Siste artikler:

01 Vidar Sandem er sjef for Det Norske Teatret, det ene norske ETC-medlemmet

01 Vidar Sandem er sjef for Det Norske Teatret, det ene norske ETC-medlemmet

02 Ola E. Bø fra Det Norske Teatret  var til stede under årets Europapris-utdelingen i Thessaloniki

02 Ola E. Bø fra Det Norske Teatret var til stede under årets Europapris-utdelingen i Thessaloniki

03 Generalsekretær Alessandro Martinez sto fram som den personnifiserte byråkrat under årets prisutdeling

03 Generalsekretær Alessandro Martinez sto fram som den personnifiserte byråkrat under årets prisutdeling

Foto Den europeiske teaterpris,Thessaloniki

04 Europapris-arrangørenes behandling av Peter Zadek var både klønete og byråkatisk

04 Europapris-arrangørenes behandling av Peter Zadek var både klønete og byråkatisk

.

En utfordring til norske ETC-medlemmer

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 10. mai, 2007.

Den europeiske teaterprisen er et viktig tiltak. Men skal den overleve, trengs en liten palassrevolusjon. En sak for de norske medlemmene av European Theatre Convention?

Både Det Norske Teatret og Den Nationale Scene er medlemmer i ETC, European Theatre Convention, en av organisasjonene som samarbeider med Den europeiske teaterprisen. Norge har altså muligheten til å ta Europaprisen opp til debatt. Det bør Norges medlemmer gjøre, for årets utdeling var deprimerende gammelmodig og uinteressant, verken intellektuelt utfordrende eller teaterpolitisk viktig. Skandalen med arrangørenes handtering av Zadek-saken var bare det ultime beviset på at byråkratiet har tatt overhånd.
  Men trenger Europa egentlig denne teaterprisen, vil man kunne spørre. Trenger teatret priser overhodet, var spørsmålet som ble stilt under årets internasjonale kritikerseminar. Kritikere fra flere verdensdeler svarte et unisont ja, teatret trenger priser, i dag mer enn noensinne, for i dagens medieverden står teatret svakt.
Europapris-vinnerne
I det store og hele har Europaprisens vekslende juryer siden prisen ble stiftet i 1987 funnet verdige og for så vidt ukontroversielle vinnere til sin ærespris - fra Ariane Mnouchkine til Robert Lepage og Peter Zadek via Pina Bausch, Heiner Müller og Giorgio Strehler. Men den mest spennende Europaprisen er «Nye teatervirkeligheter» der både prisvinnerne og de nominerte viser at juryen også følger med i det som skjer på teaterfronten i hele Europa, ikke bare i de store landene. Skulle denne prisen forsvinne, ville det være et  stort tap.
  Festivalen har dessuten flere positive sider: Det sosiale er utvilsomt verdifullt, og her knyttes sikkert mange nyttige kontakter. For meg som norsk teaterkritiker har anledningen til å se utvalgte oppsetninger fra flere europeiske land vært det aller viktigste ved festivalen. Christoph Marthalers Die spezialisten, Oskaras Korsunovas Mesteren og Margarita, eller i år Alvis Hermanis to produksjoner og Peter Zadeks Peer Gynt har alene vært verd hele turen.
  Med andre ord: Festivalen bør fortsette. Men den trenger å revitaliseres.
Haltende og byråkratisk
Nå er det gått vel en uke siden prisene ble utdelt i Thessaloniki. Men typisk nok har ikke generalsekretær Alessandro Martinez ennå fått ferdig pressemeldingen han varslet allerede på festivalens første dag.
  Under åpningsseminaret kunngjorde nemlig arrangørene at Peter Zadek hadde meldt avbud, og minnet om at Europaprisens statutter forlanger at prisvinneren selv er tilstede og tar imot prisen. Journalistene ble oppfordret til ikke å skrive om saken før de fikk en oppklarende pressemelding fra generalsekretær Alessandro Martinez.  Dagene gikk, og det kom ingen pressemelding, men det ble sagt at arrangørene hadde bestemt seg for å «kansellere» prisen til Zadek. Hvordan de skulle klare det, var ikke lett å forstå: Allerede tidlig på nyåret ble det kjent at prisen skulle deles mellom Peter Zadek og Robert Lepage. Han har fått god plass i den over 100-sider tykke boken som presenterer begivenheten, og navnet hans sto på trykk med store bokstaver i alt materiale om festivalen. Uansett hva arrangørene foretok seg, ville han bli stående som prisvinner i folks bevissthet.
  Resultatet ble et temmelig haltende kompromiss: Peter Zadek skulle ikke få pengene, men han skulle få beholde æren. Under seremonien ble han likevel ikke utropt som prisvinner, og juryens begrunnelse ble ikke lest opp. Hva som skal skje med de 30 000 euroene (250 000 norske kroner) vites ikke. Det eneste som er sikkert, er at den andre prisvinneren, Robert Lepage, ikke har fått Zadeks del i tillegg til sin egen. Hva pengene skal brukes til, kommer visstnok også til å stå i den etterlengtede pressemeldingen til Alessandro Martinez. Men Martinez ser ikke ut til å ha hastverk. Han håper vel at saken er glemt når pressemeldingen  endelig kommer.
Skadelidende
Arrangørene har opplagt satset på denne haltende og byråkratiske løsningen i håp om å opprettholde prisens renommé. De har oppnådd det stikk motsatte.  For en teaterkritiker er det spesielt skuffende at juryens fire kritikere - Ian Herbert, (Theatre Record), Franco Quadra, (La Repubblica), Milos Mitrik, (Slovenske Divadlo), og juryens eneste kvinne, Marina Davydova, (Izvestia)  - valgte å la sin kritiske sans fare, og uten innsigelser sluttet seg til arrangørenes synspunkt.
  Det er lett å skjønne at skuffelse og sinne var arrangørenes første reaksjon på at Zadek ikke kom. Men de hadde god tid til å tenke seg om, og hadde de vært i besittelse av bare et snev av ekte teatralitet, ville de lett kunne utnyttet situasjon til prisens fordel ved å vise menneskelig forståelse og generøsitet. I stedet har de skadet prisen ved å  fremstå som snurte, sure og selvrettferdige byråkrater.
  Europaprisen har flere ganger vært på nippet til å forsvinne uten at dét har skapt de stor overskriftene. Fjorårets festival i Torino, den første på flere år, overbeviste om at vi trenger prisen. Men skal prisen klare seg, bør alle de vettuge personer som må finnes i de samarbeidende organisasjonene, sørge for en skikkelig vårrengjøring: Byråkratenes myndighet må begrenses. Det bør velges en ny jury, med langt bedre spredning hva både alder og kjønn angår. Det bør rekrutteres intelligente, kritiske og velorienterte teatermennesker som kan finne fram til utfordrende og aktuelle vinkler på kollokvier, seminarer og debatter.
  Sist, men ikke minst - pris-seremonien må tenkes helt på nytt. Dersom ministre, ordfører og EU-kommisjonærer forlanger å få høre lange og kjedelige plikttaler, også på en lystig teaterfestival, får de i himmelens navn få viljen sin. Men ikke under prisutdelingen. Etter at jeg i nærmere to timer hadde hørt på middelaldrende herrers tomme honnørord om prisens betydning og det europeiske samholdet,  og til den like middelaldrende juryens intetsigende og lite innsiktsfulle prisbegrunnelser, var jeg ikke i tvil om at Peter Zadek hadde gjort det eneste rette: Ingen grunn til å prioritere en slik seanse framfor arbeidet med en lys levende teateroppsetning.