Siste kritikker:

01 Den innbilt syke: Argan (Even Stormoen) og Toinette (Kjersti Elvik)

01 Den innbilt syke: Argan (Even Stormoen) og Toinette (Kjersti Elvik)

Foto Bernt Synnevåg

02 Den innbilt syke: Gerald Pettersen som Døden i forgrunnen. Bakerst på toppen av trappen, Even Stormoen (Argan) som Kong Ludvig XIV

02 Den innbilt syke: Gerald Pettersen som Døden i forgrunnen. Bakerst på toppen av trappen, Even Stormoen (Argan) som Kong Ludvig XIV

Foto Bernt Synnevåg

03 Den innbilt syke: Toinette (Kjersti Elvik) i livlig debatt med Argan (Even Stormoen). I trappen Beline (Marianne Nielsen)

03 Den innbilt syke: Toinette (Kjersti Elvik) i livlig debatt med Argan (Even Stormoen). I trappen Beline (Marianne Nielsen)

Foto Bernt Synnevåg

Ikke helt i mål

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 19. april, 2007.

Terje Mærli har stor ambisjoner med sin tolkning av Den innbilt syke. Han kommer ikke helt i mål, men nesten.

Molière spilles vanligvis ikke så veldig ofte på norske scener, men Lærde damer står fremdeles på plakaten på Det Norske Teatret, og lørdag gikk teppet opp for Den innbilt syke på Den Nationale Scene.
  I denne, sin aller siste komedie, drev Molière gjøn med legestanden, men først og fremst med sin hovedperson, den selvopptatte hypokonderen Argan som finner livets mening i å medisineres, til tross for at det ikke feiler ham noe som helst.
 Molière var alvorlig syk da han skrev stykket, men spilte selv hovedrollen som hypokonderen. 10. februar 1673 fikk han et illebefinnende på scenen, og døde like etter at teppet var gått ned for den fjerde forestillingen. Selv om virkeligheten som innhentet Molière ga stykkets satire en bitter bismak, er Den innbilt syke likevel i det store og hele blitt betraktet som en ellevill og løssluppen komedie.
  I tiden etter 1970 har en rekke regissører imidlertid valgt å legge mørkere undertoner inn i sine tolkninger. Det er blitt mer vanlig også å spille prologen, mellomspillene og epilogen, som Molière rammet inn komedien med, ifølge de fleste forskere i håp om å gjenvinne Ludvig XIVs gunst. På den tiden uttrykte Kongen nemlig en forkjærlighet for italiensk opera, og Molières mellomspill er rent musikkteater, mens prologen er en nærmest servil hyllest til monarken.
 Terje Mærli er inspirert av den nye tolkningstradisjonen. I programmet argumenterer han for at Molière bruker den hypokondriske Argan som  symbol for staten og kongemakten, og at han, for at stykket «skulle slippe gjennom sensuren... pakket  kritikken inn i en intrige hentet fra den klassiske italienske komedien». Selv om en nærlesning av stykket ikke overbeviser om teoriens riktighet, er den absolutt interessant. Men viktigst er det tross alt om den bidrar til å gjøre Den innbilt syke til bedre og morsommere teater. Sikkert er det iallfall at Terje Mærlis tolkning er ambisiøs og dristig.
  I sin gjendiktning av prologen lar han «folket» stille kritiske spørsmål til krig og kongemakt. I forhold til Molières tekst er dette fri diktning. Opptrinnet er visuelt fascinerende, men har ingen funksjon i komedien. Det har heller ikke de to mellomspillene, og Henning Sommerros musikk skuffer. Epilogen er derimot en praktfull komisk sluttopptrinn der Mærli med en fantastisk norsk variant av gebrokkent latin overgår seg selv som gjendikter. I de fire divertimentiene lar han for øvrig Døden, en likblek Gerald Pettersen, være en truende gjennomgangsfigur, og han bryter komediekonvensjonen ved å la Argans bror/Molière (Stig Amdam) hoste seg til døde som stykkets aller siste bilde.
  For å understreke at fenomenet hypokondri er like aktuelt i dag som tidligere, lar Terje Mærli de tre aktene utspille seg i ulike tidsperioder: Første akt på Molières egen tid, annen akt i tiden rundt første verdenskrig, og tredje akt i en stilisert samtid. Han følger dette opp i sitt valg av spillestil: første akt i et fysisk utagerende commedia dellarte-språk, mens annen akt bringer tankene hen til farser som Loppen i øret, og  tredje akt er en moderne komedie. Det er morsomt gjort, og funker bra, bortsett fra at skuespillerne som så ofte har har problemer med commedia dellarte formen, og  replikkene ofte drukner i voldsomme fakter og overdreven stemmebruk.
 Even Stormoen fra Rogaland Teater gjester DNS i rollen som Argan: Elegant og ubesværet får han fram fram kontrasten mellom Argans voldsomme livskraft og hans påståtte sykelighet, og nyansert viser han at Argans uhyrlige selvopptatthet i bunn og grunn skyldes  mangel på selvsikkerhet og selvtillit. En fin og nyansert tolking. Kjersti Elvik har stor scenesjarm som Toinette, men selv om et visst overspill ligger i skikkelsen, går det nok for langt enkelte ganger. Et sterkt og samensveiset ensemble imponerer i samtlige biroller - men Frode Winther tar prisen: Som turnuskandidat og beiler er hans Thomas Diafoirus rett og slett uimotståelig.

Den Nationale scene, Hovedscenen
Den innbilt syke
av Jean-Baptiste Molière
Oversettelse og regi: Terje Mærli
Scenografi:Kari Gravklev
Musikk: Henning Sommerro
Med  Even Stormoen, Kjersti Elvik, Marianne Nielsen, Stig Amdam, Stine H. Varvin, Anna Katharina Haukeland, Frode Bjorøy, Kirsten Hofseth, Frode Winther, Gerald Pettersen, Tore Chr. Sævold, Jon Ketil Hohnsen, Stian Servoss Andersen og Bjarne Nødtvedt (akrobater)