[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Faust - Jan Gunnar Røise som Hans

01 Faust - Jan Gunnar Røise som Hans

Foto Kristine Jakobsen

02 Faust Arild T. Andersen

02 Faust Arild T. Andersen

Foto Kristine Jakobsen

03 Faust: Monna Tandberg og Birgitte Larsen

03 Faust: Monna Tandberg og Birgitte Larsen

Foto Kristine Eriksen

04 Faust: Den berømte isblokken til scenograf Olav Myrtvedt

04 Faust: Den berømte isblokken til scenograf Olav Myrtvedt

Foto Kristin Jakobsen

En dekonstruert Faust

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 4. september, 2007.

Ikke lett å skjønne hvorfor den nye Torshovgjengen har valgt Goethes Faust som sitt første prosjekt, men dekonstruksjon må være selve nøkkelordet skal man forstå nylesningen av Goethes mytiske klassiker.

En ny gjeng har overtatt Torshovteatret. De fire skuespillerne - Arvid T. Andersen, Birgitte Larsen, Jan Gunnar Røise og Monna Tandberg - har med seg regissør Runar Hodne, og lørdag var det premiere på deres første oppsetning, en høyst spesiell versjon av Goethes Faust I.
  Både Faust I og II er lesedramaer med et komplekst og mangfoldig filosofisk innhold. Goethe mente dem ikke for scenen, og det er først vårt moderne regiteater som har interessert seg for hans egen tekst -  tidligere var dramaet best kjent gjennom Gounod/Barbiers forenklede opera-versjon.
  Runar Hodne og hans skuespillere har opplagt ikke satt seg som mål å nytolke tragedien. Jeg føler meg ofte på gyngende grunn når jeg anvender den franske filosofen Jacques Derridas dekonstruksjonisme-begrep, men her er jeg ikke i tvil. Dekonstruksjon må være selve nøkkelordet skal man forstå Torshovgruppens nylesing av Goethes mytiske klassiker.
  Den aldrende legen og humanisten Faust som før han inngår sin pakt med Mefisto, overveier å ta sitt liv fordi han ikke har nådd den innsikten han har søkt, er her blitt til en intetsigende kvinnelig historie-professor (Monna Tandberg), og den iskalde, slu og beregnende Mefisto (Anders T. Andersen) er en utagerende djevel i beste skrekkfilmtradisjon: Han geberder seg voldsomt og vulgært, og spyr om seg med skum. Den unge og uskyldige Gretchen som Faust lokker inn i fortapelsen, men som  i siste øyeblikk frelses av en stemme fra oven, har forvandlet seg til unge Hans (Jan Gunnar Røise) - jeg hadde nær sagt selvfølgelig, vi kjenner jo Hans og Grete fra eventyret. Hans er en naiv ung mann, og mens Gretchen lot seg friste av kostbare smykker, faller Hans pladask for skjorte, bukser og sko av tidsriktig motemerke. De tar han for øvrig med sterk innlevelse av seg til han står splitternaken foran oss mens Mefisto og Faust stepper suggestivt i bakgrunnen - en symbolsk visuell fremstilling av den seksuelle foreningen mellom Hans og Faust?
  Ytre sett følger Runar Hodne Goethes fortelling ganske trofast, men ettersom hele forestillingen ikke varer lenger enn 80 minutter, sier det seg selv at det er foretatt enorme kutt i teksten. De virker vilkårlige, men vi får tro at det er en grunn til at Hodne for eksempel beholder store deler av scenen mellom Mefisto og den unge studenten (Birgitte Larsen), men samtidig helt har sløyfet Fausts trofaste venn, Wagner, og heller ikke gir noen forklaring på hvorfor Hans brått befinner seg i fengsel.  Hos Goethe har Gretchen tatt livet av sitt nyfødte barn, men Torshovteatrets dekonstruksjon strekker seg ikke til å gi Hans anledning til å bli gravid.
   Det er vanskelig å forstå hvorfor Runar Hodne og skuespillerne har valgt nettopp Faust til sitt første prosjekt. Tragedien er neppe så kjent blant norske teatergjengere at de vil være i stand til å vurdere de respektløse regigrepene, det er faktisk spørsmål om de i det hele tatt vil kunne finne noen sammenheng i de temmelig uklare episodene som følger hverandre på scenen.
  Men det er kanskje ikke meningen at vi skal følge historien, eller ta stilling til teatrets behandling av ett av den europeiske litteraturens ubestridte mesterverk. Meningen er kanskje simpelthen at vi skal gi oss over, fryde oss over skuespillernes, og regissørens, mange absurde påfunn, og beundre deres lekne oppfinnsomhet. Det er unektelig en sterk kontrast mellom Monna Tandbergs klassiske diksjon og distinkte gjengivelse av Goethes ord, og de øvriges moderne, nærmest impresjonistiske språkbruk, som Birgitte Larsens student med bred dialekt.
  Scenograf Olav Myrtvedt har plassert en avlang isblokk midt på scenen. Den byr på fascinerende fargespill i Walpurgisnatten, og det er antakelig fordi den smelter at det etter hvert begynner å dryppe, også fra taket. Men hva den egentlig skal uttrykke, er det ikke lett å bli klok på - opptiningen og menneskeliggjøringen av akademikeren Fausts frosne hjerte kunne vært en tolkning, men det ville forutsatt at denne Faust hadde et minimum av intellektuell tyngde.
  Klassikerne er fritt vilt som regissører kan bruke  - og misbruke. Det er ikke noe problem: Teateroppsetninger overlever ikke sin egen tid, klassikerne lever videre. Men en regissør bør helst ha en hensikt med å kaste seg over, og kanskje bevisst misbruke, en klassisk tekst. Dersom hun eller han, som på Torshov, bare ønsker å promovere sitt eget ego, og attpåtil ikke makter å å lage godt eller morsomt teater, er prosjektet temmelig trist.
 Men rett skal være rett. I det store og hele lot det til at premierepublikummet hadde stor glede av ablegøyene.

Nationaltheatret, Torshov
Faust
Av Wolfgang von Goethe
Oversatt av Åse Marie Nesse
Regi:Runar Hodne
Scenografi:Olav Myrtvedt
Komponist: Rolf Yngve Uggen
Med: Monna Tandberg, Birgitte Larsen, Anders T. Andersen, Jan Gunnar Røise

Denne anmeldelsen har stått i Klassekampen mandag 3. september