tilbake, og hun fikk økonomisk erstatning. Ifølge Brennpunkt «vurderer Gerd-Liv Valla nå hva hun vil gjøre med saken».
   Problemstillingen er interessant, og det er god grunn til å rette søkelyset mot den stadig mer utstrakte bruken av «sakkyndige». Men skal et fjernsynsprogram som vil bli tatt alvorlig, behandle et så vanskelig tema, kreves et minimum av intellektuell redelighet. Det var sendingen om «granskerne» blottet for. Det ble fort klart at Brennpunkt-redaksjonen hadde tatt standpunkt: De tre mobberne er uskyldige, den «skyldige» er Odd Hellesøy. Brennpunkt hadde derfor ett eneste mål: Overbevise seerne om at Hellesøy er en skruppelløs, amoralsk person som i sin iver etter å slå ned på mobbing setter alle etiske og faglige hensyn til side.
  Redaksjonen unngikk behendig å fortelle seerne om bakgrunnen for anklagene som var blitt reist mot Bjørnhild Hovden og Arvid Kristiansen. Innledningsvis ble det mumlet noe om at Hovden hadde varslet ledelsen om faktureringsuregelmessigheter ved trygdekontoret, men dette viktige poenget ble overhodet ikke fulgt opp. Hvorfor det var blitt reist sak mot Arvid Kristiansen fant ikke redaksjonen det bryet verdt å fortelle. Til gjengjeld fikk vi i et par lange øyeblikk være vitner til hans voldsomme avreagering på squash-banen. Vi fikk også se Gerd-Liv Valla gråte og tørke tårer i flere minutter over at ekspertene hadde anklaget henne for å mangle empati - som om empati og selvmedlidenhet skulle være ensbetydende. Skjermen ble stadig fylt av nærbilder av en aldrende Odd Hellesøy, opplysningen om at han hadde ønsket å trekke intervjuet ble lagt inn på et taktisk riktig tidspunkt dersom formålet var å svekke hans troverdighet.
   Jeg er teaterkritiker, og er derfor spesielt opptatt av hvordan regien påvirker publikumsopplevelsen. Gjennom hele programmet snakket programleder konspiratorisk og lavmælt, men intenst dramatisk, fortellerteknikken bygget på hurtige og fullstendig umotiverte klipp, mens kamera i lange perioder dvelte på grå steinstatuer - antakelig dekorasjonene til en av rettsbygningene, men for øvrig uten tilknytning til innholdet. Brennpunkt valgte med andre ord å belyse en logisk, juridisk og psykologisk ytterst innfløkt problemstilling ved å iverksette et voldsomt følelsesmessig angrep på alle våre sanser. Det var en mesterlig utført hyllest til tabloidjournalistikken: Ikke et eneste resonnement ble utviklet over så lang tid at seeren selv kunne danne seg en rasjonell, faktabasert oppfatning.
  Programmet ble avsluttet med fotoreportasjen, Avgjørende øyeblikk der Brennpunkt filmet en ung mann fra han ble løslatt etter å ha sonet en tiårs-dom for drap, til han noen måneder senere igjen var havnet bak murene. Fjernsynsteamet fulgte mannen på kafé i hjembyen, der traff han igjen de gamle kompisene, og alt utviklet seg slik journalistene ønsket. Mannen havnet øyeblikkelig på kjøret igjen, og heller enn å prøve å få ham på bedre tanker, filmet Brennpunkt-teamet begjærlig hvordan han ble fullere og fullere til han til slutt ravet rundt og gjenfortalte drapet han hadde begått. Under påskudd av å følge påbudet i Vær Varsom-plakantens paragraf 1.5 om å «beskytte enkeltmennesker ... mot ...forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner», hengir Brennpunkt-redaksjonen seg til en ekkel og kynisk journalistikk. Den bryter kanskje ikke med «Vær varsom»-plakaten. Men den bryter med vanlig menneskelig anstendighet.