[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Erasmus Montanus: Henrik Rafaelsen og Thorbjørn Harr

01 Erasmus Montanus: Henrik Rafaelsen og Thorbjørn Harr

Foto Erik Berg

02 Erasmus Montanus: Anne Marit Jacobsen og Per Jansen

02 Erasmus Montanus: Anne Marit Jacobsen og Per Jansen

Foto Erik Berg

03 Erasmus Montanus: Finn Schau

03 Erasmus Montanus: Finn Schau

Foto Erik Berg

04 Erasmus Montanus: Marian Saastad Ottesen

04 Erasmus Montanus: Marian Saastad Ottesen

Foto Erik Berg

05 Erasmus Montanus. Hele ensemblet med Henrik Rafaelsen i forgrunnen

05 Erasmus Montanus. Hele ensemblet med Henrik Rafaelsen i forgrunnen

Foto Erik Berg

En mislykket klassereise

IdaLou Larsen

Oppdatert søndag, den 2. september, 2007.

Erasmus Montanus er en av Holbergs mest interessante, originale og komplekse komedier, og på Nationaltheatret er ungarske Gábor Zsámbékis tolkning både tekstnær og  fascinerende.

I ungarske Gábor Zsámbékis regi får Erasmus Montanus, en av Holbergs mest originale og vellykte komedier, et langt dystrere, alvorligere og mer komplekst perspektiv enn i de siste helnorske oppsetningene av stykket.
  Csörsz Khells scenografi slår an tonen: Bak gardstunet med høysåte, gjødselhaug og gjerde, ruver en  truende, tung og svart fjellvegg, mens teatraliteten understrekes av at stykkets personer løfter opp en slags presennning når de skal ut og inn av scenen  - som om scenografen ikke helt hadde rukket å ferdigstille kulissene.
  Gábor Zsámbéki foretar ingen overfladisk ytre aktualisering av Holbergs klassiker: Mens nyere oppsetninger bevisst har benyttet anakronistiske innslag som biler og parabolantenner, er både kostymer og rekvisitter her tidsriktige. Det samme gjelder språket: Holberg er ikke diktet om til moderne dagligtale. Gábor Zsámbéki har valgt å holde fast på originalen,  «glemte ord og vendinger i en gammel tekst gir glede... så sant tekstens gammelmodighet ikke er brysom for skuespilleren», sier han i programmet. Brysom for skuespillerne ser replikkenes språkform ikke ut til å være: Tvert i mot får ensemblet ord som «jer» og «I» til ubesværet å tilhøre moderne dagligtale.
  I Erasmus Montanus driver Holberg på ene siden drepende gjøn med utvekstene i tidens akademiske og filosofiske diskurs, som når Erasmus arrogant og ugjendrivelig beviser at moren er en sten, og  Per Degn en hane. På den andre siden har Erasmus rett når han holder fast på at jorden er rund, men  mot dumheten og trangsynet kjemper også han forgjeves. Denne dobbeltheten gjør Erasmus til noe helt spesielt, og Gábor Zsámbékis oppsetning understreker hele tiden ambivalensen i stykket, ikke minst den skjøre balansen mellom det komiske og det tragiske som her til slutt nesten tar overhånd.
 Rasmus Berg er den eldste sønnen til bonden Jeppe og hans kone Nille, to flittige slitere, som er blitt såpass velstående at de har kunnet sende Rasmus til København for å studere. Nå venter de ham hjem. De er forventningsfulle, men litt engstelige: Sønnen har sendt faren et brev på latin enda han ikke kan språket.
   Den unge mannen som kommer til gards er blitt en snørrhoven, selvhøytidelig og fullstendig ufordragelig åndssnobb. Han har bare forakt til overs for sitt opphav, og kjenner seg høyt hevet over broren Jacob som nå pent må si De til ham, og titulere ham Monsieur Montanus. Han spekker de enkleste setninger med uvedkommende latinske sitater, datidens vitenskapelige sjargong. Parallellen til vår tids selvsikre forskere og deres moteord er opplagt, og sikkert tilsiktet.
   I Henrik Rafaelsens hengslete skikkelse er Erasmus Montanus blitt en kalvbeint og ulenkelig, klønete og forlest intellektuell. I beste commedia dellarte stil sklir og detter han så snart anledningen byr seg, og Rafaelsen imponerer med sin  tilsynelatende uelegante kroppsbeherskelse. Han er infantilt selvopptatt, ute av  stand til å føle noe for andre enn seg selv. Hans skjønne forlovede Lisbet (Marian Saastad Ottesen) gir åpent uttrykk for sine erotiske lengsler, men hun interesserer ham bare ford hun har penger.
     For å vise hvor langt han har fjernet seg fra sin opprinnelige stand, og hvor kunnskapsrik han er blitt, innleder Erasmus en vanvittig konkurranse med Per Degn, bygdas selvbestaltede «intellektuelle». Oppmann er den kunnskapsløse ridefogden som verken har lyst eller muligheter til å gjennomskue degnens bløff. Dermed taper Erasmus diskusjonen. Ikke lett for en bondesønn å bli profet i eget land.
    Det er her Gábor Zsámbékis oppsetning virkelig imponerer: Samtidig som han nådeløst utleverer Erasmus dårskap, foretar han en så tett nærlesing av Holbergs tekst at Erasmus blir mer enn en komisk figur, han blir et helt menneske. Det kommer særdeles godt til uttrykk mot slutten av komedien der løytnanten sadistisk, men ifølge Holberg med de edleste hensikter, med fysisk overmakt kuer og knuser den livredde Montanus, for dermed å bringe ham tilbake til dumhetens fold. Stykket slutter som kjent med at en pissredd Erasmus motvillig går med på at jorden er flat. Dette fremstilles vanligvis som en lykkelig slutt, riktignok med noen ironiske overtoner.
  Zsámbéki gjør det drastisk annerledes: Med den lykksalige Lisbet i spissen hopper alle inn en kjerre for å dra hjem til Jeronimus og feire forlovelsen. Alle, men ikke Erasmus: Han sitter sammenhuket og fortvilet fremst på scenen, og mens teppet går ned og kjerren næmer seg, løfter han avvergende opp armen som for å forsvare seg mot å bli overkjørt - også i fysisk forstand. Et sterkt og uttrykksfullt bilde. Klassereisen har tatt slutt: Erasmus er tilbake til utgangspunktet.
 Jeg har nevnt Henrik Rafaelsens glitrende Erasmus. Ensemblespillet er av høy klasse. Finn Schau er en svært interessant Per Degn, også han en skikkelse med en tragisk dimensjon, Anne Marit Jacobsen og Per Jansen er rørende som Jeppe og Nille, mens Thorbjørn Harr, den eneste humane og fornuftige i stykket, er sin brors diametrale motstykke. Og mens Marian Saastad Ottesen er sjarmerende og naiv som Lisbet, er Christian Greger Strøms Løytnant ubehagelig farlig.
  Her er også mye å le av, lettest er det kanskje å more seg over de burleske commedia dellarte-opptrinnene. Det er kanskje helst de eldre, mer klassisk skolerte som vil ha det fulle og hele utbytte av de fantastiske latinske feilsitatene. Men ingen tvil om at Gábor Zsámbéki gir en  noe uvanlig, men tekstnær, sammensatt og fascinerende tolkning av Holbergs komedie.


Nationaltheatret, Hovedscenen
Erasmus Montanus
av Ludvig Holberg
Regi: Gábor Zsámbéki
Scenografi: Csörsz Khell
Kostymedesign: Ingrid Nylander
Lys; Bjarne Svendsen
Komponist: Lászlό Sáry
Med: Henrik Rafaelsen, Per Jansen, Anne Marit Jacobsen, Finn Schau, Thorbjørn Harr, Marian Saastad Ottesen, Erik Hivju, Tone Danielsen, Håkon Ramstad, Christian Greger Strøm, Anders Dahlberg
Musikere Vegar Vårdal/Olav Christer Rossebø

Anmeldelsen har stått i Klassekampen lørdag 1. september.