[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Familien Wingfield: Tom (Thorbjørn Harr), moren Amanda (Kjersti Holmen) og Laura (Birgitte Larsen)

01 Familien Wingfield: Tom (Thorbjørn Harr), moren Amanda (Kjersti Holmen) og Laura (Birgitte Larsen)

Foto L-P. Lorentz

02 Jan Gunnar Røise (Jim) sammen med Laura (Birgitte Larsen)

02 Jan Gunnar Røise (Jim) sammen med Laura (Birgitte Larsen)

Foto L-P Lorentz.

03 Amanda Wingfield (Kjersti Holmen) sammen med sønnen Tom (Thorbjørn Harr)

03 Amanda Wingfield (Kjersti Holmen) sammen med sønnen Tom (Thorbjørn Harr)

Foto L-P. Lorentz

04 Laura (Birgitte Larsen)

04 Laura (Birgitte Larsen)

Foto L-P. Lorentz

05 Glassmenasjeriet: Laura Wingfield (Birigtte Larsen)

05 Glassmenasjeriet: Laura Wingfield (Birigtte Larsen)

Foto L-P. Lorentz

Ren teatermagi

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 10. april, 2007.

Sofia Jupithers intense og personlige regi, de fire skuespillernes strålende innsats: Alt dette gjør Glassmenasjeriet til ett høydepunkt i vårsesongen.

Glassmenasjeriet er  Tennessee Williams' gjennombruddsstykke, og visstnok det mest spilte utenfor USA. Bare her hjemme har det i de siste ti årene blitt satt opp på Riksteatret, Trøndelag Teater og Rogaland Teater. Jeg har derfor sett skuespillet flere ganger, og stort sett har det vært solide og gode oppsetninger. Men de har også hatt et visst gammelmodig og forgangent preg, det har aldri vært tvil om at handlingen utspiller seg for over 70 år siden, i Saint Louis midt i 1930-årene. Med andre ord har Glassmenasjeriet aldri gitt meg noen stor teateropplevelse, det har vært interessant, men det har verken grepet eller beveget meg, og og jeg har ikke riktig skjønt grunnen til at mange setter akkurat dette stykket så høyt.
  Ikke før nå. For i Sofia Jupithers regi har Glassmenasjeriet bergtatt meg, og oppsetningen bekrefter at hun er en av Nordens absolutt mest interessante regissører: Hun benytter seg av et scenespråk som er spesifikt hennes eget, og som gir et gripende følelsesmessig utrykk for en intellektuelt dyptpløyende og nærgående tekstlesning. I tillegg er hun den eneste kvinnelige regissøren jeg kjenner som helt umerkelig, men likevel tydelig, tilfører sine oppsetninger en helt særegen feminin dimensjon.
   Tennessee Williams la ikke skjul på at  Glassmenasjeriet er en selvbiografisk fortelling. Akkurat som Tom Wingfield jobbet den unge Williams på et skolager, men drømte om å bli forfatter. Også Williams bodde sammen med søsteren og deres dominerende og selvopptatte mor.
  Men i motsetning til i Katt på heitt blekktak skriver Williams lite om seg selv og sine personlige problemer i Glassmenasjeriet.  Riktignok har Tom, i likhet med Williams selv, også begynt å drikke mer enn han har godt av, og stykket ender med at han, etter voldsomme sammenstøt med moren, reiser hjemmefra og overlater de to kvinnene til sin trøstesløse skjebne. Men i stykket er Tom først og fremst fortelleren, og det er moren og søsteren historien handler om.
  Moren, Amanda Wingfield, lever på minnene fra ungdomstiden, den gang hun, det sier hun iallfall selv, var en omsvermet ung kvinne i Sørstatene. Hun er grenseløst selvopptatt, hun er overbevist om at hun lever og ånder for sine barn, men hun har ingen forståelse for dem, hun er ikke i stand å se dem som de er, for henne eksisterer de bare i forhold til hennes egne behov. Når Toms arbeidskamerat Jim kommer til middag, håper hun at han skal bli interessert i Toms søster Laura, men samtidig kan hun ikke la være å fremheve sin egen sjarm, og under middagen snakker hun uavbrutt om seg selv. Ikke av ond vilje, hun kan bare ikke oppføre seg på noen annen måte.
  Kjersti Holmen spilte Laura da Nationaltheatret satte opp Glassmenasjeriet i 1986. Nå har hun rollen som Amanda, og det er en glitrende tolkning: Slik hun spiller henne, har Amanda Wingfield bygget sitt liv på stadig flere livsløgner, men samtidig som Kjersti Holmen med briljant overskudd understreker Amandas totale egosentrisme, gir hun skikkelsen en menneskelig troverdighet og en tragisk patos.
  Tennessee Williams kalte Glassmenasjeriet for et «memory play», og når stykket begynner, er det gått ti år siden Tom reiste hjemmefra. Han er ikke lenger helt ung. Men i Thorbjørn Harrs skikkelse er det den unge Tom vi møter, Tom slik han var den gangen. Han kjemper for å frigjøre seg, han vil bort, men samtidig er det noe som holder ham tilbake. På den ene siden er han kanskje redd for at han ikke skal klare seg alene, men på den andre er han en ung mann med et voldsomt livsoverskudd, og en sterk tro på seg selv og sine evner. Thorbjørn Harrs tolkning får glimrende fram Toms tvetydighet og hans motstridende følelser overfor moren og hjemmet.
  Jan Gunnar Røise spiller Jim OConnor, Toms arbeidskamerat, mannen som i Amandas terminologi «kommer på visitt», slik man gjorde i Sørstatene en gang. Stykkets arbeidstittel var da også «The gentleman caller». Det er en vanskelig rolle, for i sitt korte, hektiske møte med Laura, skal Jim, i  bunn og grunn en enkel mann,  gå gjennom en rekke skiftende sinnsstemninger. Jan Gunnar Røise tolkning er den beste jeg har sett: Hans Jim er en helstøpt person, sympatisk og troverdig, og det lavmælte, intense samspillet mellom ham og Laura er både bevegende og gripende.
  Til slutt, Birgitte Larsen som den sky, livsudyktige og sårbare Laura. Et virkelig gjennombrudd for en skuespillerinne som har tidligere gitt gode tolkninger av flere meget unge kvinner, blant annet i Lars Noréns Krig, og som Hedvig i Vildanden. Men hennes Laura er ren teatermagi, og den oppleves sterkt fordi vi kommer henne så nær. Ansiktsuttrykket og blikket speiler alle hennes følelser - frykten, den forsiktige forventningen, det korte øyeblikket med overgiven glede, og den drepende skuffelsen. Hennes Laura er gjennomsiktig, gjennomskinnelig, og griper tak i hjerterøttene.
  Glassmenasjeriet er en unik forestilling, teater på sitt aller beste.

Nationaltheatret, Amfiscenen
Glassmenasjeriet
Ingen oversetter nevnt
Regi: Sofia Jupither
Scenografi: Karin Lind
Kostymer: Tine Schwab
Lysdesign: Linus Fellbom
Med Kjersti Holmen, Birgitte Larsen, Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise