[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Døden i Theben: Sverre Bentzen er Oidipus

01 Døden i Theben: Sverre Bentzen er Oidipus

Foto Erik Berg

02 Døden i Theben Jan Grønli er Kreon, her sammen med koret

02 Døden i Theben Jan Grønli er Kreon, her sammen med koret

Foto Erik Berg

03 Døden i Theben: Stine Marie Fyrileiv i bakgrunn er Antigone og  Maria Sand er hennes søster Ismene

03 Døden i Theben: Stine Marie Fyrileiv i bakgrunn er Antigone og Maria Sand er hennes søster Ismene

Foto Erik Berg

04 Døden i Theben: Sverre Bentzen (Oidipus) og Per Schaaning (Den gamle mannen)

04 Døden i Theben: Sverre Bentzen (Oidipus) og Per Schaaning (Den gamle mannen)

Foto Erik Berg

Skjebne, skyld og ansvar

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 21. januar, 2008.

Døden i Teben utspiller seg i en fremmed hedensk verden, men problemstillingene er påtrengende nære. Dette er teater uten dødpunkter.

Det Norske Teatret har satt sammen tre tragedier av Sofokles. Kong Oidipus, Oidipus i Kolonos og Antigone, til et helaftens stykke, Døden i Teben. Det er blitt et intens og sterk teateropplevelse, først og fremst på grunn av Jon Fosses gjendiktning. Han skjærer med hard hånd i antikkens ordrikdom, samtidig som han beholder  essensen i originalen, og overfører tekstenes poesi, rytme og dramatiske nerve til et kraftfullt, enkelt og moderne nynorsk. For å sitere teatrets egen treffende beskrivelse er han både «respektfullt tru mot originaltekstane, samstundes meisterleg fri frå dei». Og ikke bare er gjendiktningen glimrende, det er også skuespillernes diksjon. Det har ikke alltid vært tilfelle på Det Norske Teatret, men her kommer hvert eneste ord til sin rett.
  Kong Oidipos og spesielt Antigone er de to mest spilte av de syv tragediene som finnes etter Sofokles. Sammen med Oidipos i Kolonos forteller de den dramatiske og kompliserte historien til Oidipus og hans slekt, men alle tre er skrevet med års mellomrom, og hører egentlig ikke sammen. Igjen er det Jon Fosses fortjeneste at de her framstår som en dramatisk og stilistisk helhet.
   Faren til Oidipus, Laios, pådro seg gudenes vrede, og siden har det hvilt en forbannelse over slekten. Slik gudene har varslet, blir Laios drept av sin egen sønn, Odipus, til tross for at har gjort alt han maktet for ikke å oppfylle gudenes spådom. Men ingen kan unngå Skjebnen.
  Forbannelsen dør ikke ut med Oidipus. En bitter maktkamp mellom hans to sønner ender med at de dreper hverandre. Oidipus svoger Kreon, som nå er konge i Teben, bestemmer at bare den ene av de to brødrene skal jordlegges: Den andre skal «liggje utan grav/for hund og fugl». Oidipos eldste datter, Antigone, trosser Kreons påbud, og begraver broren. Kreon dømmer henne til døden. Dermed er Antigones lillesøster, den svake Ismene, den eneste overlevende av Laios slekt.
   Historien om Oidipus forteller om mennesket som ikke kan unnslippe Skjebnen, og om fedrenes misgjerninger som hjemsøker barna i slektsledd etter slektsledd. I Antigone utvider Sofokles de idémessige temaene: Antigone gjør opprør mot Kreon fordi hun nekter å bøye seg for menneskenes lov, og bare anerkjenner gudenes påbud. Kreons sønn, Haimon, som skal gifte seg med Antigone, trosser også sin far. Men ut fra et annet perspektiv, demokratiets: han forteller faren at hans vedtak er i strid med folkemeningen, og at en konge må lytte til sitt folk, for «ein konge som ikkje lyttar/til sitt folk/er ingen konge». Men Kreon nekter å lytte til det er for sent: Da er både Antigone og hans egen sønn døde, og i motsetning til Odipus, som var offer for en skjebne han ikke kunne forvandle, er Kreon selv ansvarlig for sin ulykke.
  Til tross for de mange referansene til en for oss fremmed hedensk verden, oppleves problemstillingene i de tre tragediene langt fra som fjerne og ukjente, de er tvert imot påtrengende nære, og igjen, først og fremst takket Jon Fosses tekst, er oppsetningen er blitt interessant teater uten dødpunkter.
  Regissør János Szász har ønsket å markere tragedienes evige gyldighet gjennom å la dem utspille seg i en setting som er halvt moderne, halvt klassisk. Kari Gravklevs slitne boligblokker peker mot vår tid, til gjengjeld er snorloftet blitt til en tidløs stjernehimmel. Designer Mari Benedek står for kostymene slik hun også gjorde da Szász satte opp «Hair» i 2006, men denne gangen er de et desidert minus for forestillingen. Alle de voksne mennene går med moderne jakke og slips, men for å bringe tankene til oldtiden, vasser de omkring i en slags togalignende skjørt som gir dem en svært uheldig kroppsholdning - og det er vel ikke hensikten? Sønnene til Oidipus, Haimon, guttene og jentene som utgjør koret, og Jokaste, går derimot i struttende plisséskjørt. Antakelig er de kopiert fra greske vaser, men de minner mer om jenteskole-uniformer fra 1930-årene. Ikke akkurat en estetisk nytelse.
   Islandske Jóhann Johannssons musikk er stemningsskapende og suggererende, og Csaba Horváths har koreografert korets bevegelser til en slags moderne ballett. Ganske fikst og flott, men ikke lett å forstå sammenhengen mellom korets opptrinn, og følelsene de skal uttrykke som folkets representanter. Alder er en viktig faktor i «Konge Oidipus», og fordi regien tar sikte på realisme, er det uheldig at Oidipos (Sverre Bentzen) nesten virker eldre enn sin egen mor (Trini Lund).  Men Sverre Bentzens tolkning av rollen er sterk og nyansert, han gjør oss delaktige i de motstridende følelsene som hjemsøker Oidipus. Jan Grønli er en helstøpt og farlig Kreon, Per Schaaning står støtt som Den gamle, han som til enhver tid uttrykker folkets mening. Jan Hårstad har tyngde og alvor som spåmannen Teiresias, og Stine Mari Fyrileiv skaper en overbevisende og troverdig Antigone. Gripende er hennes siste ord før hun går døden i møte.
  Enkelte skjønnhetsfeil tilt tross: i det store og hele har Janós Szasz lykkes med Døden i Teben.

Det Norske Teatret, Hovudscenen
Sofokles:
Døden i Theben
Gjendiktet av Jon Fosse
Musikk: Jóhann Jóhansson
Regi: János Szász
Scenografi: Kari Gravklev
Kostymer: Mari Benedek
Med bl,a, Sverre Bentzen, Jan Grønli, Per Schaaning, Stine Marie Fyrileiv

Denne anmeldlelsen sto i Klassekampen lørdag 19. januar
.