Siste kritikker:

01 Romeo og Julie: Nils Jørgen Kaastad er Romeo. Her med Kyrre Hellums Mercutio

01 Romeo og Julie: Nils Jørgen Kaastad er Romeo. Her med Kyrre Hellums Mercutio

Foto Ola Røe

02 Romeo og Julie: Alexandr Shiskins scenografi er både dramatisk og poetisk

02 Romeo og Julie: Alexandr Shiskins scenografi er både dramatisk og poetisk

Foto Ola Røe

03 Romeo og Julie: Jørn-Bjørn Fuller-Gee som Julies tålmodige beiler, Grev Paris

03 Romeo og Julie: Jørn-Bjørn Fuller-Gee som Julies tålmodige beiler, Grev Paris

Foto Ola Røe

04 Romeo og Julie: Nils Johnson er Herr Capulet, her sammen med datteren Julie (Stine Marie Fyrikleiv)

04 Romeo og Julie: Nils Johnson er Herr Capulet, her sammen med datteren Julie (Stine Marie Fyrikleiv)

Foto Ola Røe

Farvel til kjærligheten

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 13. september, 2007.

Original og utfordrende, men også ujevn og forvirrende. Det største problemet med Romeo og Julie er at det er umulig å tro at de elskende elsker hverandre

Våren 2005 imponerte russiske Jurij Butusov med sin stramme og  gripende sceniske gjenskaping av Dostojevskijs Forbrytelse og straff.  Jeg ventet derfor med spenning på hans nye oppsetning på Hålogaland Teater, Shakespeares evigunge Romeo og Julie. Både Butusov og teatret har spent buen høyt, det viser blant annet Alexandr Shiskins vakre, sterkt poetiske og storslåtte scenografi. Men resultatet innfrir dessverre ikke forventningene. Ikke at forestillingen er dårlig, den er original og utfordrende, men den er ujevn og sprikende, rett og slett forvirrende. I stedet for slik som sist å bli revet med av regissørens tindrende klare, «tidløse og moderne beretning om ungdom», hvilket jo nettopp Romeo og Julie inviterer til, sitter jeg undrende igjen.
 Butusov ønsker tydeligvis å rive ned det sterotype bildet av Romeo og Julie som romantisk helt og heltinne. Julie (Stine Marie Fyrikleiv) er riktignok akkurat så klassisk vakker og eterisk som hun pleier å være. Butusov og kostymedesigner Shiskin gjør derimot Nils Jørgen Kaalstads Romeo til selve motsatsen til den romantiske helten, ved å ikle hans kraftige skikkelse en uformelig rød joggebukse og en slafsete hvit t-skjorte under en illesittende svart jakke, det hele toppet av en lite flatterende strikkelue som han stadig trekker nedover ørene. Eventyret om Skjønnheten og Uhyret spøker i bakgrunnen.
   Men problemet er at Butusov i sin personinstruksjon bevisst går inn for at vi ikke skal kunne tro at de to elskende elsker hverandre. Romeo og Julies første møte er fullstendig fritt for erotisk spenning og forelskelse. Balkongscenen der en andpusten og klossete Romeo med nød og neppe klarer å karre seg opp til sin elskede, blir nesten parodisk, og bedre blir det ikke etter hvert som handlingen skrider frem. Snarere tvert imot.
  Når selve forutsetningen for tragedien er at de to elskende elsker hverandre, og det her blir umulig å tro på, må det bety at Butusov mener å gi tragedien en annen og mer utfordrende tolkning. Det kan naturligvis være min feil, men jeg kan for mitt bare liv ikke se hvilken tolkning det skulle være.
  Åpningsscenene foregår  på en brygge i et fiskevær nordpå. Der fører fiskerne Martin Loic Lotherington og Kristian Fr. Figenschow jr  en grovkornet samtale, som på ramsalt nordnorsk får en helt ekte shakespearesk folkelig schwung.
  I denne og en del andre scener kan det virke som om Butusov vektlegger den burleske folkekomikken sterkere enn det er vanlig å gjøre i dag. Men dette inntrykket skyldes nok først og fremst Ragnar Olsens glimrende og originale nordnorske oversettelse. Borte er den arkaiserende elegansen som stort sett preger Shakespeare-oversettelsene, teksten framstår like rå og upolert som Shakespeare skrev den. Desto større blir kontrasten til de mer lyriske partiene - språkføringen i Mercutios Dronning Mab-monolog er for eksempel nydelig og suggestiv. Ragnar Olsen er en stor gjendikter.
   Den robuste språklige komikken er som sagt Shakespeares egen. Men Butusov går et skritt videre når han lar Julies Amme spilles  av en mann. Kledd  i skjørt og sirlige knestrømper prøver Kristian Fr. Figenschow jr. overhodet ikke å late som om han er noe annet enn en mann forkledd som kvinne, en fysisk fremtoning som det i utgangspunktet hefter noe parodisk ved. Utrolig nok gjør Kristian Fr. Figenschow jr. skikkelsen så nyansert og varmt levende at jeg til slutt helt glemte at dette var en mannlig Amme. Den aparte rolletolkningen er forestillingens høydepunkt.
  Litt etter litt forflytter vi oss fra det nordnorske fiskeværet til Verona. Det blir iallfall sagt. Men gjør vi det? Når Capulets tjenere skal dele ut invitasjonene til selskapet, trekker de komiske veksler på at de likesom er i Italia. Etter en liten stund å ha grublet over om Butusov har tenkt seg et stykke i stykket, med nordnorske amatører som spiller Romeo og Julie, kom jeg fram til at det var et feilspor. .
 Butusov lar handlingen foregå i moderne tid - det understrekes av det effektive og heftige musikkvalget til Nikolaj Reutov. Her burde programmet for øvrig ha opplyst om hvor musikken er hentet fra. Mercutio (Kyrre Hellum) og Benvolio (Lasse Valldal) er typiske ungdommer som etter å ha helt ned en god del sprit, bestemmer seg for å bryte inn i en privatfest, og får med seg den tredje i gjengen, den tungsindige Romeo (Nils Jørgen Kaalstad) som er ulykkelig forelsket. Når Tybalt (Per Kjerstad) dreper Mercutio i et slagsmål dagen etter, og den nygifte Romeo impulsivt tar livet av Tybalt uten å tenke over at han er Juliets fetter, kan det for så vidt være et sannsynlig gjengoppgjør.
   Men så blir Romeo forvist til Mantua og herr Capulet beslutter brått å tvangsgifte Julie med Grev Paris med alle de forviklinger som derav følger. Nå blir det tindrende klart at den lidenskapelige kjærligheten mellom Romeo og Julie er emnet for tragedien. Butusov prøver heller ikke å late som noe annet, og dermed raser hans prosjekt sammen som et korthus: Det er umulig å tro på denne kjærligheten når Nils Jørgen Kaalstad og Stine Marie Fyrikleiv sier fram alle de kjente replikkene uten innlevelse, nærmest pliktskyldig. Samspillet mellom dem er ikke-eksisterende - og hva har Butusov villet med det?
 Ser man bort fra den fatale bristen i oppsetningen, kan man glede seg over en utmerket Nils Johnson som herr Capulet. Kyrre Hellum er sjarmerende energisk og desperat vital som Mercutio mens Martin Loic Lotherington er en noe forvirret, men velvillig Lorenzo. Nykommeren Per Kjerstad er en flott Tybalt, men jeg har vanskelig å forstå hvorfor hans gjenferd både skal oppsøke Julie, og dra til Mantova for å fortelle Romeo om Julies død. Men dette blir bagateller i forhold til det store spørsmålet: Hva er meningen med Romeo og Julie når de to ikke elsker hverandre?
   
Hålogaland Teater, Scene Vest
Romeo og Julie
Av William Shakespeare
Gjendiktet til nordnorsk av Ragnar Olsen
Regi: Jurij Butusov
Scenografi/kostyme: Alexandr Shiskin
Musikalsk ansvarlig: Nikolaj Reutov
Lys: Øystein Heitmann
I rollene: Stine Marie Fyrikleiv, Nils Jørgen Kaalstad, Nils Johnson, Kristian Fr. Figenschow jr., Martin Loic Lotherington, Kyrre Hellum, Lasse Valldal, Per Kjerstad, Jørn-Bjørn Fuller-Gee