Siste artikler:

01 Lærde damer: Iren Reppen søker tilfredsstillelse hos en stolrygg

01 Lærde damer: Iren Reppen søker tilfredsstillelse hos en stolrygg

Foto Fin Serck-Hansen

02 Faust: Monna Tandberg og Birgitte Larsen

02 Faust: Monna Tandberg og Birgitte Larsen

Foto Kristine Eriksen

03 Romeo og Julie: Nils Jørgen Kaastad er Romeo. Her med Kyrre Hellums Mercutio

03 Romeo og Julie: Nils Jørgen Kaastad er Romeo. Her med Kyrre Hellums Mercutio

Foto Ola Røe

04 Gengangere: Fru Alving (Christine Korte) og Pastor Manders (Julian Blaue)

04 Gengangere: Fru Alving (Christine Korte) og Pastor Manders (Julian Blaue)

05 Erasmus Montanus. Henrik Rafaelsen i forgrunnen, i bakgrunnen hele ensemblet

05 Erasmus Montanus. Henrik Rafaelsen i forgrunnen, i bakgrunnen hele ensemblet

Foto Erik Berg

06 Kirsebærhaven -

06 Kirsebærhaven -

07 Richard (Bjørn Sundquist) og Lady Anne (Charlotte Frogner)

07 Richard (Bjørn Sundquist) og Lady Anne (Charlotte Frogner)

Foto Leif Gabrielsen

08 Bakkantinnene Anders Dale, Øyvind Martinsen, Janny Hoff Brekke og Glenn André Kaada

08 Bakkantinnene Anders Dale, Øyvind Martinsen, Janny Hoff Brekke og Glenn André Kaada

Foto Emile Ashley

09 Vildanden Fra venstre Gunhild Sundli, Pål Christian Eggen og Grethe Nordberg

09 Vildanden Fra venstre Gunhild Sundli, Pål Christian Eggen og Grethe Nordberg

Foto Vegard Eggen

10 Hamlet: Anders Baasmo Christiansen

10 Hamlet: Anders Baasmo Christiansen

Foto Erik Berg

Teateråret 2007 - II

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 15. januar, 2008.

Oppsummering  Klassikerne

Både de tradisjonsbundne teaterelskerne og de som er mer opptatt av nye uttrykksformer, er enige om at institusjonsteatrene har en plikt overfor de klassiske tekstene - så vel de norske som de utenlandske.
  Teatersjefene tar ansvaret på alvor, og sørger for at publikum hvert år får anledning til å oppleve nye iscenesettelser av gode, gamle velkjente tekster. Nå som «regiteaterbølgen» også har nådd Norge, føler de fleste regissører seg nærmest forpliktet til å være både «nytenkende» «og nyskapende» når de gir seg i kast med klassikerne.
  Noen ganger lykkes de, og skaper glimrende forestillinger som kaster nytt og spennende lys over Ibsen, Shakespeare og Tsjekhov - for bare å nevne de mest spilte. Andre ganger går det riktig galt, og ingen av fjorårets oppsetninger skuffet meg så grundig som nettopp tre «nyskapende» klassikertolkninger.
b>Skuffelser
  Først ute var Det Norske Teatret med ungarsk-svenske Hilda Hellwigs totalt misforståtte og parodiske oppsetning av Molières Lærde damer, en ganske reaksjonær komedie der franskmannen driver hemningsløst narr av tre forskrudde kvinner som er så opptatt av å briljere med sine kunnskaper at de forsømmer alle andre oppgaver i livet, og som en konsekvens av sin tro på de åndelige verdiers overlegenhet, også avsverger det «dyriske» samlivet mellom mann og kvinne.
   En over 300 år gammel kritikk av kvinnelig kunnskapshunger er ikke nettopp det mest aktuelle tema i vår tid, det var kanskje derfor at Hilda Hellwig, som tidligere på Det Norske hadde signert en fullstendig misforstått utgave av den langt mer interessante og aktuelle Don Juan, valgte å skape om Molières tross alt vittige og ondskapsfulle satire til buskis av det aller plumpeste slaget.
   Denne typen humor har sine ivrige tilhengere, og det ville kanskje være gunstig for publikumstallene om institusjonsteatrene var mer opptatt av å innfri også deres forventninger. Men da bør man heller ty til det rike utvalg lettbente komedier som tross alt finnes, og la de seriøse klassikerne hvile. Dersom Hilda Hellwig mot formodning skulle ha ment å revitalisere commedia delarte-spillestilen som inspirerte Molière, bommet hun dessverre ganske ettertrykkelig.
 Nok en skuffelse var den nye Torshovteater-gruppens besynderlige versjon av Goethes Faust med Monna Tandberg i tittelrollen. Her var det opplagt satset på å dekonstruere den mytiske fortellingen om professoren som inngår en pakt med djevelen for å gjenfinne ungdommen, men hva regissør Runar Hodne og skuespillerne prøvde å uttrykke, var ganske uforståelig, og rett ut sagt bare intetsigende og kjedelig.
  Nok en nytolkning av en udødelig klassiker sto russiske Jurij Butusov for da han satte opp Romeo og Julie for Hålogaland Teater. I 2005 signerte Butusov, også på Hålogaland Teater, en av de beste romandramatiseringer jeg har sett: Med streng konsekvens konsentrerte han sin dramatisering om selve essensen i Dostojevskijs Forbrytelse og straff, og en minimal bruk av ytre virkemidler, en tett og nær replikkinstruksjon, og en stram og intens regi gjorde denne sceneversjonen til en sterk og gripende opplevelse.
   Jeg hadde derfor store forventninger til hans Romeo og Julie. Skuffelsen ble desto større: Slik Butusov tolket Shakespeares tragedie var det fullstendig umulig et øyeblikk å tro på kjærligheten mellom Romeo og Julie, hun lot faktisk til å være langt mer betatt av sin fetter Tybalt. Oppsetningen hadde for øvrig mange fine detaljer, men når selve tragediens grunnlag var fjernet, var det ikke mye igjen.
  Nå skal det sies at en erfaren anmelder som Therese Bjørneboe ble begeistret: i Shakespeare-tidsskriftet skriver hun at Romeo og Julie var «utfordrende og moderne ... en forestilling som skaper lyst og som var med på å gjøre den norske teaterverdenen større», selv om hun også understreker at tolkningen krevde «en villighet til å se stykket med nye øyne».
 En sær og meget spesiell tolkning av Gengangere fikk vi også oppleve da Vegard Vinge og Ida Müller gikk løs på Gengangere. Forestillingens første del var en interessant og til dels stimulerende dekonstruksjon der Ida Müller gjorde sterkt inntrykk som Osvald. Dessverre utviklet annen del seg til en over tre timer lang uhemmet og temmelig meningsløs egotrip-performance som ikke hadde noe som helst med Gengangere å gjøre.
Engasjerende nytolkninger
Heldigvis inviterte teatrene også til engasjerende og interessante nytolkninger av klassikere. På Nationaltheatret skapte ungarske Gábor Zsámbéki en fascinerende annerledes Erasmus Montanus der Holbergs vanligvis så elleville komedie ble til en dyster og realistisk klassereise, uten at regien på noen måte brøt med tekstgrunnlaget. Med sin briljante oppsetning av Tsjekhovs Kirsebærhaven på Den Nationale Scene overbeviste Yngve Sundvor om at han fremdeles er en av våre mest interessante yngre regissører, iallfall når han greier å stå imot sine mest burleske innfall.
 Det gjør han stadig oftere. Hans Hamlet på Riksteatret ble en nær, handlingsmettet og engasjerende oppsetning der Anders Baasmo Christiansen danske prins, langt fra å være en blek og melankolsk helt, er en energisk og kraftig kar som etter hvert blir stadig mer forvirret, en meget ung mann som på terskelen til sitt voksne liv, brått opplever at hele hans verden raser sammen. Aldri har jeg opplevd Hamlets berømte «to be or not to be»-monolog så sterkt som i Baasmo Christiansens utradisjonelle tolkning.
  På Det Norske Teatret skal Stein Winge sette opp samtlige av Shakespeares historiske dramaer. Til våren kommer Henrik den IV, i høst fikk vi se en glimrende Richard III. Til tross for at Winge i perioder ikke klarte å motstå sin trang til overdreven ekspressivitet, maktet en strålende Bjørn Sundquist i tittelrollen å gi stykket en fascinerende aktualitet: Handlingen kunne like gjerne utspille seg i et kriminelt mafiasamfunn eller et korrupt politikermiljø som i England under Rosekrigene. Budskapet var tindrende klart: Psykopatenes diktatur har eksistert til alle tider, og lever i beste velgående den dagi dag.
  I greske Yannis Houvardas moderne tolkning ble Evripides Bakkantinnene en fascinerende oppsetning for et par år siden. Men på Rogaland Teater laget danske Kim Dambæk i år en sterk og severdig versjon ved rett og slett å vende tilbake til utgangspunktet og følge Evripides tekst. Som i det gamle Hellas lot han til og med tre mannlige skuespillere tolke alle rollene.
    Anne Karen Hyttens Vildanden på Trøndelag Teater viste også at det ikke er nødvendig å ty til grunnleggende dekonstruksjon eller bisarre anakronistiske innfall for å aktualisere en klassiker. En tett nærlesning, som fordomsfritt ser teksten med våre dagers øyne, og våger å legge bort tidligere innarbeidete tolkninger, kan nettopp føre til fornyelse. I dette tilfelle var det spesielt interessant å merke hvordan en kvinnelig regissør, uten å fjerne seg fra Ibsen, kan kaste nytt lys på kjente skikkelser som Gregers og Hjalmar, og ikke minst Gina og Hedvig. De siste årene har nettopp yngre kvinnelige regissører markert seg, ikke bare ved å være like dyktige som menn, men ved i tillegg å tilføre sine oppsetninger helt spesielle og annerledes kvaliteter. Det er det grunn til å glede seg over.