Siste kritikker:

01 Karl og Anna: Rune Temte og Kjersti Sandal

01 Karl og Anna: Rune Temte og Kjersti Sandal

Foto Emile Ashley

02 Karl og Anna: Kjersti Sandal og Rune Temte

02 Karl og Anna: Kjersti Sandal og Rune Temte

Foto Emile Ashley

03 Karl og Anna: Rune Temte og Kjersti Sandal

03 Karl og Anna: Rune Temte og Kjersti Sandal

Soldaten vender hjem

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 12. september, 2007.

I Oleg Kulikovs regi er Karl og Anna en vakker, mollstemt ballade, glimrende tolket først og fremst av Kjersti Sandal, men også av hennes to mannlige motspillere

Ifølge Encyclopaedia Britannicas nettutgave er Karl og Anna  tyske Leonhard Franks «hovedverk ... en realistisk, om enn sentimental, fortelling om en soldat som forfører kameratens kone». Leonhard Frank omabeidet selv sin tekst for scenen, og på slutten av 1920-årene ble stykket spilt i München, London og New York. Karl og Anna er også blitt filmet to ganger, første gangen i 1928 som stumfilm.
   Når Karl og Anna nå, mest sannsynlig for første gang, settes opp i Norge, er det en russisk tekst som er utgangspunkt for forestillingen, og regissør Oleg Kulikov har etter programmet å dømme ikke benyttet seg av Leonhard Franks egen dramatisering, men selv bearbeidet Franks fortelling for scenen. Noe i Leonhard Franks tekst har med andre ord vakt gjenklang hos den unge russeren, og har Encyclopaedia Britannica rett i sin korte oppsummering, må Kulikov ha gitt en svært personlig tolkning av Karl og Anne. For på Rogaland Teater er dette mollstemte og vakre kjærlighetsspillet overhodet ikke realistisk, og heller ikke særlig sentimentalt. Selve sluttscenen er noe problematisk, men heller mer mot det religiøst-moraliserende enn mot det senimentale.
    Mot slutten av første verdenskrig er de to tyske soldatene, Richard og Karl, internert i en fangeleir. De to kameratene er helt forskjellige, Karl er en enstøing som har gått sine egne veier, mens Richard har måttet forlate to små døtre og en høyt elsket kone, som han hele tiden snakker om. En dag skjer ulykken, Richard blir drept, nærmest ved et uhell, og Karl ser sitt snitt til å flykte.
  Ett års tid senere banker han på døren til Richards kone, Anna. Gjesten slår kategorisk fast at han er Richard. Beskjeden hun har fått om at Richard døde i september 1917 er en feil - den slags skjer jo ofte i krigstider. Men nå er han, Richard, tilbake hos henne og døtrene.  
  Anna reagerer først med sinne og avvisning. Men Karl gir seg ikke, og litt etter litt blir Anna revet med av alt det Karl vet om henne, og om hennes og Richards kjærlighet og ekteskap. Nesten uten selv å vite, og iallfall uten å ville det, forelsker hun seg igjen - på sett og vis både i denne ukjente mannen som har tatt seg bryet med å lære så meget om henne, og i Richard som har holdt hennes minne så levende gjennom hele krigen.
   Langsomt  våkner Anna til live igjen etter fire lange krigsår der hun ikke bare er blitt underernært på mat, men også har måttet oppgi sin kvinnelighet, sitt erotiske begjær, og sin livsglede. Av pliktfølelse stritter hun imot sine følelser, hun vet jo at denne mannen ikke er Richard, men uventet beveger ordene hans noe dypt inne i henne, og hun kan ikke annet enn å gi etter.
   Kjersti Sandal gir en lysende og gripende framstilling av Annas vei tilbake til livet: Kjelleteatrets nærhet avslører alle nyanser i blikket, ved munnen, i det uttrykksfulle kroppsspråket, og Sandals tolkning er utrolig gjennomført og nyansert. Rune Temte er henne en verdig motspiller. Enstøingen Karl opplever noe han aldri har opplevd før: Å elske et annet menneske, å knytte seg så tett til en kvinne at han med glede påtar seg farskap, og ansvar, for Richards to små døtre. Men slik jeg tolker forestillingen, vet kanskje ikke Karl alltid helt sikkert om han nå er seg selv eller Richard.
  Leonhard Frank var politisk engasjert og overbevist pasifist, og krigens herjinger er ett av hovedmotivene i Karl og Anna. De brutale scenene i fangeleiren viser mennenes lodd, men Leonhard Frank er også opptatt av krigens katastrofale konsekvenser for kvinnene. Annas skjebne er ett eksempel, hun har mistet sin mann og med ham en del av meningen med livet. Men Leonhard Frank lar også Anna fortelle om hvordan livet arter seg for de nabokonene som har fått mannen tilbake, psykisk skadet og i mental ubalanse etter tiden ved fronten.
   Karl og Anna  er komplekst og utfordrende teater nesten helt til slutt. Men ikke helt. Kanskje kunne Karl og Anna fortsatt å leve fredelig sammen, og etter hvert glemt hvordan de ble kjent med hverandre. Men stykkets dramatiske oppbygging krever et klimaks. Det kommer, men for meg blir nettopp avslutningen dessverre litt overspent. Om ansvaret ligger hos regissør Oleg Kulikov eller hos forfatteren Leonhard Frank, er ikke godt å si. Men skuespillerne skal iallfall ikke lastes: Til tross for at noe ikke helt stemmer, skaper Kjersti Sandal, Rune Temte og Even Rasmussen som den avdøde Richard, en visuelt sterk og patosfylt slutt.

Rogaland Teater, Kjellerteatret
Karl og Anna
Av Leonhard Frank
Oversatt fra russisk av Silje Ohren Strand
Regi: Oleg Kulikov
Scenografisk konsulent: Margrete Eskedahl
Med: Kjersti Sandal, Rune Temte, Even Rasmussen  med flere

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mndag 10. september