Siste kritikker:

01Nina Ellen Ødegård er forestillingens bærende kraft

01Nina Ellen Ødegård er forestillingens bærende kraft

Foto Marit Anna Evanger

02 Jan (Dennis Storhøi)  og Bess (Nina Ellen Ødegård) gifter seg

02 Jan (Dennis Storhøi) og Bess (Nina Ellen Ødegård) gifter seg

Foto Marit Anna Evanger

03 Breaking the waves: Nina Ellen Ødegård og Dennis Storhøi

03 Breaking the waves: Nina Ellen Ødegård og Dennis Storhøi

Foto Marit Anna Evanger

04 Nina Ellen Ødegård. I bakgrunnen Dennis Storhøi

04 Nina Ellen Ødegård. I bakgrunnen Dennis Storhøi

Foto Marit Anna Evanger

05 Bess (Nina Ellen Ødegård) sammen med moren, Stell (Unni Evjen)

05 Bess (Nina Ellen Ødegård) sammen med moren, Stell (Unni Evjen)

Foto Marit Anna Evanger

Det hellige ludder

IdaLou Larsen

Oppdatert fredag, den 7. september, 2007.

«Breaking the waves» - en interessant miks av nyreligiøsitet og sadomasochisme med et gammelmodig, og melodramatisk kvinnesyn.

Ikke bare blir romaner til teater, og skuespill til film, men, som teatersjef Svein Sturla Hungnes skriver i programmet, «nå opplever vi ... at filmer stadig flyttes over i teatrets univers».  Siste skudd på stammen er Breaking the waves som hadde verdenspremiere i Oslo tirsdag, mens Old Vic i London i forrige uke hadde premiere på Pedro Almodovars Alt om min mor. Guardians Michael Billington avslutter sin i hovedsak positive anmeldelse med følgende relevante spørsmål: «Resultatet er et ærlig forsøk på å ny-skape en stor film. Men hvem ønsker seg en kopi, uansett hvor vellykket, når de kan oppleve originalen?»
   Det samme gjelder romandramatiseringer. Altfor ofte forblir de tekstillustrasjoner, og her er eksemplene mange. Men en sjelden gang kan en dramatisering bli et helstøpt, selvstendig scenisk kunstverk, som Yura Butusovs tolkning av Forbrytelse og straff på Hålogaland Teater i 2005.  
  Forholdet man har hatt til romanen eller filmen vil naturligvis påvirke opplevelsen av sceneversjonen. Lars von Trier er en lynskarp og ytterst bevisst kunstner, men, og det er kanskje et generasjonsspørsmål,  filmene hans har aldri maktet å gripe meg, og i sin tid ble jeg litt skuffet over at den genierklærte Breaking the waves.
   Jeg stilte derfor uten spesielle forhåndskrav til teaterversjonen, og er av den oppfatning av Breaking the waves er blitt en effektiv, velregissert, velspilt og ganske interessant oppsetning. Særskilt gjelder det første akt. Bess, en naiv og følelsesmessig labil jente midt i 20.årene, bor i en forblåst landsby på skotskekysten, og er oppdratt i en kalvinistisk menighet så gammeltestamentlig streng at det nesten er usannsynlig. Før stykket begynner, har hun forelsket seg hodestups i Jan, en «fremmed», som arbeider på oljeplattformen, og er eldre enn henne. De gifter seg, og Bess, en ung kvinne med sterke drifter, hengir seg med uhemmet fryd til sexlivet med sin mann.
 Skildringen av Bess lidenskapelige forelskelse, hennes opplevelse av sex som en gudegitt åpenbaring,  hennes absolutte krav om Jans nærvær, står i effektiv kontrast til menighetens strenge kustus, til Bess asketiske mor Stella, og til hennes beskyttende svigerinne Dodo..  Nina Ellen Ødegårds Bess er utrolig sjarmerende, overbevisende impulsiv og naivt sårbar, samtidig som det ligger truende undertoner i hennes irrasjonelle og fullstendig instinktive reaksjoner.
   Første akt slutter med at Jan blir hardt skadet på oljeplattformen, og annen del bringer oss for fullt inn i det særegne von trierske univers der nyreligiøsitet med sadomaschistiske, for ikke å si pornografiske, komponenter smelter sammen med et svært gammelmodig og melodramatisk kvinnesyn. Etter ulykken ser det ut til at Jan, dersom han overlever, vil bli sengeliggende krøpling resten av livet. Han vil derfor at Bess skal tilfredsstille sine drifter sammen med andre menn. Bare slik kan kjærligheten mellom dem få næring.
   Slik han uttrykker seg, får Bess det for seg at hun må sette sin udødelige sjel i fare, og oppfylle Jans ønsker, for å bevise sin kjærlighet og redde hans liv,. Og hver gang hun underkaster seg andre menn, ser det ut til at han unnslipper døden.
 Jeg har problemer med å ta Lars von Trier på alvor når han vil at jeg skal tro at Bess utvikling til ludder utretter undere. von Trier vil til og med at jeg skal gå med på at Jan, stikk i strid med all medisinsk ekspertise, på et par uker går fra å sveve mellom liv og død til å kreke seg rundt på krykker, bare fordi Bess er blitt stukket ned og drept, av en pervers seksualforbryter. Annerledes kan jeg ikke tolke en fortelling som ender med at ikke-eksisterende kirkeklokker begynner å kime på en oljeplattform midt i Nordsjøen. (Her demper forresten regissør Line Rosvoll ned Triers og Vivian Nielsens manus: Hun velger å la siste scene foregå ved kysten der handlingen startet).
   Uansett - for meg blir det for fett. Jeg melder pass. Jeg blir ikke grepet, men avviser mirakelspillet, og Triers fremstilling av kvinnen som Det hellige offer. Det er ikke oppsetningens feil. Overhodet ikke. Her er det Triers tekst som enten trollbinder eller frastøter.
  Imponerende er for øvrig Siri Langdalens scenografi, for anledning døpt om til «produksjonsdesign». Den fungerer utmerket, smidig og elegant lar den de mange sceneskiftene gli knirkefritt over i hverandre. I Line Rosvolls sobre regi har oppsetningen en fin rytme, uten dødpunkter. Nennsomme kutt strammer inn teksten og gjør den mer troverdig. Replikkinstruksjonen overbeviser, selv om Dennis Storhøi iblant blir vel vital og kraftfull som dødssyk.
  Fremfor alt er det Nina Ellen Ødegårds utrolige utstråling, og hennes lysende og gripende tolkning av Bess som gjør Breaking the waves til en sterk teateropplevelse. Dennis Storhøi (Jan), Trine Svensen (Dodo), Mads Jørgensen (Doktoren), Unni Evjen (Stella) og alle i ensemblet gir solide og gjennomførte tolkninger av sine skikkelser. Men Nina Ellen Ødegård bærer forestillingen.  
   Teaterversjonen av Breaking the waves er blitt severdig. Uansett om man «kjøper» von Triers budskap eller ikke, er forestillingens tema dessuten svært komplekst, og reiser mange utfordrende, interessante og ikke minst aktuelle diskusjoner. Det er nok å nevne Märtha Louises engler - de kunne svømt rett inn i Breaking the waves.

Oslo Nye Teater, Centralteatret
Breaking the waves
Av Vivian Nielsen, etter filmmanus av Lars von trier, David Pirie og Peter Asmussen
Oversatt av Line Rosvoll
Regi: Line Rosvoll
Produksjonsdesign: Siri Langdalen
Med: Nina Ellen Ødegård, Dennis Storhøi, Trine Wenberg Svensen,Mads Henning Jørgensen, Stein Grønli, Unni Evjen og flere

Denne anmeldelsen ble trykt i Klassekampen torsdag 6. september