[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Gengangere: Osvald (Ida Müller)

01 Gengangere: Osvald (Ida Müller)

02 Gengangere: Fru Alving (Christine Korte) og Pastor Manders (Julian Blaue)

02 Gengangere: Fru Alving (Christine Korte) og Pastor Manders (Julian Blaue)

03 Gengangere: Fru Alving (Christine Korte)

03 Gengangere: Fru Alving (Christine Korte)

Apokalypse i blod og bæsj

IdaLou Larsen

Oppdatert fredag, den 21. september, 2007.

Vinge/Müllers Gengangere er både en oppfinnsom dekonstruksjon, og en apokalyptisk orgie i bråk, blod og bæsj.   

For mange ble Vegard Vinge og Ida Müllers versjon av Et dukkehjem en av de største, om ikke den største teateropplevelsen i fjor, og Morgenbladets kritikere, Elin Høyland og Henning Gärtner, ga oppsetningen den nyopprettede Gablerprisen. I år spiller Henning Gärtner selv en viktig rolle i Vinge/Müllers nye Ibsen-tolkning, Gengangere, og er denne gangen inhabil både som anmelder og som juymedlem!
  Jeg så dessverre ikke Et dukkehjem, men av omtalene har jeg skjønt at forestillingens første del var en fri, men for så vidt tekstrelevant versjon av Ibsens stykke, mens annen del ekspoderte i et apokalyptisk kaos som begeistret og rystet anmelderne, selv om de måtte innrømme at de kanskje ikke helt skjønte meningen med det hele.
  Også i år har Vinge/Müller valgt denne todelte løsningen - kanskje fordi de synes den passer spesielt godt til Ibsens dramatikk, eller kanskje fordi den er en integrert del av deres performance-estetikk. Uansett, noen fornyelse er det ikke snakk om, heller en videreutvikling av fjorårets suksess: Mens Et dukkehjem i sin lengste utgave visstnok skal ha hatt en spilletid på 2 timer og 35  minutter, tok det tirsdag gruppen 6 timer og 40 minutter å avslutte sin «rituelle og odysseiske reise mot solen» (fra programmet). For å få fullt utbytte av opplevelsen bør man antakelig ikke bare være utholdende og tålmodig, innimellom går det jo svært langsomt og seks timer er lang tid, man bør også helst besitte en grenseløs ungdommelig appetitt på det aparte.
   Visuelt er første del en udelt fornøyelse. Ida Müllers perfide karikatur av en moderne borgerlig enebolig er full av vittige detaljer, og ikke uten politisk brodd - med snekker Engstrand som neger innesperret bak et elektrisk piggtrådgjerde. Gruppens hovedanliggende her er en oppfinnsom, og til tider både utfordrende og spennende dekonstruksjon av Ibsens stykke sett fra den dødssyke Osvalds perspektiv. Så får man heller bære over med at den ikke konsekvent følger sin egen logikk.
  Samtlige personer beveger seg med marionettaktig presisjon og stakkato bevegelser, og de snakker ikke selv, de «spiller» ingen «roller»: Et sekund på etterskudd adlyder deres bevegelser de mekanisk uttalte replikkene som kommer ned over dem fra oven. Pastor Manders og fru Alving avsløres som hyklerske representanter for det avskyelige borgerskapet, mens Regine er en uutgrunnelig husslave, og Osvald, et hjerteskjærende «syfilitisk Gesamtkunstwerk» (fra programmet), glimrende plastisk gestaltet av Ida Müller, en på alle måter overbevisende prestasjon.
  Denne delen avsluttes med at en sinnssyk Osvald tar livet av alle, en etter en: Først Regine (med hennes egen hagesaks), så snekker Engstrand (høvelig nok med en hammer), deretter pastoren (med gevær) og til slutt Fru Alving (med forskjærkniv). Uendelige mengder sterkt parfymert toalettsåpe, rød som det rødeste blod, renner ustanselig ut av forseglede ketchupflasker, og man tror man er kommet til veis ende et par timer for tidlig. Men den gang ei.
  Snart er alle stått opp fra de døde, og engasjerer seg i en i en hyperaktuell teaterdebatt (for øvrig sakset fra Shakespeare-tidsskriftet), der det harselleres med alle som har et mindre ensporet syn på teater enn Vinge/Müller/Gärtner. Oppfordringen fra «Morgenbladets kritiker», i.e. Henning Gärtner, om å sette fyr på Nationaltheatret, blir behørig sitert. I ettertid fortoner denne sekvensen seg som et malplassert forsøk på å saliggjøre det «sjangeroverskridende amok-løp» som nå skal komme, selve forestillingens apoteose.
  En ny og frisk Osvald (Vegard Vinge) dukker opp på scenen - en kraftig, hyperaktiv Osvald 2, som med frenetisk energi effektivt fullfører sitt syke alter egos påbegynte destrukjon av scenebildet, mens han i mikrofonen tvinger stemmen opp i et slikt volum at alt - eller nesten alt - han sier blir totalt uforståelig, og dermed mister den eventuelle mening som utsagnene var tiltenkt.
  Kammerherren som tidligere var krøpet opp av gravens muld, forvandler seg nå til kaptein Sabeltann, før han, som Osvald 1,ender opp som senil syfilitiker med bleien full av bæsj som han med et lykksalig smil gnir ansiktet ned i. Ved siden av blod er avføring gruppens foretrukne rekvisitt - analstadiet er kanskje ikke helt tilbakelagt? Osvald 2 stikker stadig en langskaftet malerkost opp i baken, og drikker sjampanje av skrittet til en utilslørt maskulin Regine som vrikker vellystig på rumpe og pupper, mens en splitternaken pastor Manders blir gjenstand for en ydmykende korsfestelse. Blodet spruter i uante mengder, og Vegard Vinge, som nå er scenens ubestridte hersker, gir seg improvisasjonskunsten hemningsløst i vold. I likhet med oss tilskuere, blir han til slutt fullstendig utmattet, synker sammen på gulvet, og får snekker Engstrand til å synge pastorale Schubertromanser, når «dramaturgien svikter», som han treffende uttrykker det. Men han kommer seg på beina igjen, og forestillingen avsluttes med et meget vellykket tablå som virkelig hadde begeistret meg, hadde det bare kommet en time tidligere.
   Det var en nært beslektet improvisatorisk performance-del som fikk flere til å geni-erklære Et dukkehjem. Kanskje vil en del feinschmeckere ha like stor glede av denne. Men applausen fra Black Box Teaters glisne unge publikum tydet langt fra på noen overstadig begeistring.

Black Box Teater/Store Scene
Vegard Vinge/Ida Müller
Gengangere
Regi: Vegard Vinge
Scenografi/kostymer: Ida Müller
Musikkansvarlig: Trond Reinoldsen
Med: Ida Müller, Vegard Vinge, Julian Blaue, Henning Gärtner, Christine Korte, Trond Reinholdsen, Tøge Talle, Kristian Larsson, Emma Ilja Wyller

Denne anmeldelsen er trykt i Klassekampen fredag 21. september