[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Markens Grøde: Sven Nordin er Isak Sellanrå

01 Markens Grøde: Sven Nordin er Isak Sellanrå

Foto L-P. Lorentz

02 Bussen Jan Grønli og Ellen Dorrit Petersen

02 Bussen Jan Grønli og Ellen Dorrit Petersen

Foto Erik Berg

03 Våre foreldres seksuelle nevroser: Ellen Birgitte Johannessen, Aril Martinsen og Sissel Inri Tank-Nielsen

03 Våre foreldres seksuelle nevroser: Ellen Birgitte Johannessen, Aril Martinsen og Sissel Inri Tank-Nielsen

Foto Thor Brødreskift

04  Marianne Nielsen som Anna i "Tiden er vårt hjem"

04 Marianne Nielsen som Anna i "Tiden er vårt hjem"

(Foto Erik Berg)

05 Obersten (Ståle Bjørnhaug) og Hanen (Pål Sverre Valheim Hagen)

05 Obersten (Ståle Bjørnhaug) og Hanen (Pål Sverre Valheim Hagen)

Foto Erik Berg

06 Tvillingar: Gutane (Frank Kjosås og Kenneth Homstad) sammen med Jenta (Pia Tjelta)

06 Tvillingar: Gutane (Frank Kjosås og Kenneth Homstad) sammen med Jenta (Pia Tjelta)

Foto Marius Hauge

07 Seks personer søker en forfatter: I forgrunnen Nicolai Cleve Broch som Instruktøren, Adrian Jæger som Gutten, Kai Remlov som Faren, Anneken von der Lippe som Moren, Dagne E. Omland som Piken og Marte Magnusdotter Solem som Datteren.

07 Seks personer søker en forfatter: I forgrunnen Nicolai Cleve Broch som Instruktøren, Adrian Jæger som Gutten, Kai Remlov som Faren, Anneken von der Lippe som Moren, Dagne E. Omland som Piken og Marte Magnusdotter Solem som Datteren.

Foto L-P Lorentz

08 Glassmenasjeriet: Laura Wingfield (Birigtte Larsen)

08 Glassmenasjeriet: Laura Wingfield (Birigtte Larsen)

Foto L-P. Lorentz

09 Hjemkomsten: Sverre Anker Ousdal som patriarken i familien, Max

09 Hjemkomsten: Sverre Anker Ousdal som patriarken i familien, Max

Foto Erik Berg

10 Karl og Anna: Kjersti Sandal og Rune Temte

10 Karl og Anna: Kjersti Sandal og Rune Temte

Foto Emile Ashley

11 Den arabiske natta: Fra venstre Iren Reppen, Thomas Bye og Kaia Varjord

11 Den arabiske natta: Fra venstre Iren Reppen, Thomas Bye og Kaia Varjord

Foto Marit-Anna Evanger

12 Beckett: Toralv Maurstad og Bjørn Skagestad

12 Beckett: Toralv Maurstad og Bjørn Skagestad

Foto Leif Gabrielsen

13 Ulrike Maria Stuart: Kikki Stormo, Espen Reboli Bjerke og Ine Jansen

13 Ulrike Maria Stuart: Kikki Stormo, Espen Reboli Bjerke og Ine Jansen

Foto: Gisle Bjørneby

14 Neger og hunder i kamp: Issaka Sawadogo og Petronella Barker

14 Neger og hunder i kamp: Issaka Sawadogo og Petronella Barker

Foto L-P Lorentz

Teateråret 2007: III

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 17. januar, 2008.

Oppsummering: Samtidsdramatikken

Institusjonene sørger for at klassikerne fortsetter å være levende teater, og det er bra. Men i vår tid hvor film og fjernsyn får langt større medieoppmerksomhet enn scenekunsten, er teatrets kanskje viktigste oppgave å presentere samtidens dramatikk, for heldigvis er dagens forfattere opptatt av å skrive for scenen.
   I Norge har dramatikerne hittil har vært mest opptatt av det psykologiske teatret og i stor grad anvendt det lille format, men et stykke som Maria Tryti Vennerøds Gokk kan være et varsel om et utvidet perspektiv, og de utenlandske stemmene spenner over et langt bredere register.
   Utenlandsk samtidsdramatikk har ganske bred plass på norske scener, iallfall hvis vi inkluderer dramatikerne fra det forrige århundre som allerede er i ferd med å få klassikerstatus - som Pirandello, Tennessee Williams, Samuel Beckett eller Harold Pinter.  Samtidsdramatikk-oppsetningene var også årets mest spennende, og flere av dem var blant de beste og mest engasjerende i 2007.
   Det kan skyldes at regissøren her ikke føler seg forpliktet til være «nyskapende». Til gjengjeld må hun eller han rette alle sine skapende krefter mot å gjøre nye tekster meningsfylte og overbevisende for tilskueren.
  Ettersom tekstene ofte bryter radikalt med alle dramatikkens vedtatte konvensjoner, kan det være en krevende utfordring, og den er ikke alltid like takknemlig, for regissøren må stille sin egen personlighet i bakgrunnen, og når han eller hun lykkes, er det ofte dramatikeren som kommer i sentrum.
Våren 2007
Iblant kan det se ut til at regionteatrene er engstelige for at folk skal holde seg unna stykker skrevet av ikke-norske og forholdsvis ukjente dramatikere.
   Det er iallfall institusjonsteatrene i de store byene som oftest satser nytt og utenlandsk. Her har jeg for øvrig fornemmelsen av at teatersjefene er blitt dristigere i de senere årene, og det kan tyde på at det er kommet til yngre, mer fordomsfrie publikummere med en mer bevisst interesse for teatret som kunstnerisk uttrykk.
   I de to-tre siste årene har en rekke glimrende oppsetninger på våre institusjonsteatre utvilsomt utvidet synet på hva som er godt teater. Det er Sebastian Hartmanns Markens Grøde et godt eksempel på. Da han i 2004 satte oppe John Gabriel Borkmann på Nationaltheatret, var det store samtaleemnet at Wenche Foss hadde gått i pausen, og til tross for at oppsetningen fornyet Ibsen samtidig som den ga en presis og glimrende tolkning av Ibsens tekst, rynket mange på nesen av et scenespråk som forekom outrert og nærmest useriøst i sin teatrale ekspressivitet.
   I Markens Grøde i fjor gikk Sebastian Hartmann mye lenger, og spesielt mot slutten ga han hemningsløst etter for egne innfall, noen gode, mange dårlige. Men publikum lot seg begeistre.
   To solide oppsetninger, Bussen på Det Norske Teatret i regi av Eirik Nilssen Brøyn, og Våre foreldres seksuelle nevroser på Den Nationale Scene i Bergen, gjorde oss våren 2007 kjent med tysk-sveitsiske Lukas Bärfuss som har vakt stor oppsikt i Europa. Selv om ingen av de to forestillingene var helt lytefrie, er Bärfuss en dramatiker norske teatersjefer bør følge opp.
  Den Nationale Scene viste også en nær, bevegende og intens versjon av Lars Noréns Tiden er vårt hjem, mens Runar Hodne på Nationaltheatret åpnet vårsesongen med en innsiktsfull, intelligent og meget Pirandellotro versjon av Seks personer søker en forfatter, og hans uortodokse regigrep holdt tilskueren fanget fra første stund.
 Våren på Det Norske Teatret ga i det hele tatt god plass til samtiden, men valgte i to tilfelle å bruke norske dramatiseringer av utenlandske romaner heller enn tekster som er skrevet for scenen. Yngve Sundvor hadde en heldig hånd både med dramatisering og regi av Gabriel Garcia Marquez fortelling om sin bestefar, Ingen skriv til obersten, mens regissør Torkil Sandsund gjorde en bemerkelsesverdig entré i norsk teater med første bind av Agota Kristofs trilogi om Tvillingar, dramatisert av Jon Fosse.
  Tennessee Williams dukket også opp på to teatre i Oslo: I Katt på hett blekktak klarte ikke danske Jan Maagaard å etablere den nødvendige intimitet og intensitet i samspillet, til tross for sterk innsats fra Ane Dahl Torp (Maggie), Endre Hellestveit (Brick) og Sverre Bentzen (Big Daddie), og resultatet ble altfor fragmentert og overfladisk. På Nationaltheatret skapte derimot svenske Sofia Jupither sammen med sine fire skuespillere Kjersti Holmen, Birgitte Larsen, Jan Gunnar Røise og Thorbjørn Harr magisk og uforglemmelig teater av Glassmenasjeriet.
  I Kjetil Bang-Hansens stramme og bevisste regi, og med fantastiske skuespillere i alle roller, ble Harold Pinters Hjemkomsten et dypdykk i mannssamfunnet, og en fascinerende, foruroligende og særdeles vittig forestilling.
Høsten 2008
Iallfall i Oslo sto høsten i samtidsdramatikkens tegn ettersom alle byens ikke-private teatre, bortsett fra Oslo Nye Teater, samarbeidet om Samtidsfestivalen med Nationaltheatret.
 Men i Stavanger balanserte Hanne Tømta det trygge og etablerte på Hovedscenen  -  Gift og ikke minst lokalkomedien Maktå på Straen _ med mer uventede og spennende oppsetningene på de mindre scenene.
   Kjellerteatret åpnet høstsesongen med Karl og Anna, glimrende satt i scene av russiske Oleg Kulikov. Stykket tilhører riktignok ikke helt samtiden, det var i 1920-årene at Leonhard Frank dramatiserte sin egen fortelling, men Oleg Kulikov hadde laget sin egen sceneversjon av Karl og Anna, og resultatet var glimrende aktuelt og politisk teater, strålende tolket av spesielt Kjersti Sandal, men også av Rune Temte og Even Rasmussen. Sterke skuespillerprestasjoner, ikke minst av Anne Krigsvoll og Jorunn Kjellsby, i Kjellerteatrets andre oppsetning, The new electric ballroom av irske Edna Walsh, men her holdt dessverre ikke regien mål.
  Riksteatret og Teatret Vårt i Molde som våren 2007 samarbeidet om en meget vellykket Tolvskillingsoperaen, gikk i fjor høst sammen om Henning Mankells Lampedusa. Den kjente forfatteren som arbeidet ved teatret i Molde i slutten av 1970-årene, vendte nå tilbake som regissør for sitt eget stykke. Lampedusa forteller om det stormfulle møtet mellom to kvinner, den ene leder av et populært tv-talkshow, den andre en muslimsk jente med bakgrunn fra Zambia. Tema er helt politisk korrekt, rollebesetningen likeså. Men i seg selv er det ingen garanti for spennende og godt teater, og verken stykket eller regien maktet å engasjere slik godt politisk teater kan og bør gjøre.
   Heller ikke Juan Ruanos også meget ambisiøse fortelling om Holocaust, Himmelweg maktet å engasjere. Alexander Mørk-Eidem, som er blitt tiljublet av svenskene, grep til en dristig og ukonvensjonell sceneløsning for å bringe oss tilskuere inn i teksten. Men han maktet verken å opprette den nødvendige teaterillusjonen eller å øke vår forståelse for ondskapens alminnelighet.
  IBeckett viste Stein Winge seg nok en gang som en ypperlig Beckett-regissør, med en særegen evne til å menneskeliggjøre dramatikerens tekster. Ypperlig innsats av Toralf Maurstad og Bjørn Skagestad.
  Tre av høstens høydepunkt var Nobelprisvinner Elfriede Jelineks Ulrike Maria Stuart i regi av svenske Melanie Mederlind på Nationaltheatret, Den arabiske natta av Roland Schimmelpfennig regissert av Jon Tombre på Det Norske Teatret og Neger og hunder i kamp, skrevet av franske Bernard-Marie Koltès, og satt i scene av Eirik Stubø.
  Roland Schimmelpfennig er en tysk dramatiker som allerede har fått et navn i Europa, og i Den arabiske natta  viser han seg som en mangslungen og original, fantasirik og leken, humoristisk, men også alvorlig dramatiker. Hans særegne, lett absurde sceniske uttrykk som fanger inn vår tids ånd og holdninger. Og regissør Jon Tombre, scenograf Ingrid Tønder og komponist Morten Cranner hadde en meget heldig hånd med teksten.
   Nobelprisvinner Elfriede Jelinek er en dramatiker som stiller store krav til regissøren, ettersom tekstene hennes ikke på klassisk måte er delt opp i replikker. På den ene siden gir det naturligvis regissøren en forholdsvis stor grad av frihet, men samtidig må hun eller han være intuitiv og medskapende, og mestre den vanskelige balansen mellom hensynet til dramatikeren, og hensynet til publikum. Uten å ha lest Jelineks tekst, eller sett den tolket av andre regissører, er jeg ikke i tvil om at Melanie Mederlinds oppsetning er mønstergyldig: Hun lager en spennende, provoserende, tankevekkende - ikke minst for de av oss som fremdeles var ganske unge i 1968 - og absolutt medrivende oppsetning. Ina Jansen er glimrende som Ulrike Meinhof, og hun er omgitt av et fremragende ensemble med blant andre Andrea Bræin Hovig, Marte Engebrigtsen og Agnes Kittelsen.
 Neger og hunder i kamp av Bernard-Marie Koltès gjestet Samtidsfestivalen i en morsom, uhøytidelig og fantasifull oppsetning av den bulgarsk-tyske Dimiter Gotscheff En utstrakt bruk av improvisasjonsteknikk sammen med mine mangelfulle tyskkunnskaper gjorde det vanskelig for meg å følge teksten, og jeg opplevde at Koltès skarpe samfunnskritikk druknet i fascinerende visuelle effekter.
  Eirik Stubøs intense, stramme og nakne oppsetning understreker tekstens brutale og allmenne alvor. Bjørn Flobergs slentrende men presise spillestil tilførte Horn en bitter selvironi, Issaka Sawadogo utstrålte et sterkt nærværende som Alboury og Petronella Barker var en langt mer interessant og kompleks skikkelse enn den tyske Leone, men jeg hadde litt problemer med diksjonen til svenske Björn Bengtsson (Cal). Men Neger og hunder i kamp var en briljant og overbevisende avslutning på et moderne og spennende teaterår.