Siste kritikker:

01 Himmelweg: Kai Remlov som Røde Kors-utsendingen

01 Himmelweg: Kai Remlov som Røde Kors-utsendingen

Foto L-P. Lorentz

02 Himmelweg: Eidride Eidsvold (Jøden Gottfried) og Jon Øigarden (Leirkommandanten)

02 Himmelweg: Eidride Eidsvold (Jøden Gottfried) og Jon Øigarden (Leirkommandanten)

Foto L-P. Lorentz

03 Himmelweg: Jon Øigarden (Leirkommandanten)

03 Himmelweg: Jon Øigarden (Leirkommandanten)

Foto L-P. Lorentz

04 Himmelweg: Et forelsket par, Erland Bakker og Maria Henriksen

04 Himmelweg: Et forelsket par, Erland Bakker og Maria Henriksen

Foto L-P. Lorentz

Mislykket Himmelweg

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 26. september, 2007.

Regissør Alexander Mørk-Eidems velmente, men mislykte, regigrep forskyver stykkets hårfine balanse, og makter ikke å gjøre Himmelweg  til en teaterversjon av Holocaust som angår oss.

Alexander Mørk-Eidem er en feiret regissør både i Sverige og i Danmark. Han har begeistret svenske kritikere med sine oppsetninger på Stadsteatern, sist Hedda Gabler i vår, og til neste år skal hans Hamlet  åpne Skuespilhuset, Det Kongelige Teaters nye scene i København: « Iscenesættelsen af åbningsforestillingen er lagt i hænderne på et af Skandinaviens mest succesombruste instruktørnavne, nordmanden Alexander Mørk-Eidem, skriver teatret på sin hjemmeside.
    Her i Norge har Mørk-Eidem i den senere tid ikke vært like overbevisende: Hans Gengangere som i fjor åpnet Ibsenfestivalen, vakte ingen stor begeistring. Den siste av hans udelt vellykte oppsetninger var Måken på Det Norske Teatret. Men det var i 2003. Spenningen og forventningene var derfor store før Skandinaviapremieren på Himmelweg av den spanske dramatikeren Juan Mayorga.
   Eirik Stubø siterer i programmet dramatikerens egen uttalelse om at «minnet om Holocaust (...) er det beste våpenet vi har i motstanden mot gamle og nye former for menneskets ydmykelse av mennesket».
  Vakkert tenkt, men i lys av alle de grusomheter som er blitt begått i de vel 50 årene som er gått siden forrige verdenskrig, er jeg ikke sikker på «våpenet» har vist seg særlig effektivt. Jeg er heller ikke sikker på at Mayorgas stykke, iallfall ikke i den utforming det har fått på Nationaltheatret, på noen som helst måte kan øke vår forståelse for ondskapens alminnelighet.   
  Juan Mayorga har tatt utgangspunkt i «mønsterleiren» tyskerne under krigen laget i Theresienstadt, men han har plassert den i nærheten av Berlin, og en sentral person i stykket er leirens kommandant, en intellektuelt skolert mann som er seg meget bevisst sin dobbeltrolle som bøddel og regissør. Dette har avstedkommet følgende kommentar fra  Ramin Grey, regissør på Royal Court i London - uttalelsen er sakset fra Nationaltheatrets program: «En måte å lese dette stykket på er at det bare handler om illusjon og virkelighet, teater og liv, og hvordan de kan bli tilslørt. Men et stykke som bare handlet om det, og som dessuten brukte Holocaust til å uttrykke det, ville bare bli ekkelt og banalt, to ting Mayorgas forfatterskap definitivt ikke er».
  Det er en meget interessant observasjon. Ramin Gray har sikkert rett i at en slik tolkning gjør Mayorgas forfatterskap urett. Men Alexander Mørk-Eidem har nok vært klar over farene som ligger i teksten, og det er kanskje derfor han har valgt en høyst ukonvensjonell scenisk løsning: Ved inngangen til Amfiscenen må vi ta av skoene, og anbringe dem i spesialkonstruerte hyller. Så tar vi plass på puter på gulvet, der vi likesom også er innbyggerne i leiren.
    Stykkets første del er fortellingen til Røde Kors-utsendingen som besøkte leiren. Sittende på en benk i salen, med ryggen mot veggen, gjenopplever han hele besøket. Han minnes den elskverdige, intellektuelt beleste leirkommandanten, jøden Gottfried og hans familie, lekende barn, et forelsket par, en gammel mann på en benk med avisen. Han ser skolen, torget, teatret, fotballplassen, synagogen. «Religionsfrihet, sier kommandanten. «Denne landsbyen er hva vi kaller en Jødisk nybyggersone. Et eksperiment for selvbestemmelse».
  Rødekors-utsendingen er på vakt. Hele tiden føler han at det er noe som skurrer, noe som ikke stemmer. Men han ser det han ser, og hans offisielle rapport blir positiv. Denne første scenen er oppsetningens desidert beste.
 Nå flytter handlingen seg ned til oss, på gulvet. Barna reiser seg fra putene sine, og spiller de små opptrinnene vi nettopp har hørt om. I utkanten av scene diskuterer det samme forelskede paret. Jødene øver, og det er flere kandidater til de ulike rollene. Scenene gjentar seg, ikke bare en gang, men flere. Med ørsmå variasjoner.
   Stykkets midtparti utpiller seg på en realistisk teaterscene, høyt hevet over oss på gulvet. To menn står mot hverandre: leirens kommandant og jøden Gottfried som mer eller mindre frivillig tvinges til å hjelpe ham med å iscenesette mønsterleiren. Effektivt teater, i og for seg, og her sneier dramatikeren såvidt inn på krigens gru.
   I midtpartiets siste scene holder leirkommandanten (Jon Øigarden) en lang enetale der han blant annet reflekterer over forholdet regissør/skuespiller. I hans dvelende framføring blir denne monologen stående som en nøkkel til hele oppsetning. Dermed forskyves den vanskelige balansegangen i stykket, og det kommer et ubehagelig lys over sluttscenen som blir mer patetisk sentimental enn gripende.
  Antakelig i et forsøk på å engasjere tilskueren sterkere, lar dramatikeren stadig fortid og nåtid gli over i hverandre. Det kan være noe av forklaringen på Alexander Mørk-Eidems valg av scenisk løsning. Ved å plassere oss uten sko på gulvet sammen med barna har han villet bryte med det teatrale, tvinge oss til å identifisere oss med nazismens ofre. Men hans velmente forsøk på å skape illusjon virker faktisk mot sin hensikt.  Han vil ha oss til å «spille» at vi er en del av utryddelsesleiren, mens vi utmerket godt vet at det ikke er tilfelle. Mange av oss opplever tvert imot at det nettopp er en ny og sofistikert måte å lage teatervirkelighet på.
  Ingenting i Juan Mayorgas tekst tyder på at han selv har tenkt seg et slikt regigrep, og jeg tror at Himmelwegs budskap ville ha langt større muligheter for å gripe tilskueren i en  mer «klassisk» oppsetning, ikke minst fordi stykkets forskjellige partier da ville kunne smelte sammen til en overbevisende helhet - hvilket i grunnen er en forutsetningen for at vi skal tro på illusjonen.
   
 
Nationaltheatret
Amfiscenen
Himmelweg
Av Julian Mayorga
Oversatt av Ole Johan Skjelbred
Regi: Alexander Mørk-Eidem
Scenografi: Erlend Birkeland
Lysdesign: Ellen Ruge
Med Kai Remlov, Jon Øigarden, Eindride Eidsvold, Erlend Bakker, Maria Henriksen, Kina Marie Halvorsen og mange flere