[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

02  Thessaloniki er vertsby for Den 11. europeiske teaterprisen, og har planer om å også å være det i årene som kommer. Her statuen av  Alexander den Store like ved stranden.

02 Thessaloniki er vertsby for Den 11. europeiske teaterprisen, og har planer om å også å være det i årene som kommer. Her statuen av Alexander den Store like ved stranden.

Trenger teatret priser?

Oppdatert fredag, den 27. april, 2007.

Thessaloniki (www.idalou.no): «Prizes - Who Needs Them»  var tittelen på årets kritikerkollokvium. Og naturligvis munnet møtet ut i allmenn enighet om at «jo, teatret - og ikke minst kritikerne - trenger priser!»

Hvert år, under utdelingen av De europeiske teaterprisene, arrangerer kritikernes internasjonale forbund, Association Internationale des Critiques de Théâtre (AICT), et kollokvium der aktuelle problemstillinger blir drøftet.
Teaterkritikken
I Torino i fjor var seminarets tittel «Critics - Who Needs Them», og innleggene viste at i alle verdens land er teaterkritikken på retur i pressen. Kjendistoff får stadig mer plass, men både bokanmeldelser og filmanmeldelser klarer seg bedre enn teaterkritikken, selv om all kritikk i dag er langt mer forbrukerorientert enn tidligere.
 Fjorårets kollokvium samlet kritikere fra hele verden - både Europa, USA og Canada, Sør-Amerika og Asia hadde sin representanter på møtet, og alle, eller iallfall de fleste, ble forbauset, og kanskje lettet, over å se at det ikke bare er i deres hjemland teaterkritikken nedprioriteres, men at det samme skjer overalt.
  Ikke overraskende konkluderte kritikerne med at de fremdeles utgjør en viktig del av teaterscenen.
Teaterprisene
Engelske Ian Herbert, formann i AICT, ledet årets møte, og i sitt åpningsinnlegg gikk han ut fra at, i likhet med fjorårets debattanter, ville årets innledere konkludere med at det er stort behov for teaterpriser.
 - Men man kan aldri forvente at kritikere skal være enige med hverandre, og jeg går derfor ut fra at vi kan forvente stimulerende og høyst varierte bidrag fra svært ulike teaterlandskap, sa han blant annet.
  Inlederne var tyrkiske Zeynep Oral, spanske Manuel Vieites, Yun-Cheol Kim fra Korea, russiske Olga Egoshina og amerikanske Jonathan Abarbanel fra Chicago. Felles for landene alle disse kommer fra er at samtlige har teaterpriser, de fleste langt flere enn vi har i Norge der vi bare har Kritikerprisen og Heddaprisene.
 Debatten hadde spesiell interesse for ett medlem av Heddajuryen. Yun-Cheol Kim stilte det retoriske spørsmålet: «Hva slags teaterprisen kan tilfredsstille både teatrenes egne krav, kritikernes og publikum? Min erfaring er at for at så skal skje, bør prisene deles ut etter fire hovedkriterier.»
Kriterier»
Ifølge ham bør «priser heller deles ut til enkeltstående kunstnere enn til teatre eller grupper, fordi kunstnerne som regel er de mest interessante. Grupper eller teatre kan vinne allmenn anerkjennelse, men kan ikke på samme måte berømmes for personlig kunstnerisk innsats»
  Hans kriterium nummer to er at «man heller bør belønne nye kunstneriske innsatser enn livsverk. For når vi velger å gi teaterpriser til livslange innsatser, har vinnerne vanligvis allerede vært anerkjent i lang tid, både av akademikere og av kritikere. De nye prisene får derfor ingen særskilt verdi for vinnerne som vanligvis har passert høydepunktet i karrieren. Prisene blir bare en ny heder til allerede høyt ærede kunstnere, i stedet for å  bidra  til å gi anerkjennelse til kunstnere som brøyter ny mark».
  Han la til at denne anklagen absolutt gjelder Den europeiske teaterprisen, og retorisk ville han vite hvor mange av prisens vinnere som fremdeles befant seg i sin mest skapende periode da de fikk prisen?
Helst bare en
Ett kriterium som Yun-Cheol Kim mente kanskje ville være uvant for hans tilhørere, var at «det er bedre med en eneste vinner enn med flere». I Korea finnes det svært mange teaterpriser, og mange juryer bestreber seg på å finne vinnere som ikke allerede er blitt hedret, med det resultat at temmelig middelmådige innsatser kan ende med å bli prisbelønnet.
 Problemstillingen er ikke ukjent hos oss selv om vi har få priser. Nå har det seg slik at begge våre priser deles ut på høsten, slik at Heddajuryen ikke kjenner til kritikernes valg, og vice-versa. Men det kan meget lett tenkes at begge juryene ville unngå å gi prisen til en skuespiller, regissør eller produksjon som var blitt hedret av den andre prisens jury.
  Mer uventet var det kanskje at Yun-Cheol Kin ikke mente det er noe i veien for å la en og samme kunstner bli prisvinner år etter år. «Det er rett og slett urettferdig. Hvis du fortsetter å være den beste i en gitt klasse, skulle du få lov til å vinne på ny og på ny helt til en ny «den beste» dukker opp. Dette prinsippet ville føre til at prisene våre virkelig ble betydningsfulle,  og at det virkelig ble ærefullt å motta dem».
Lang tradisjon
Flere av innlederne fant det spesielt interessant å diskutere priser i landet hvor teaterprisene først oppstå. Den gangen ble de gitt til «det beste skuespillet». Aiskhylos vant 13 ganger, Evripides fikk bare fem priser, visstnok fordi han var ukonvensjonell og i opposisjon til tradisjonene, mens Sofokles 18 ganger ble kåret til Dionysos-festivalens vinner. Den tyrkiske innlederen mente at disse dramatikerne ville overlevd i flere tusen år også uten priser, mens amerikanske Jonathan Abarbanel ikke var fremmed for tanken at det nettopp var takket være prisene at tragediens - og teatrets - grunnleggere har overlevd.
 Russiske Olga Egoshina minnet om at Askepotts gudmor skal ha sagt at «det er farlig ikke å hedre den som fortjener det!», og mente dette kunne være selv «mottoet for alle teaterpriser, for bak enhver pris ligger ønsket om å vise takknemlighet for godt utført arbeid. Dette betyr ikke at vi skal frykte at alle teatrets Askepotter skal forlate teatret hvis det ikke finnes priser lenger - et ekte teatermenneske forlater aldri teatret. Men behovet for å si takk for en stor opplevelse, er en svært naturlig menneskelig følelse.
  Derfor synes jeg det er helt naturlig at det stadig kommer nye priser. (...)Naturligvis betyr prisene mindre  jo flere de blir. Men det viser tross alt at vårt samfunn går fremover, iallfall på dette området. (...) Av og til er det viktig for oss å legge vekt på at en bestemt kunstner når nye høyder. Andre ganger ønsker vi å oppmuntre en kunstner som tar sine første skritt i upløyd mark. Jeg vil ikke si at prisene alltid gis til de beste  kandidatene, men jeg er sikker på at de gis til de som vi på et gitt tidspunkt betrakter som de beste. I så henseende vil det bli interessant for fremtidens historikere å sammenligne samtidens vurderinger med ettertidens».
  Ingen av standpunktene som ble forfektet,  var spesielt revolusjonerende eller uventede. Men debattantene kom med en del interessante og tankevekkende innspill - ikke minst hva gjelder teatrets behov for priser for å få gjennomslag i mediene. Her var også meningene delte. I enkelte land fikk prisene stor oppmerksomhet, i andre land var situasjonen den samme som i Norge - en fullstendig mangel på interese dersom ikke dagens rikskjendis var prisutdeler.
 Uansett var konklusjonen entydig, og helt i tråd med Ian Herberts antakelse: Teaterprisene er kommet for å bli.