Siste kritikker:

01 Toralv Maurstad som Gamle-Jostein sammen med Gudrun (Eir Inderhaug)

01 Toralv Maurstad som Gamle-Jostein sammen med Gudrun (Eir Inderhaug)

Foto Leif Arne Holme

02 Kongen (Anders Baasmo Christiansen) og hans menn

02 Kongen (Anders Baasmo Christiansen) og hans menn

Foto Leif Arne Holme

03 Soldater, prester og biskopen. Kongen i midten

03 Soldater, prester og biskopen. Kongen i midten

Foto Leif Arne Holme

04 Gamle-Jostein (Toralv Maurstad) og Tormod Kolbrunarskald (Espen Fegran)

04 Gamle-Jostein (Toralv Maurstad) og Tormod Kolbrunarskald (Espen Fegran)

Foto Leif Arne Holme

05 Etter slaget: Den døde kongen bæres bort

05 Etter slaget: Den døde kongen bæres bort

Foto Leif Arne Holme

Stein Winge vender tilbake

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 14. august, 2007.

For en ikke-religiøs ikke-trønder er det vanskelig å forstå hvorfor Stein Winges glimrende tolkning av Stiklestad-spelet har vakt slikt oppstyr.

I en årrekke var Stein Winge norsk teaters «enfant terrible», som både frydet og forarget teaterpublikum med sine ofte kontroversielle og sterkt ekspressive regigrep. I den senere tid har Stein Winge «normalisert» seg, og hans siste oppsetninger har fått svært positiv mottakelse.
  Men Stein Winge har ikke glemt sine gamle kunster: 66 år gammel har hans tolkning av Norges eldste friluftsspill, Spelet om Heilag-Ola på Stiklestad, satt i gang en heftig debatt.
  Den tok fart da dramaturg Bibbi Moslett en ukes tid før premieren uttalte at «spelet handler ikke om kristen tro, men om politikk og makt», og Stein Winge slo fast at  han og Moslet hadde «hakket (spelet) opp og satt det sammen igjen. Miraklenes tid er forbi».
  Siden har det gått slag i slag. Teatersjef Otto Homlung som selv har satt opp spelet 11 ganger, men ikke har sett Winges versjon, slår fra Italia fast at «Winge oppfører seg som en vulgær elefant i glasshus». Trønderen Arnulf Haga som har hele 12 oppsetninger på samvittigheten, frykter at «Olav Gullvågs spel vil dø med Stein Winges versjon», mens KrF-politiker Ola T. Lånke anklager Stein Winge for å øve «vold mot forfatter Olav Gullvåg». Ikke bare lokalavisene, men rikspressen har viet saken stor oppmerksomhet, og fredag ga P2s Dagsnytt 18 plass til en hissig debatt mellom Stein Winge og Trønderavisas anmelder Johs Brandtzæg.  Det ser altså ut til at Spelet om Heilag Olav er blitt en større nasjonal helligdom enn Ibsens Peer Gynt.
  Olav Gullvåg skrev spelet på oppfordring av lensmann Jon Suul, og 29. juli 1954 hadde Føre slaget, som det het den gangen, premiere på Stiklestad. Spelet ble også satt opp i 1955, men så ble det en pause med andre spel. Det var sterk tvil om Olav Gullågs stykke hadde bærekraft nok til å bli tradisjon på Stiklestad. Men i 1960  ble det satt opp igjen,  i 1961 fikk det sin endelige tittel, Spelet om Heilag Olav, og i de snart 50 årene som er gått, har spelet ikke  bare fått en helt spesiell plass i trøndernes bevissthet: Det er blitt et nasjonalt symbol. Det er alltid stor spenning omkring hvilken av Olav Gullvågs mange tekstvarianter årets regissør vil velge, og hvilke aspekter av teksten han eller hun vil vektlegge: striden mellom  Olavs tilhengere og hans motstandere (Otto Homlung), brytningen mellom den gamle hedenske tiden og den nye kristendommen (Arnulf Haga) eller Gudruns tragiske skjebne, slik Tyra Tønnessen, spelets første, og hittil eneste, kvinnelige regissør valgte å gjøre i 2003. Allerede da mente enkelte at hun hadde ødelagt hele spillet.
  Det var vanskelig å skjønne protestene den gangen, og enda vanskeligere å gjøre det nå. Stein Winges versjon er en kunstnerisk gjennomført, meget profesjonell, ytterst velspilt og fengslende teateropplevelse. Akkurat som Tyra Tønnessen har han og Bibbi Moslet valgt å gi datteren på Sul, Gudrun, den sentrale rollen i spelet. Historien om ungjenta som ble syk på sinnet da morens sistfødte vanskapte barn ble satt ut til skogen for å dø, og som nå bare får trygghet og varme hos sin gamle hedenske bestefar, er dramatisk svak, historisk lite troverdig, og sterkt preget av moderne psykologi. Men den skaper stykkets enhet, og er derfor helt nødvendig. Stein Winge går et skritt lenger enn Tønnessen: Han har fjernet den tradisjonsrike prologen, og lar forestillingen begynne med at Gudrun  som småjente opplever at den vanskapte broren blir båret ut i skogen.
  Det som gjør Stein Winges oppsetning engasjerende, er det humanistiske budskapet, og den dagsaktuelle understrekingen av krigen og voldens meningsløse grusomhet. På Stiklestad kjemper to parter om makten, på den ene siden Olav som vil kristne Norge og gjenerobre sitt rike, og på den andre de mektige trønderske bøndene som med støtte fra de nordnorske høvdingene Tore Hund og Hårek fra Tjøtta, vil styre seg sjøl, og dessuten ønsker hevn over Olav som har fart hardhendt fram i Trøndelag tidligere.
  På ett punkt avviker Stein Winge fra tidligere tolkninger: Hans Olav Digre er nok kristen, men han er langt fra en mild helgen. Som sine motstandere er han en hensynsløs og rå kriger som ikke nøler ikke med å øve vold, selv om han gjør det i Guds navn. Her helbreder han ikke Gudrun på mirakuløst vis som vanlig, med sverd i hånd truer han henne til å bekjenne seg til den kristne tro. Men han og hans hær er langt fra de mest brutale, i sin tale til mennene før kampen gir Olav tvert imot uttrykk for menneskelighet, og det er Tore Hund og hans menn som i stykkets siste scene hevngjerrig tar livet av Gudrun. Kvinner og barn blir krigens ofre.
  I Stein Winges regi blir  selve det dramatiske forløpet for første gang helt klart. Med stor teatralsk effektivitet blir vi ført inn i det kompliserte tidsbildet, og slik replikkene nå brukes, kommer både de religiøse, de politiske og de menneskelige motsetningene tindrende klart til uttrykk.
  Alle skuespillerne skaper sterke og gode skikkelser av sine roller: Bjørn Skagestad er den kyniske bonden på Kvistad, Paul-Ottar Haga og Hildegunn Eggen krangler og slåss som det stridende ekteparet på Sul, mens Kari Onstad er den gamle og kloke Grima. Toralv Maurstad har en enestående scenisk utstråling og vitalitet som den fredsæle og vise Gamle-Jostein, og Eir Inderhaug som allerede tidligere har vært en glimrende Gudrun, er om mulig enda bedre og mer ekte i år. Allerede i Tyra Tønnessens regi var Anders Baasmo Christensens Olav ingen eksaltert karismatiker, men moderne, rasjonell og jordnær. Hos Stein Winge blir han en strateg og en kriger, en impulsiv, men uutgrunnelig hærfører,  en skikkelse som på mange måter er i slekt med for eksempel Shakespeares Henrik V.
   Stein Winges erfaring som operaregissør tilfører også spelet en ny dimensjon: Arne Fagerholts visuelt betagende koreografi kommer enda bedre til sin rett enn tidligere, og det gjør også Pål Okkenhaugs musikk, ikke minst takket være Espen Fegran (Tormod Kolbrunarskald) og Eir Inderhaug..
  I det hele tatt - det er vanskelig å skjønne hvorfor det hittil beste Spelet om Heilag Olav skal ha vakt slikt oppstyr. Og for en ikke-religiøs ikke-trønder fortoner det hele seg som en storm i et vannglass.
IdaLou Larsen
Stiklestad (Verdal)
Spelet om Heilag Olav
Av Olav Gullvåg
Musikk: Pål Okkenhaug
Regi: Stein Winge
Dramaturg Bibbi Moslett
Koreografi: Arne Fagerholt
Musikalsk ledelse: Ole Kristian Ruud
Med: Toralv Maurstad, Anders Baasmo Christiansen, Paul-Ottar Haga, Eir Inderhaug, Hildegunn Eggen, Espen Fegran, Kari Onstad, Bjørn Skagestad og mange flere

Denne anmeldlelsen sto i Klassekampen mandag 30. august.