Siste kritikker:

01 Jeppe (Kim Haugen) i oppadgående rus sammen med Jakob Skomaker (Stein Grønli)

01 Jeppe (Kim Haugen) i oppadgående rus sammen med Jakob Skomaker (Stein Grønli)

Foto Erik Berg

02 Jeppe (Kim Haugen) prøver å forsvare seg mot en rasende Nille (Ellen Horn)

02 Jeppe (Kim Haugen) prøver å forsvare seg mot en rasende Nille (Ellen Horn)

Foto Erik Berg

03 Jeppe (Kim Haugen) har sovnet, og Baronen (Anders Hatlo)

03 Jeppe (Kim Haugen) har sovnet, og Baronen (Anders Hatlo)

Foto Erik Berg

Nok en Jeppe

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 23. januar, 2008.

En glitrende Kim Haugen til tross, Riksteatret lykkes ikke helt med sin Jeppe

Kjetil Bang-Hansen er en av våre dyktigste og mest erfarne regissører, med spesiell sans for den gode replikk. Kim Haugen er en av våre beste karakterskuespillere, og en komiker av høy klasse. Når disse to tar for seg Holbergs populære Jeppe på bjerget, en samfunnssatirisk folkekomedie som ikke bare har vittige replikker, men også en tragisk dobbeltbunn som tiltaler vår tid, skulle alt ligge til rette for en hundre prosent vellykket og minneverdig oppsetning.
   Det var dessverre ikke Riksteatrets Jeppe slik den, tre dager før premieren i Horten, ble vist for pressen i Oslo. En av svakhetene var et til tider anstrengende overspill, det kan imidlertid skyldes at forestillingen ennå ikke var helt ferdig, så det kan bli mindre plagsomt etter hvert. Men det grunnleggende problemet ved Kjetil Bang-Hansens Jeppe, lar seg ikke løse så lett, det er nemlig en integrert del av selve regikonseptet.
  I analysen Kjetil Bang-Hansen i programmet gir av Jeppe, legger han vekt på at Holberg ikke mente noe spesielt med historien om den fordrukne bonden som blir offer for adelsmannens sadistiske katt og mus-lek. «Holberg ville først og fremst more... Det avgjørende for Holberg var at publikum skulle le», skriver han. Men han poengterer også at komedien «er noe mer ... et scenisk materiale som ikke bare morer, men også foruroliger», og nettopp derfor er «en spesiell utfordring å levendegjøre på scenen».
 På sin hjemmeside lover Riksteatret «en varm og frodig folkekomedie», en beskrivelse Bang-Hansen må ha godkjent, men som så vidt jeg kan forstå, ikke samsvarer særlig godt med hans egen oppfatning av komedien. Det vi ser på scenen er heller ikke særlig «varmt» eller «frodig», men det er vanskelig å skjønne hvor Kjetil Bang-Hansen egentlig vil med sin tolkning. Vanligvis stoler han på at en god tekst er en god tekst, og, i fruktbart samarbeid med skuespillerne, pleier han nettopp å gjøre sitt ytterste for å formidle denne teksten til publikum.
  Denne gangen har han valgt å følge den rådende trenden blant regissører som gir seg i kast med klassikere: Å lage noe nytt og annerledes. Iallfall delvis. Det er ikke så mye selve regien som skiller seg fra den tradisjonelle, det er teksten. Han har valgt å bearbeide og modernisere Holberg ganske grunnleggende, antakelig for å understreke det tidløse ved problemstillingen. Dette følger han opp ved å la personene være kledd i forholdsvis moderne kostymer. Akkurat dette siste spiller i og for seg ingen rolle, men det gjør språkføringen. Gode scener og kjappe ordvekslinger blir tværet ut med tull og tøys - og alle er dessverre ikke gitt Holbergs evne til å omskape vrøvl til scenisk gode replikker. Samtidig er det som om Bang-Hansen ikke stoler helt og fullt på sin egen tekst-bearbeidelse: Slik han har instruert skuespillerne, er deres fysisk-ekspressive spillestil vel så viktig som selve teksten, og det skaper en merkelig ubalanse som fører til at det i avgjørende scener blir noe grunnleggende feil ved selv rytmen i forestillingen.
  Det er stor synd, for med Kim Haugen i spissen kunne ensemblet ha skapt en virkelig minneverdig Jeppe. Det er en fryd å se Kim Haugens suverene beherskelse av kroppsspråkets virkemidler og aller mest, hans uttrykksfulle mimikk, selv om instruksjonen enkelte ganger gjør også hans tolkning litt masete tradisjonelt teatralsk. Anders Hatlo er farlig som den iskalde, kyniske og livstrette baronen, like alkoholisert på sin måte som Jeppe, Stein Grønli er en godmodig Jakob Skomaker, Ellen Horn en illsint og geskjeftig Nille, mens resten av ensemblet lager greie komedieskikkelser av sine roller.
  Det er visst første gangen Kjetil Bang-Hansen setter opp på Riksteatret. Forestillingen er teatrets hovedsatsing i årets første tre måneder, og den skal turnere over hele landet før den kommer til Nationaltheatret. Det er kanskje hensynet til et mer uensartet publikum enn han er vant til, som har fått Kjetil Bang-Hansen til å satse på en såpass grovkornet og utagerende komikk, og hvem vet - det vil kanskje vise seg å være et heldig grep. På pressevisningen i Nydalen tok iallfall publikum godt imot forestillingen - og humor er som kjent det mest individuelle som finnes. Men jeg trakk altså sjelden på smilebåndet.

Riksteatret:
Jeppe
Av Ludvig Holberg:
Regi og manusbearbeidelse: Kjetil Bang-Hansen
Musikk: Guttorm Guttormsen
Scenografi og kostymer: John-Kristian Alsaker
Med bl.a. Kim Haugen, Anders Hatlo, Ellen Horn og Stein Grønli
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen onsdag 23. januar