Siste artikler:

01 I Molde samarbeider Henning Mankell igjen med  Henning Sommerro og Edvard Hoem. Det er nesten 30 år siden sist.

01 I Molde samarbeider Henning Mankell igjen med Henning Sommerro og Edvard Hoem. Det er nesten 30 år siden sist.

Foto Ulla Montan

02 Henning Sommerro har komponert musikken til "Lampedusa".

02 Henning Sommerro har komponert musikken til "Lampedusa".

03 Edvard Hoem har oversatt Henning Mankells "Lampedusa"

03 Edvard Hoem har oversatt Henning Mankells "Lampedusa"

Historiene vi ikke forteller

Oppdatert onsdag, den 12. september, 2007.

Henning Mankell er tilbake i Molde som instruktør for sitt eget skuespill Lampedusa. Det er duket for et gjensyn mellom mennesker som arbeidet sammen på Teatret Vårt i andre halvdel av syttitallet.

Av Carl Morten Amundsen
Forestillingen blir til i samarbeid mellom Teatret Vårt og Riksteatret. Edvard Hoem har oversatt teksten og musikken er ved  Henning Sommerro.
Politisk teater
Sist trioen Mankell, Hoem og Sommerro laget teater sammen var i 1978, og stykket var Holbergs Jeppe på Berget, en av de største suksessene på Teatret Vårt noensinne. På denne tiden dominerte det politiske teatret norske scener. Hålogaland Teater ledet an, men bølgen av politisk radikalisme skyllet inn også over Teatret Vårt, teatret som i starten hadde stått i opposisjon til regionteaterkollegene i nord.
   I Jeppe-programmet skriver Henning Mankell at han ønsker seg et partisk teater, et teater som tar et klart klassestandpunkt. Godt teater kan skape entusiasme for endringar i samfunnet., sier han. Han slår til lyd for et teater som spiller for dem som driver historien fremover - det arbeidende folket. Teatret må lytte til hva vanlige mennesker har å si, slår han fast.
 
Avgjørende spørsmål
Å sitte og bla i dette programmet fra teatrets arkiv fører unektelig til refleksjon. Ikke minst tvinges man til å tenke over det politiske teatret, og hvilke vilkår det frister i dag. Og jeg tenker uvilkårlig på forskjellene mellom den gang og nå.
 Noen er åpenbare: Vi bruker ikke de samme ordene. En del av vokabularet er borte. Det er diskreditert kanskje, men først og fremst er det borte.
 Men det bevisste historiske perspektivet, det kjenner vi igjen. Jeg tror det er en varig arv fra denne periodens teaterpraksis. Vi tenker historisk når vi tolker klassiske tekster, og vi lar samfunnskrefter spille med i de individuelle historiene. Klasseperspektivet er riktignok tonet ned, men metoden har vi arvet fra den gang. Den er blitt selvfølgelig.  Vi har kanskje ikke samme ønske om å forkynne. Vi er forsiktigere. Vi snakker ikke like lett om det arbeidende folket, og vi er ikke like optimistiske med tanke på hva teatret kan makte å skape av samfunnsendringer.
 Det er et annet klima. Den historiske materialismen gir ikke alle svar på historiens gang, og den gir oss heller ikke svarene på hvordan man skal lage godt teater. Jo da, kanskje var de for naive, for framfusne, for ensidige, den gangen for tretti år siden. Men jeg synes de stilte et par avgjørende spørsmål.

  Avskrellet den marxistiske retorikken spurte de: For kven vil teatret spele? Kvifor vil teatret spele akkurat det stykket teatret har sett opp?  Og viktigere enn det. De spurte: Hvilke historier får vi ikke høre? Hvilke historier er glemt, skjult, fortiet? Og dette er en like aktuell problemstilling i dag som da. Vi må fortelle historier som ikke blir fortalt. Som ingen andre forteller. Og nettopp dét er kanskje viktigere i dag enn den gang. Hvorfor?  Fordi det er så få som velger å gå mot strømmen.
  Å lete etter de ikke-fortalte historiene og de tause menneskeskjebnene er en slags Via Negativa som fører tilbake til en form for politisk teater. Et politisk teater som kanskje ikke er like eksplisitt i sitt vesen, men som er det okke som.
Ut av midelklasse-universet
Alle fortolkninger av verden har politisk betydning. Det handler om definisjonsmakt. Historien som fortelles til oss, sier noe om oss selv, om vår selvforståelse, om hva vi anser som viktig, hva vi mener er naturlig. Og hvis historiene sier noe om oss selv, ja da sier de også noe om de andre.       
  Det er derfor teatret må komme seg ut av middelklasseuniverset sitt. Ikke fordi det er noe farlig med familiedrama og skyer av alkohol over sofaer og sittegrupper. Men dette salongteatret må ikke få bli enerådende. For blir det det, da blir teatret løgnaktig.
  Vi har kanskje ikke lenger den samme troen på teatrets samfunnsendrende kraft, men vi må kunne ha ambisjoner om at det vi skildrer på scenen skal være sant. Vi må kunne tro på at vi kan skildre menneskelig virkelighet. Derfor må vi trekke mennesker som ikke blir hørt inn på teaterscenen. Vi må gi dem stemme. Det norske samfunnet ser ikke ut slik det gjorde i 1978. De skjulte historiene, de tause menneskene er andre. Det kan handle om en intellektuell muslimsk kvinne, som i Lampedusa. Men det kan også være et uendelig antall andre slike tause mennesker, skjulte historier som det er teatrets fordømte plikt å oppsøke, lette frem, og beskjeftige seg med. Det var det de gjorde den gangen for tretti år siden -  Henning, Henning, Edvard og co. Da de skapte sin romsdalske Jeppe, og da de skildret kystfolkets slit med forestillinger som Songen uti  øyan eller Der storbåra bryt. På den måten er de forbilder. De skapte en arv vi skal forvalte. Og nå er de her igjen.