[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Gift: Jakob Oftebro og Glenn André Kaada. I bakgrunnen Øystein Martinsen

01 Gift: Jakob Oftebro og Glenn André Kaada. I bakgrunnen Øystein Martinsen

Foto Emile Ashley

02 Gift: Monica Hjelle, Glenn André Kaada og Sally Nilsson

02 Gift: Monica Hjelle, Glenn André Kaada og Sally Nilsson

Foto Emile Ashley

03 Gift: Ragnhild Mønnes

03 Gift: Ragnhild Mønnes

Foto Emile Ashley

04 Gift: Hele ensemblet

04 Gift: Hele ensemblet

Foto Emile Ashley

Gift uten virkning

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 12. september, 2007.

I Rogaland Teaters sceneversjon har Gift, Alexander Kiellands skarpe angrep på «latinskolen», på hykleri og på dobbeltmoral, fullstendig mistet sin brodd, og blitt til såpeopera.

I 1997 feiret Rogaland Teater sine første 50 år med Bentein Baardsons og Bodil Kvammes dramatisering av Garmann & Worse & Co. Resultatet var en dårlig såpe-operaversjon av romanene, og jeg konstaterte i Nationen at «det er halsbrekkende å gi seg i kast med å overføre Alexander Kielland til teatret».
  I år har Rogaland Teater valgt å feire sine 60 år med en oppsetning av Gift. Stavanger-forfatteren Tore Renberg  har stått for dramatiseringen, og resultatet er om mulig enda mer skuffende. Renbergs opprinnelige manus skulle bli til film, og filmen er et kunstnerisk uttrykk som ville kunne yte langt større rettferdighet til Kiellands roman. Men prosjektet fikk ikke støtte av kulturbyen Stavanger 2008, og Renberg gikk videre til teatersjef Hanne Tømta.
 Gift er først og fremst en debattroman, et engasjert og progressivt innlegg i moral - og samfunnsdebatten som preget 1880-og 90-årene.  Første delen er et krasst angrep på datidens autoritære  skolesystem, og både «flere byer i Belgia» og den formålsløse puggingen av latinske bøyninger er blitt stående som eksempler på en forkvaklet pedagogikk. I annen del utvider Kielland perspektivet fra skole til samfunn, og lar det rigide og hyklerske borgerskapet, i skikkelse av en manipulerende og kynisk far, kvele alle tilløp til opprør og protest hos ungdommen.
 Hovedpersonen i Gift er 16-år gamle Abraham Løvdahl, eneste barn til lege, og professor, Carste Løvdahl, som har giftet seg med den vakre - og rike - bergenserinnen Wenche Knorr. Mens Carsten Løvdahl er en målbevisst rasjonalist, er hun et følelsesmenneske, og i motsetning både til sin mann og til byens borgerskap, er hun fritenker, og tar sterk avstand fra småbysamfunnets hykleri og dobbeltmoral.
   Bortsett fra at Abrahams beste venn, Marius Gottwald, dør av hjernebetennelse midt i boka, og at Wenche Løvdahl begår selvmord til slutt, skjer det svært lite i Gift. Det er ikke den ytre handlingen som fascinerer, det er de presise, ironiske iakttakelsene og de vittige og skarpe replikkene.  Men  i denne opsetningen har viddet mistet sin polemiske brodd. I stedet er det blitt erstattet med intetsigende fyllevitser.
   Manus er av Tore Renberg, men det vi får se på scenen er «en bearbeidet versjon» av regissør Terje Mærli og dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag. Det er visstnok teatret som har valgt å flytte handlingen fram i tid til 1920, en både meningsløs og anakronistisk tidsforskyvning, all den tid man har beholdt1880-årenes skole uforandret. «Oppdateringen» må skyldes et ønske om å gi plass til flere kvinnelige skuespillere: Gretelill Tangen er blitt latinskolens rektor, den tykke kjøpmannen Jørgen Kruse har forandret seg til enkefrue i Sally Nilssons skikkelse, og klassens flinkeste elev, Hans Egede Broch, er blitt til Oda (Katrine Dale), et freidig pikebarn som løfter opp skjørtet og tar ned underbuksa for en 25-øring, og senere svermer for en syklende Abraham Løvdahl. Det er derimot ikke lett å forstå hvorfor man har valgt å bytte ut en potensielt glimrende teaterskikkelse som Kiellands sadistiske adjunkt Aalbom med hans langt mer anonyme overlærer Abel.    
   Renberg/Mærli/Strømskag har tydeligvis gitt opp å overføre Kiellands infame, men elegante utlevering av borgerskapet til scenen. I stedet har de forsøkt å anskueliggjøre Kiellands kritikk av dobbeltmoralen ved å gjøre professor Løvdahl til en småby-Don Juan: Han har hatt et hett forhold til Marius mor, og senere forfører og besvangrer han hushjelpen Line, som ikke finnes hos Kielland. Et uheldig grep som fordreier Kiellands nyanserte og psykologisk troverdige skildring av Løvdahl. Ikke nok med det, her blir han også en passiv tilskuer til konas selvmord, og dermed medskyldig i hennes død. Og i total uoverensstemmelse med Kiellands realistiske verden blir først Marius, så Wenche, til gjenferd som forfølger Abraham fra det hinsidige. Dermed er vi langt inne i såpeoperaen.
 Terje Mærli er en effektiv regissør, som fullt ut behersker den psykorealistiske teaterformen. Han er en dreven teatermann, og det er kanskje for å skjule tekstens svakheter at han har valgt et stilisert, kollektivt teaterspråk. Det gir dessverre skuespillerne lite eller ingenting å spille på selv om ensemblet gjør sitt beste. Glenn André Kaada er en sympatisk, men utydelig og uinteressant Abraham Løvdahl, mens Monica Hjelle som hans mor er hysterisk og masete, stikk i strid med Kiellands intensjoner. Lyspunkter er en glimrende Øystein Martinsen som Carsten Løvdahl, og Jakob Oftebros sterke utstråling som lille Marius.
 Kanskje i et forsøk på å gi oppsetningen et såkalt «tidløst» preg, består Åse Hegrenes scenografi av et tomt, firkantet hvitt rom i to etasjer som er riktig kjedelig. I åpningsscenen - Wenche Løvdahls begravelse - bærer alle masker. Et underlig påfunn, tenkte jeg, hva har karneval her å gjøre? Da maskene kom på igjen, under neste gravferd, gikk et lys opp for meg: De skal symbolisere borgerskapets hykleri. Et utvendig påfunn, som det meste ellers i oppsetningen.

Rogaland Teater, Hovescenen:
Gift
Av Alexander Kielland
Versjon bearbeidet av Terje Mærli og Kristian Lykkeslet Strømskag
Regi: Terje Mærli
Scenografi:Åse Hegrenes
Musikk: Henning Sommerro
Med: Glenn André Kaada,  Jakob Oftebro, Monica Hjelle, Øystein Martinsen, Anders Dale,Ragnhild A. Mønnes, Gretelill Tangen, Ragnar Holen, Sally Nilsson, Per Tofte, Ole A. Simensen, Lars Funderud Johannessen, Rakel Rugås og Katrine Dale

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 11. september