[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Pulverheksa sammen med sine to venner Hokus og Pokus

01 Pulverheksa sammen med sine to venner Hokus og Pokus

Foto Heiko Junge, Scanpix

02 Pulverheksa: Maj Britt Andersen kan kunsten å bruke tryllepulver

02 Pulverheksa: Maj Britt Andersen kan kunsten å bruke tryllepulver

Foto Heiko Junge/Scanpix

03 Pulverheksa: Maj Britt Andersen med krokodillen

03 Pulverheksa: Maj Britt Andersen med krokodillen

Foto Heiko Junge/Scanpix

04 Pulverheksa: Maj Britt Andersen og Tyven

04 Pulverheksa: Maj Britt Andersen og Tyven

Foto Heiko Junge/Scanpix

05 Pulverheksa: Lystig finale

05 Pulverheksa: Lystig finale

Foto Heiko Junge/Scanpix

Sjarmerende Pulverheks

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 5. september, 2007.

På Riksteatret er Pulverheksa i Ivar Tindbergs regi, og med Maj Britt Andersen i tittelrollen, blitt en visuelt spennende og svært sjarmerende forestilling for de minste

Jeg kjente ikke til Ingunn Aamodts bøker om Pulverheksa men det gjorde de fleste av barna som overvar pressevisningen i Nydalen, og det  var tydelig at Tine Thomassens dramatisering oppfylte alle deres forventninger. Også for meg var den supersnille og alltid like blide heksen et hyggelig bekjentskap.
  Det skjer svært lite i Pulverheksa. Hun bor sammen med katten Hokus og kråken Pokus, og hun kan lage absolutt alt bare hun drysser litt tryllepulver ned i den store heksegryta - brus og kaker, maling og medisin.
  Hun får besøk av Politimannen, en hyggelig herre som opplagt er ganske forelsket i henne, men som blir avbrutt hver gang det ser ut til at samtalen skal bli mer fortrolig. Han skal fange Tyven som naturligvis også avlegge heksa et besøk. Akkurat som Prinsen som er ulykkelig fordi hesten hans er svart, for all vet jo at ekte prinser skal ri på hvite hester. Pulverheksa vet råd: Hun tryller fram den helt riktige hvitmalingen.
  Hun vet også råd når den store sultne krokodillen kommer på besøk. Det er i det hele tatt ingenting Heksa ikke kan trylle fram for å hjelpe og glede andre.
  Men så blir kråken Pokus veldig syk, og da Pulverheksa skal finne posen med tryllepulver, er den tom: Tyven har spist opp alt sammen, lykkelig overbevist om at det var melis, det aller beste han vet.
  Nå blir det alvor, Kråken blir sykere og sykere, og Heksa må spenne på seg skiene for å dra til toppen av det aller høyeste fjellet og skaffe mer Tryllepulver. I eventyret ender allting godt. På en-to- tre blir Kråken frisk som en fisk, og Heksa steller i stand til storslagen fest med boller og brus.
  Noe av det beste med forestillingen er Cristine Lohres fantasiskapende og fargerike scenografi, ikke minst i scenen der Heksa begir seg av gårde på ski over høye fjell og dype daler mens en blid måne lyser opp ferden. Fine er også Greta Larssens dukker, Ida på ni lot seg spesielt sjarmere av kråken, mens jeg kanskje vil holde en knapp på katten Hokus og den elegante Politimannen.
 Gledelig er det også at Riksteatrets dukkespillere i Ivar Tindbergs lekende og lette regi igjen får spille godt, gammeldags dukketeater der dukkene rår grunnen alene. Anders Sundstedt, Jørn Morstad og Susanne Paalgaard imponerer med sin evne til å skape troverdige og selvstendige skikkelser av sine dukker. Gjennom replikkene, naturligvis, men også med et suverent dyktig fysisk uttrykk.  
 Maj Britt Andersen er en sjarmerende pulverheks, og det er antakelig helt i tråd med forfatterens intensjon at hun ikke et øyeblikk mister fatningen eller lar seg irritere , men smiler like blidt til og med når Tyven har stjålet Tryllepulveret hennes, og den stakkars Pokus kanskje er i livsfare. Det er mulig at Ingunn Aamodt har ment å gjøre Heksen til en slags ideell morsfigur. Men iblant ble Maj Britt Andersen så smørblid og sukkersøt at hun fremsto som en slags endimensjonal klisjé, og fortellingen mistet en nødvendig indre dynamikk. Men dette er kanskje en voksen reaksjon?
Til slutt: av og til retter kritiske røster søkelyset mot teatrets tendens til å tiltrekke seg publikum ved å dramatisere kjente romaner, subsidiært populære filmer. Men da er det alltid voksne oppsetninger det dreier seg om. Det kunne vært på sin plass å utvide debatten til også å gjelde barneteater. Kritikerne ser ikke ut til å ha noen motforestillinger når institusjonsteatrene i svært liten grad gir barna anledning til å stifte bekjentskap med nyskrevet dramatikk, og stort sett bare tilbyr dem «klassikere» eller »dramatiseringer».. Men kanskje det nettopp er viktig at barna får oppleve også Det ukjente på teatret, slik at teatret kan innta en særegen plass i deres kunstneriske opplevelser?
Riksteatret
Pulverheksa
Av Ingunn Aamodt
Dramatisering og sangtekster av Tine Thomassen
Regi Ivar Tindberg
Scenografi: Cristine Lohre
Dukkedesign: Greta Larssen
Lysdesign: Kristin Tunold-Hanssen
Musikk: Geir Holmsen
Med Maj Britt Andersen, Anders Sundstedt, Jørn Morstad, Suzanne Paalgaard.