[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Bjørn Sundquist - Richard III

01 Bjørn Sundquist - Richard III

Foto Leif Gabrielsen

02 Richard (Bjørn Sundquist) og Lady Anne (Charlotte Frogner)

02 Richard (Bjørn Sundquist) og Lady Anne (Charlotte Frogner)

Foto Leif Gabrielsen

03 Prinsene og deres leketøypistoler

03 Prinsene og deres leketøypistoler

Foto Leif Gabrielsen

04 Richards fall (Bjørn Sundquist)

04 Richards fall (Bjørn Sundquist)

Foto Leif Gabrielsen

Fascinerende Richard III

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 18. september, 2007.

I Stein Winges intelligente regi er Richard III blitt en stor kunstnerisk seier for Bjørn Sundquist i den utfordrende rollen som Richard III.

Stein Winge og Det Norske Teatret har satt seg det ærgjerrige mål å presentere alle Shakespeares historiske skuespill for et norsk publikum. Først ute var den meget vellykte Richard II høsten 2005, med Ingunn Beate Øyen i tittelrollen, en stor prestasjon som hun mottok Heddaprisen for. Nå er turen kommet til det mest kjente av Shakespeares historiske dramaer, fortellingen om Richard III, med Bjørn Sundquist som Richard. Også denne oppsetningen er blitt en stor kunstnerisk seier - både for regissøren og for hovedrolleinnehaveren.
   Helt uten lyter er Richard III ikke, og de kan like godt nevnes først som sist. Stein Winge er og blir Stein Winge, og måtehold er ikke hans sterkeste side. Enkelte ganger blir Richard III litt for voldsom, litt for melodramatisk, litt for tydelig. Men dette er mindre skjønnhetsfeil, og det er forestillingens mange kvaliteter som bør fremheves. Den er blitt  spennende og godt teater.
  Det er ikke lett for oss nordmenn å følge med i de ytterst kompliserte historiske forholdene som er utgangspunkt for stykket, men Stein Winge gjør det lettere . Han lar oss for det første stifte bekjentskap med alle personene på videoskjerm før forestillingen begynner,  men, og det er nyttigere, han flytter handlingen over til vår tid, og dermed mister de historiske detaljene noe av sin betydning. Slik får Stein Winge dessuten fram det allmenngyldige ved Richards skikkelse.   Handlingen kan like gjerne utspille seg i et kriminelt mafiasamfunn eller et korrupt politikermiljø som i England under Rosekrigene. Budskapet er tindrende klart: Psykopatenes diktatur har eksistert til alle tider, og finnes i beste velgående den dag i dag.
   I Stein Winges tolkning blir Richard III den spennende og dramatiske fortellingen om Richards blodige vei til makt, og hans påfølgende fall etter som hans despotiske tyranni blir til stadig mer grenseløst vanvidd.
  Oppsetningen begynner med en scene som ikke finnes hos Shakespeare, men som Winge har lagt til, både for å etablere miljøet han har valgt som bakgrunn, og for å presentere hykleren Richard - hykleri er jo en viktig komponent i hans karakter. Et støyende og vulgært følge stormer inn i en konvensjonelt borgerlig, men elegant salong for feire den sittende kongen, som tilhører slekten York. De to unge bortskjemte og arrogante «prinsene» skyter viltert om seg med leketøyspistoler, slik de gjør hver gang de viser seg, mens de voksne er så fulle at de med nød og neppe holder seg på beina.
  I denne scenen oppfører Richard seg som Edwards hengivne og underdanige bror. Men så snart han blir alene på scenen, gjør han åpent rede for sine hensikter:«Når verda ikkje gir meg anna glede/enn den å herske, tvinge, kue dei/som fekk ein betre lagnad enn eg sjølv,/skal draumen om å kronast bli min himmel,/for verda ser eg på som helvete./Eg er meg sjølv - aleine!/Eg smiler og kan myrde mens eg smiler.»
  Richards første vellykte skritt mot seieren skjer i den vanskelige scenen der han får Lady Ann til å samtykke i å gifte seg med ham, hos Winge en nøkkel til den dramatiske utviklingen. Lady Ann er enke etter tronarvingen fra den rivaliserende Lancasterslekten, og han er blitt drept av Richard. Her blir ikke Lady Ann motstrebende «forført» av en slesk og falsk Richard, slik det ofte framstilles, i stedet kuer og skremmer han henne nådeløst og brutalt til underkastelse.
  Denne begivenheten danner utgangspunktet for hans usvikelige tro på at han kan overvinne alle hindringer: Når han har klart det utrolige å få en kvinnes ja ved båren til mannen han selv har drept, kan ingenting, absolutt ingenting, lenger være umulig.
  I stram regi, og med fin sans for rytme og timing, følger vi Richard på hans blodige vei mot maktens tinder, fram til han, med god hjelp både av den fullstendige amoralske Lord Buckingham, og av den trofaste leiemorderen Tyrrell,  når målet og blir konge av England.
  Men ennå er hans unge nevøer i live, og selv om han har sperret dem inne i Tower, er de jo tronarvinger, og utgjør per definisjon en trussel mot hans makt. De må dø. Men nå steiler Buckingham som hittil har støttet alle hans morderiske prosjekter. Buckingham mener Richard nå har nådd sitt mål.  Når han likevel vil fortsette å myrde, betyr det at hans blodtørst har tatt overhånd, han er ikke lenger styrt av fornuft. Buckingham er ikke med lenger,  i stedet krever han godsene Richard har lovet ham som takk for innsatsen. Men Richard nekter. Da snur Buckingham kappen med vinden, og sammensverger seg mot ham - til støtte for Richmond, den siste arvingen av Lancaster-slekten.
   Det er det første tegnet på Richards uavvendelige fall, og det bekreftes snart i et annet av oppsetningens mange høydepunkt, når Richard mot slutten av stykket igjen truer en kvinne. Denne gangen er det enkedronning Elisabeth som underkaster seg på vegne av sin egen datter. Parallellen til det første frieriet er tydelig, men selv om Richard tilsynelatende går av med seieren også denne gangen, viser Bjørn Sundquist at Richard nå er så desperat at han nærmer seg det psykotiske vanvidd.
  Som et mørkt antiklimaks kommer så den nattlige scenen før slaget da Richards samvittighet et øyeblikk overmanner ham, kanskje nettopp fordi han opplever at han er i ferd med å miste kontrollen. Stein Winges egn vri på slutten er en realistisk og rystende illustrasjon på et lugubert politisk spill: her dør Richard ikke på slagmarken, men blir likvidert av sine egne som ikke ser noen annen løsning for å redde sitt eget skinn. Nå ser den seierssikre unge Richmond framtiden lyst i møte, med den amoralske Lord Buckingham ved sin side. Psykopatenes diktatur vil kunne fortsette.
 Et sterkt og mørkt politisk budskap, og en glimrende oppsetning. Bjørn Sundquist bærer forestillingen, og skildringen av de forskjellige stadiene i Richards utvikling fram mot fallet preges av en nyanserikdom og en psykologisk innsikt  som både skremmer og fascinerer. En sjelden kraftprestasjon, både fysisk og psykisk. Hele det øvrige ensemblet, fra Harald Heide-Steen jr. i en minirolle som Notar, til Torbjørn Eriksen (Rivers), John Eivind Gullord (Tyrrel),Unn Vibeke Hol (hertuginna av York), Paul Ottar Haga (Buckingham), Ingunn Beate Øyen (dronning Elisabeth), Charlotte Frogner (Lady Anne) - for bare å nevne de viktigste medspillerne -  bidrar til å gjøre denne Richard III til en gjennomført, medrivende og stor teateraften.

Det Norske Teatret, Scene 2
Richard III
Av William Shakespeare
Gjendikting: Edvard Hoem
Musikk: Håkon Berge
Regi: Stein Winge
Scenografi og kostymer: Tine Schwab
Lysdesign: Franz David
Med Bjørn Sundquist, Paul Ottar Haga, Per Schaaning, Ingunnn Beate Øyen, Charlotte Frogner, Kalle Øby, Bernhard Ramstad, Torbjørn Eriksen, Unn Vibeke Hol, Kari Onstad og flere