[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Øyet som ser: Mona Hoff (Birgitte Victoria Svendsen) og Ali (Assad Siddique)

01 Øyet som ser: Mona Hoff (Birgitte Victoria Svendsen) og Ali (Assad Siddique)

Foto Marit Anne Evanger

02 Øyet som ser: Overfallet på t-banestasjonen

02 Øyet som ser: Overfallet på t-banestasjonen

Foto Marit Anna Evanger

03 Øyet som ser: Kyrre Haugen  Sydness er Nikolaj Ask

03 Øyet som ser: Kyrre Haugen Sydness er Nikolaj Ask

Foto Marit Anna Evanger

Aktualitet er ikke nok

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 10. april, 2007.

Lars Saabye Christensens Øyet som ser tar opp samfunnspolitiske temaer som blind vold og kulturkollisjoner. Vel og bra, men aktuelle temaer blir ikke nødvendigvis godt teater.

«Det du ser er sant. Så sant du ser det» er mottoet til Mona Hoff, gjennomgangsfiguren i Lars Saabye Christensens Øyet som ser, og det er tydeligvis meningen at dette mottoet skal fortelle oss noe viktig om vår egen virkelighetsoppfatning..
  Det hele starter med at vi, publikum i salen, blir vitner til et overfall på en t-banestasjon. Tre bøllete gutter begynner å lage bråk, og den ene går helt umotivert til angrep på en ung mann, og banker ham brutalt opp. Da har en yngre mann (Kyrre Haugen Sydness) allerede forlatt åstedet, mens en eldre kvinne (Unni Evjen)  og to unge jenter (Kaia Foss og Camilla Grønli Hartvig) er til stede gjennom hele opptrinnet.
   De første scenene retter fokuset mot den  yngre mannen, Nicolaj Ask, som høyst motvillig til slutt lar seg overtale av sin bror til å gjøre sin borgerplikt og melde seg som vitne for politiet. Alt tyder på at Nicolaj Ask  skal bli dramaets hovedperson, og at Lars Saabye Christensen vil si noe om vår tids unnfallenhet og mangel på samfunnsmessig engasjement - for eksempel når vi blir konfrontert med blind vold..
 Men så skifter perspektivet: Vi befinner oss i rettssalen der Mona Hoff (Birgitte Victoria Svendsen) forsvarer de tre guttene som var skyldige i mishandlingen, og som nå er arrestert. Det sentrale spørsmålet dreier seg om hvilken av de tre guttene som slo, og domstolen stoler på at vitnene - Nicolaj Ask, den eldre kvinnen og de to unge jentene - skal kunne peke ham ut.
  Slik selv rettssaken er skildret, virker den høyst usannsynlig. Knepene Mona Hoff benytter seg av i sitt forsvar av guttene, ville neppe blitt godtatt i en rettssal. Men også «bevisene» som legges fram, diverse mobiltelefonsamtaler, et mystisk halsbånd, en mange uker gammel kvittering som vi skal tro at en ungjente på 16 omhyggelig går rundt med i pungen, er så uholdbare at i den «virkelige virkelighet» ville blitt avvist av retten.   Men i Lars Saabye Christensens fiktve univers er de super-effektive: Den brutale overfallsmannen blir frikjent, og teppet går ned for første akt. Nå ser vi fram til at Lars Saabye Christensen etter pause skal gi oss en interessant og overbevisende forklaring på de logiske bristene i første akt.
  Den gang ei. Annen del, en dramatisering av Lars Saabye Christensens novelle «Grisen» fra samlingen Oscar Wildes heis, har overhodet ingen sammenheng med første del. For likesom å knytte de to episodene sammen, bruker Saabye Christensen advokat Mona Hoff som gjennomgangsfigur: Det er hennes far, Asbjørn Hall,  (Ivar Nørve) som er «hovedperson» etter pause.
   Når den pensjonerte skredderen Asbjørn Hall kommer tilbake til rommet sitt etter et omfattende kirurgisk inngrep, har en ny pasient flyttet inn i tomanssrommet, og bildet av en gris som Hall hadde lagt sin elsk på, er borte fra veggen: Den nye pasienten er muslim, og ville ta anstøt av bildet.
  Dette kan ikke Asbjørn Hall finne seg i, og han tilkaller sin advokat-datter. Mona Hoff havner opp i en hissig diskusjon med den nye pasientens sønn, Ali (Assad Siddique). Kulturkonfrontasjonen blir voldsom, og begge parter argumenterer briljant for sitt syn, uten å komme i nærheten av å bli enige. De to pasientene har derimot ingen problemer med å finne tonen, og utveksle erfaringer fra arbeidslivet. Stykket slutter med en typisk litterær novellevri som mister en del av sin kraft på teatret: Hele oppstyret om grisen var unødvendig: Den pakistanske pasienten er så å si blind.
  Det er positivt at Lars Saabye Christensen har valgt å skrive om aktuelle samfunnsfenomener som blind vold og den problematiske samksistens i et mangekulturelt samfunn. Men de gode hensiktene hjelper lite når resultatet dramatisk er så svakt som i Øyet som ser. Rett skal være rett: Annen del er mer konsistent enn den første, men til gjengjeld er første del dramatisk mer levende. Helhetsinntrykket er likevel dessverre negativt. Det hjelper ikke at temaene både er aktuelle og politisk korrekte når resultatet er dramatisk svakt.
  Det hjelper heller ikke at hele skuespiller-ensemblet gør en glimrende innsats. Ivar Nørv er enestående som sær og kverulantisk gammel grinebiter, Trine  Wenberg Svensen er riktig sjarmerende som sykepleieren Marte, og både Birgitte Victoria Svendsen og Assad Siddique får overbevisende opp temperaturen i sin store debatt. Helle Haugen er både en bestemt sykehusdirektør i annen del og en tafatt og forsiktig aktor i første mens de tre vitnene Unni Evjen, Kamilla Grønli Hartvig og Kaia Foss får mye ut av litt klisjépregede skikkelser.
  Jeg har ikke noe å utsette på Gjermund Andresens tilpasningsdyktige scenografi eller Petter Næss effektive regi. Men de klarer ikke redde forestillingen. Til det er teksten for svak.

Oslo Nye Teater, Centralteatret
Øyet som ser
Av Lars Saabye Christensen
Regi: Petter Næss
Scenografi: Gjermund Andresen
Musikk: Nils Petter Molvær
Kostymer: Maria Forsberg
Med Birgitte Victoria Svendsen, Kyrre Haugen Sydness. Geir Kvarme, Ivar Nørve, Unni Evjen, Helle Haugen, Assad Siddique, Trine Wenberg Svensen, Kaia Foss, Kamilla Grønli Hartvig