[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Hele ensemblet: Fra venstre Sam (Per Janson), Teddy (Kim Haugen), Max (Sverre Anker Ousdal), Lenny (Mads Ousdal), Ruth (Ingjerd Egeberg) og Joey (Kim Sørensen)

01 Hele ensemblet: Fra venstre Sam (Per Janson), Teddy (Kim Haugen), Max (Sverre Anker Ousdal), Lenny (Mads Ousdal), Ruth (Ingjerd Egeberg) og Joey (Kim Sørensen)

Foto Erik Berg

02Hjemkomsten: Ruth (Ingjerd Egeberg) sammen med Lenny (Mads Ousdal)

02Hjemkomsten: Ruth (Ingjerd Egeberg) sammen med Lenny (Mads Ousdal)

Foto Erik Berg

03Sverre Anker Ousdal som patriarken i familien, Max

03Sverre Anker Ousdal som patriarken i familien, Max

Foto Erik Berg

04Hjemkomsten: Ruth (Ingjerd Egeberg) med ektemannen Teddy (Kim Haugen)

04Hjemkomsten: Ruth (Ingjerd Egeberg) med ektemannen Teddy (Kim Haugen)

Foto Erik Berg

05Hjemkomsten: Sam (Per Jansen) sammen med broren Max (Sverre Anker Ousdal)

05Hjemkomsten: Sam (Per Jansen) sammen med broren Max (Sverre Anker Ousdal)

Foto Erik Berg

Dypdykk i mannsforbundet

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 16. april, 2007.

I Kjetil Bang-Hansen klare og bevisste regi, med fantastiske skuespillere i alle roller, er  Hjemkomsten blitt en fascinerende, foruroligende og særdeles vittig forestilling.

Gamle Max (Sverre Anker Ousdal) er enkemann.  Han har vært slakter, men er nå pensjonert, og bor sammen med sin fremdeles yrkesaktive yngre bror Sam (Per Jansen), og sine to voksne sønner Lenny (Mads Ousdal) og Joey (Kim Sørensen). Det store huset i London er en mannsbastion, og Max skryter av at ingen kvinne har satt sine ben der siden kona hans døde. Uventet kommer så den eldste sønnen Teddy (Kim Haugen) på besøk sammen med sin kone Ruth (Ingjerd Egeberg). Som den første i familien har Teddy utdannet seg. Han er dr.philos., og har flyttet til USA der han har en god universitetsstilling. Den gåtefulle og vakre Ruths inntreden i familien får uante konsekvenser, og i løpet av et kort døgn blir alle mennenes liv snudd opp ned.
   Kjetil Bang-Hansen skriver i programmet at «Pinters dramatikk er umulig å forestille seg seg uten Samuel Becketts forfatterskap». Pinter selv har sagt at han beundrer Beckett fordi «jeg vil ikke ha filosofier, dogmer, trosbekjennelser, løsninger, sannheter, svar, jeg vil ikke ha noe fra tilbudslageret. Han (Beckett) er den modigste, mest ubarmhjertige forfatter som finnes, og jo mer han maser nesa mi ned i driten, jo mer takknemlig er jeg».
  Pinters beskrivelse av Becketts dramatikk gjelder i høy grad Hjemkomsten. Stykket skildrer et nærmest mytisk samfunn der menn av samme stamme til tross for stadig rivalisering, krangel og maktkamp lever sammen i et tett forbund. Mye tyder på at den gamle, mektige faren snart står for fall. Når Hjemkomsten begynner, sitter han fremdeles med makten, til tross for sønnen Lennys åpne motstand. Men når stykket er slutt, er patriarken redusert til en siklende gammel mann som er dømt til å tape kampen om kvinnens gunst. Hans tid er over.
 Kvinnens inntreden på arenaen setter mannsforbundet på prøve, men styrker også samholdet. Pinter skildrer her kvinnen utelukkende fra mannens perspektiv, hun er ikke et likeverdig menneske, men Madonna og Hore. Det er først og fremst det siste aspektet som interesserer Max og hans to sønner, og det er nok også denne siden hos Ruth som har fått Teddy til å velge henne, hun levde jo av å selge sin kropp før de giftet seg. Selv om den yngste av sønnene, bokseren Joey, et lite øyeblikk har lyst til å ha Ruth for seg selv, går han raskt villig med på å dele henne med både den ene og den andre. Slik er nå en gang mannsforbundet.
  Pinter skildrer dette mannssamfunnet med ironisk distanse og kynisk innsikt, knivskarpt og nådeløst, og treffer utvilsomt strenger som fremdeles vibrerer under sivilisasjonsfernissen.  Like kontroversiell er hans skildring av Kvinnen: Ruth er mor til tre sønner, og har i seks år ført en pyntelig, borgerlig tilværelse. Iskaldt gjennomskuer hun det mannssamfunnet hun har giftet seg inn i. Hun har noe disse mennene vil ha, som de er villige til å betale dyrt for: kroppen hennes. Kynisk bestemmer hun seg for å utnytte denne kapitalen til å skaffe seg den luksus og den velstand hun vil ha.
 Mennene mener de vil komme seirende ut av handelen. De vil jo ha skaffet seg både en sexpartner og en husslave. Hvem som virkelig vinner, gir Pinter ikke noe svar på. Kanskje det ikke finnes noen definitiv seier, all den tid begge parter får det som de vil?
 Som alltid hos Pinter er det dialogene -  og pausene - som skaper den dramatiske konstruksjonen. Nådeløst avslørende, presist og foruroligende, men også fullstendig hverdagslig brutalt og realistisk karakteriseres personene, gjennom det de sier, gjennom måten de bruker språket på. I Kjetil Bang-Hansens regi kommer Pinters grusomme og vittige dialoger til sin rett, ikke minst fascinerer den detasjerte distansen som kjennetegner Ingjerd Egebergs replikkføring, og understreker hennes særstilling i denne mannsverdenen. .
  Bang-Hansen har med rette trofast og lydhørt valgt å følge Pinters intensjoner. Ingen revolusjonerende nyskapninger her, ingen dyrking av egne kjepphester, men en glimrende personinstruksjon og en fantastisk timing som fremhever den innestengte og intense spenningen i teksten.  John-Kristian Alsakers trøstesløse og nedslitte interiør er også helt i tråd med Pinters intensjoner.  
 Nok en gang viser skuespillerne at Nationaltheatrets ensemble er suverent. Sverre Anker Ousdal er gamle Max, en selvopptatt buldrebasse og koleriker, men også en slu og kynisk bølle. Mads Ousdals hallik-Lenny er den av sønnene som slekter mest på faren, og derfor er mest i opposisjon: Han er lynende skarp, farlig, sjarmerende når han vil, men sleip, brutal og beregnende. Kim Haugens Teddy er splittet mellom sitt nye liv i Statene og sin dragning mot familiens mer primitive verdier, Kim Sørensens yngstemann Joey er den mest umælende og tafatte i familien, - han skal jo også bli bokser -,  mens  Max bror Sam i Per Jansens tolkning antakelig har homoseksuelle tilbøyeligher som har gjort ham til en taper i mannsforbundet.
  Ingjerd Egebergs Ruth er ingen taper, intet offer for mannens overmakt. Tvertimot oppfatter hun seg selv som den seirende der hun som den naturligste ting av verden får mennene til å danse etter sin pipe. Totalt følelsesløs har hun ikke tanke for andre enn seg selv, og i sin siste vennlige replikk til mannen hun har vært gift med i seks år, har hun allerede klart å glemme hva han heter, og kaller ham Eddie i stedet for Teddy. En sammenhengende og sterk tolkning.
  En glimrende Pinter-oppsetning -  en tankevekkende teateraften. Likevel kan man skjønne at  Ruths livsvalg førte til at engelske feminister for et par år siden tok sterk avstand fra stykket, og fra kvinnesynet Pinter der gir uttrykk for. Vil Hjemkomsten også opprøre norske kvinner?

Nationaltret, Hovedscenen
Harold Pinter
Hjemkomsten
Oversatt av Pål Løkkeberg
Regi: Kjetil Bang-Hansen
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Med: Sverre Anker Ousdal, Mads Ousdal, Kim Haugen. Kim Sørensen, Per Jansen og Ingjerd Egeberg
Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen mandag 16. april 2007