Siste kritikker:

Logoen til DUS 2007

Logoen til DUS 2007

Overbevisende nytt DUS

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 27. juni, 2007.

Årets DUS-festival ble en overbevisende oppfølging av 2005-festivalen. DUS er uten tvil det mest spennende som skjer innen ungdomsteater i Norge i dag.

Også i år var det i forkant blitt holdt regionale festivaler i Trøndelag, Hedmark,  Møre og Romsdal, Buskerud, Nordland, Rogaland og Oslo, og ni teatre er nå med i DUS-nettverket.
   Til festivalen på Det Norske Teatret var 11 grupper blitt plukket ut: To fra Oslo, Nordic Black Theatres ungdomsgruppe og Bærum Barneteater; to fra Buskerud, Hallingdal Ungdomsteater og Røren barne- og ungdomsteater; en fra Hedmark, Tangen Ungdomsteater; tre fra Rogaland, Metropolis, Haugesund Teater og Karmøy Kulturskoles Ungdomsteater; ett fra Møre- og Romsdal, Jugendteatret i Ålesund; ett fra Trøndelag, BUL i Nidaros, og ett fra Nordland, gruppen  Homo Sapiens.
Fem nye stykker
For to år siden hadde gruppene fire tekster å velge mellom. I år hadde de fått fem: Tre var bestillingsverk skrevet av norske dramatikere spesielt for DUS - i alfabetisk rekkefølge Den siste songen av Rune Belsvik, Gyrid Axe Øvstengs Verkeleg og Nytt for reisande av Chenjeraj Hove. Hans stykke var riktignok skrevet på engelsk, for han er er fra Zimbabwe, men han kom til Stavanger i 2005 som fribyforfatter. Kyrre Haugen Bakke hadde oversatt hans tekst til nynorsk.
  I tillegg var to tekster blitt hentet fra det engelske nettverket International Connections som DUS er en del av. Det var Mark Ravenhills Citizenship som i Øyvind Bergs oversettelse hadde fått tittelen Samfunnsånd og Illyria av Bryony Lavery, til norsk ved Lisbeth Hiide.
Gruppenes valg
I alt deltok 35 grupper i årets DUS. Ni av dem hadde valgt  Verkeleg av Gyrid Axe Øvsteng, mens sju grupper hadde valgt Illyria og sju Nytt for reisande. Samfunnsånd og Den siste songen ble begge spilt av seks grupper. Med andre ord er det ikke ett stykke som klart utpeker seg som ungdomsfavoritt - iallfall ikke dersom ungdommene selv fritt har fått velge stykket de hadde lyst til å sette opp.
 Noen av gruppene begrunner selv sitt valg på hjemmesiden til DUS, mens andre presentasjoner ser ut til å være skrevet av gruppens instruktør. Ut fra dette materiale er det derfor vanskelig å si hvorvidt alle gruppene selv har valgt  "sin" tekst.
Uansett er de nasjonale valgene interessante: Både Illyria og Nytt for reisande er sterkt politiske stykker som tar opp temaer som krig og menneskeforakt, brutalitet og vold, og som i sin form dessuten er ytterst krevende for unge skuespillere.
  Verkeleg har også et aktuelt tema, men den underfundige, ganske abstrakte og litt absurde samfunnssatiren er ikke lett å gi seg i kast med.
 De to stykkene som «bare» ble spilt av seks grupper, Mark Ravenhills Samfunnsånd og Rune Belsviks Den siste songen er derimot i langt større grad rettet mot ungdom, og tar opp temaer som nettopp angår denne aldersgruppen.   
  I nasjonal sammenheng har altså 23 grupper valgt stykker som tar opp ulike samfunnspolitiske aktuelle spørsmål, mens bare 12 grupper har satset på tekster som kretser om typiske ungdomsproblemer. En interessant og positiv tendens.
Samfunnsånd
Allerede i 2005 var det omtrent umulig for en kritiker å få med seg samtlige tolkninger av alle tekstene. Denne gangen var det enda vanskeligere, rett og slett fordi det ble spilt ytterligere en tekst.
  I år fikk jeg bare sett to ulike versjoner av Mark Ravenhills Samfunnsånd, og opplevelsen var så interessant at jeg bare dypt må beklage at jeg ikke fikk sett flere tolkninger av de fire øvrige stykkene.
  I Haugesund Teaters oppsetning la regissør Birgitte Strid sterk vekt på den tragiske dimensjonen i Samfunnsånd, og den unge skuespilleren - navnet hans var dessverre falt ut av programmet - levde seg følsomt inn i den homofile Toms smertefulle usikkerhet om sin seksuelle legning. Men samtidig tok tolkningen vare på det optimistiske budskapet, og fikk glimrende fram utviklingen som Tom går gjennom helt til han til slutt blir moden nok, og sterk nok, til å ta ansvaret for å være den han er. En vár og sterk tolkning.
  Den Bodø-baserte gruppen Homo Sapiens med sin regissør Kari Klæboe Koksvik hadde en helt annen tilnærming til teksten, og viste at Samfunnsånd også kan tolkes med frodig humor og livsoverskudd. Her ble det spilt komedie av ypperste klasse, uten at de alvorlige undertonene forsvant. Hver på sin måte var det to meget gode oppsetninger, begge like trofaste mot teksten, men samtidig høyst forskjellige.
  Et stort pluss ved Homo Sapiens forestilling var skuespillernes suverent tydelige diksjon. Nettopp diksjonen var det desidert svakeste punktet i de øvrige oppsetninger. I samtlige grupper imponerte skuespillere med ekspressivt kroppspråk og mimikk, mens artikulasjonen ofte var langt mer amatørmessig.
Den siste songen
Jugendteatret kom til Oslo med Den siste songen av Rune Belsvik, og ga en svært sympatisk fremstilling av sju unge jenter, som alle befinner seg på ulike trinn i utviklingsprosessen. Jeg ble likevel forundret over at Rune Belsviks vanligvis varme, lune og  fantasifulle humor var så lite framtredende. Det kan naturligvis skyldes regissørene Eva Mørkeset og Annbjørg Skars tilnærming til teksten, og de unge skuespillernes opplevelse av det eksistensielle alvoret som også er et motiv i Den siste songen.    
Illyria
Inga-Live Kippersund, som også har vært sentral i Kippersundslektens Turnéteater, hadde ansvaret for regien på Tangen Ungdomsteaters tolkning av Bryony Laverys Illyria. Egentlig litt pussig at de norske DUS-arrangørene hadde valgt en tekst med så mange allusjoner til Shakespeare: Mange av personene i Shakespeares Helligtrekongersaften, som jo nettopp foregår i det mytiske Illyria, gjenfinnes i Laverys originalmanus under forvrengte navn og i groteske figurer.
 I Illyria følger vi en gravid ung reporter på reise i et krigsherjet, fullstendig udemokratisk, autoritært samfunn der  drap, tortur og voldtekt er dagligdagse. Det er en vanskelig tekst å regissere fordi den har mange lag, er motsetningsfylt og i liten grad har en handling som logisk binder de mange episodene sammen. «Budskapet» som fremkommer i de siste scenene er enten svært uklart eller altfor enkelt.
   Inga-Live Kippersunds tolkning var interessant og meget ærgjerrig, og hennes unge skuespillere imponerte, men oppsetningen ga ikke noe svar på problemene som stykket stiller. Mens de fleste gruppene består av flere jenter enn gutter, ser det for øvrig ut til at Tangen Ungdomsteater har det motsatte problemet: Det var gutter som spilte rengjøringskonene i det mystiske illyriske Huset, og det var en gutt som spilte den vakre, despotiske og jålete Madame, alle i kvinneklær - en hentydning til Shakespeares Viola som kler seg ut som gutt?
De to siste stykkene
I enda sterkere grad enn med Illyria, hadde jeg problemer med de to siste forestillingene jeg så, Nytt for reisande av Stavangergruppen Metropolis, og Hallingdal Ungdomsteaters Verkeleg.
  Gyrid Axe Øvstengs satire av reality-samfunnet, og av den fascinasjonen det øver på unge mennesker, er naturligvis meget aktuell og politisk korrekt. Men så vel formen hun har gitt sin satire som tolkningen til de to regissørene Nina H. Godtlibsen og Carl Jørn Johansen, gjorde det ikke helt lett  å forstå hva Verkeleg dreier seg om.
  Både Axe Øvstengs og Chengeraj Hoves stykker er er interessante og utfordrende. Og selv om uttrykket de har valgt gjør tekstene svært krevende, er det nettopp noe av det mest verdifulle ved DUS-konseptet: Å utfordre unge mennesker med tekster som selv om de er spesialskrevet for dem, likevel ikke går på akkord, men fremstår som meningsfylt og spennende dramatikk. Det er jo interessant at nettopp de tre vanskeligste og mest «allmenne» tekstene er de som er blitt spilt av flest grupper. Jeg kan også tenke meg at mitt inntrykk av de tre oppsetningene jeg så av dem var blitt mer positivt om jeg også hadde fått oppleve de tre andre tolkningene som ble vist under festivalen.
Stort engasjement
Det var også fantastisk å oppleve publikumsengasjementet under festivalen. Nesten alle tilskuere var unge, og deres lydhørhet, deres spontane entusiasme og deres synlige teaterglede er enda et bevis på at DUS er det mest positive som har skjedd for teaterinteressert ungdom.
  I dag er DUS kommet på statsbudsjettet, og Kulturrådet har hittil støtte både den første og den andre DUS-runden. Om Rådet fil fortsette å støtte DUS, er uklart. I en artikkel datert 3. mars i år står det at «Norsk kulturråd gir 1, 2 mill kroner til videreføringen av prosjektet», men i en annen artikkel datert 12. mars leser vi at «oppstart av første runde fant sted høsten 2003 og ble avsluttet våren 2005, og prosjektet fikk videre støtte frem til 2007. Fra 2007 er det bevilget tilskudd over Post 78 i Statsbudsjettet». I år har DUS fått 100.000 kroner på Kulturdepartementets budsjett. Men vi må vente til høsten for å se hva som vil bli bevilget for årene som kommer.
  DUS er et viktig prosjekt. Det får man håpe at politikerne har skjønt.