Siste kritikker:

01 Katt på heitt blekktak: Maggie (Ane Dahl Torp) og Brick (Endre Hellesteit)

01 Katt på heitt blekktak: Maggie (Ane Dahl Torp) og Brick (Endre Hellesteit)

Foto Espen Tollefsen

02 Big Daddy (Sverre Bentzen) og sønnen Brick (Endre Hellestveit)

02 Big Daddy (Sverre Bentzen) og sønnen Brick (Endre Hellestveit)

Foto: Espen Tollefsen

03 Katt på heitt blekktak: Hele ensemblet

03 Katt på heitt blekktak: Hele ensemblet

Foto Espen Tollefsen

04 Gooper (Paul Ottar Haga) til venstre, Jorunn Kjellsby (Big Mama) og Brick (Endre Hellestveit)

04 Gooper (Paul Ottar Haga) til venstre, Jorunn Kjellsby (Big Mama) og Brick (Endre Hellestveit)

Foto Espen Tollefsen

Dansk regissør overbeviser ikke

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 10. april, 2007.

Medienes forhåndsteresse var stor foran premieren på Katt på heitt blekktak der Ane Dahl Torp har en av hovedrollene. Når forestillingen skuffer, er det ikke hennes feil.

Tennessee Williams ser ut til å få en viss renessanse. Eller kanskje det bare er et sammentreff at både Det Norske Teatret og Nationaltheatret hadde premiere på stykker av ham med to dagers mellomrom. Mens Nationaltheatret har fått svenske Sofia Jupither til å sette opp Glassmenasjeriet, Williams gjennom brudd som dramatiker i 1944, og hans mest spilte skuespill utenfor USA, har Det Norske Teatret valgt Katt på heitt blekktak, fra 1955.
  Teatret har hentet inn en dansk regissør, Jan Maagaard, et for meg ukjent navn, og teatret gir ingen opplysninger om ham i programmet. Men et raskt googlesøk viser at han er en anerkjent og erfaren regissør. I 2000 vant han en Reumert (det danske motstykke til vår Heddapris) for sin versjon av ONeills Strange Interlude, og samme år mottok han De danske teaterkritikeres ærespris. Han er også en meget brukt teaterpedagog, og har undervist både i Scerige og i Danmark.
  Hans versjon av Katte på heitt blekktak er solid og gjennomført, men heller ikke mer: Den mangler den indre spenningen og intensiteten som kunne gjort den virkelig medrivende og engasjerende. I stedet blir den i perioder rett og slett ganske langdryg, og stykket virker underlig gammelmodig.
  Et problem er at det er flere kryssende temaer i Katte på heitt blekktak, og slik dramaet oppføres her, virker det som om Tennessee Williams ikke  har klart å skape en dramatisk enhet av sine problemstillinger.
    Williams mente selv at hovedtema i stykket er «den generelle falskheita i samfunnet vårt», og at dette temaet i dag «er blitt langt lettere å få auge på», enn den gangen stykket ble skrevet, fordi det andre temaet i stykket, «Bricks seksuelle forvirring», ikke lenger er «så sensasjonelt» som det var i 1950-årene.
  Williams har naturligvis rett i at Bricks uklare seksuelle tilbøyeligheter ikke sjokkerer lenger. Men jeg tror han tar feil når han mener at problemene som oppstår omkring Bricks klare homofile tendenser ikke er hovedtemaet i Katt på heitt blekktak - allerede stykkets tittel hentyder til at Maggies seksuelle frustrasjoner står sentralt i stykket, og de er jo nettopp et resultat av at Brick ikke vil ligge med henne.
 I motsetning til Glassmenasjeriet er Katt på heitt blekktak ikke åpent selvbiografisk. Men det er ikke tvil om at Williams har lagt temmelig mye av seg selv, og sine indre konflikter, i Bricks skikkelse. Ifølge programmets biografiske opplysninger var han 28 år før han var var sammen med en mann, og det skjedde først etter mislykte forsøk på forhold til kvinner. Også skildringen av Bricks alkoholisme - med det berømte clicket - er nok ganske selvopplevd.
   Handlingen i Katt på heitt blekktak utspiller seg i løpet av en lang sommeraften. Det er Big Daddys (Sverre Bentzen) 65-årsdag, og han og kona, Big Mamma (Jorunn Kjellsby), har nettopp fått beskjed om at han ikke har kreft, slik de hadde fryktet. I virkeligheten er det motsatt: Legene har konstatert at Big Daddy har kreft med spredning, og bare har kort tid igjen å leve.
  Big Daddys eldste sønn Gooper (Paul-Ottar Haga) og hans kone Mae (Elisabeth Matheson Solberg) håper at de skal arve mesteparten etter faren: Broren Brick er riktignok gift med Maggie, men de to har ingen barn, og Gooper og Mae har lyttet nok ved soveværelsesdørene til å føle seg sikre på at Brick heller ikke vil få noen barn, ettersom han nekter å ligge med Maggie.
 Første akt består av en uendelig lang samtale mellom Maggie (Ane Dahl Torp) og Brick (Endre Hellestveit), nærmest en enetale fra Maggies side der hans avvisning gjør henne så desperat at hun begynner å snakke om det tette vennskapet som var mellom Skipper og ham. I annen akt ligger hovedtyngden på en intens og stormfull samtale mellom faren og sønnen der de også kommer inn på det vanskelige og ambivalente forholdet mellom Brick og hans nå avdøde ungdomsvenn Skipper, og Brick må se i øynene at hans svik kan ha ført til vennens selvmord.
   Uansett hva Tennessee Williams selv måtte mene, er faktisk de undertrykte impulsene i Bricks kompliserte sjelsliv det mest interessante ved Katt på heitt blekktak den dag i dag, og det er samspillet mellom på den ene siden Brick og Maggie, på den andre Brick og Big Daddy, som utgjør stykkets dramatiske nerve. Men disse nøkkelscenene er vanskelige:De krever en nærhet og intimitet i samspillet som i  utgangspunktet er problematisk på Det Norskes enorme hovedscene. Det kan lykkes, men da er det ikke nok med gode skuespillere: Det trengs også en regissør som er lydhør for replikkenes  minste detaljer, og er mer opptatt av den indre troverdigheten enn av den ytre.
  Det ser ikke ut til å være Jan Maagaards styrke. Han har et godt håndlag med de store ensemble-scenene, og klarer også å få skuespillerne til å bevege seg slik at de naturlig «fyller» den store scenerommet. Men denne delen av Katt på heitt blekktak blir for lang og uttværet, spesielt i den dramatisk svakeste tredje-akten som burde vært kortet langt mer ned.  Her har for øvrig Det Norske med rette valgt å spille Tennessee Williamsopprinnelige versjon, ikke den noe modifiserte teksten som Elia Kazan nærmest trumfet gjennom, og som antyder at Brick kanskje frivillig vil endre livsførsel.
  Peter Schulz realistiske scenografi er svært trofast mot Tennessee Williams egne sceneanvisninger, men har dessverre brydd seg lite om at Williams, etter nitidige beskrivelser av møblene, legger til at «settet bør likevel være langt mindre realistisk enn jeg hittil har gitt uttrykk for».
  Blant birollene imponerte spesielt Paul-Ottar Haga som en kynisk og svært autoritær Gooper, mens Jorunn Kjellsby er utmerket, men litt vel anmassende, som Big Mama. Det er for øvrig ikke hennes feil. Det ligger i rollen. Alle skuespillerne gjør en sterk og helhjertet innsats, ikke minst hovedrolleinnehaverne. Men jeg skulle gjerne svært sett Ane Dahl Torp (Maggie), Endre Hellestveit (Brick) og Sverre Bentzen (Big Daddy) i de samme rollene med en annen instruktør.

Det Norske Teatret, Hovudscenen
Katt på heitt blekktak
Av Tennessee Williams
Oversatt av Lars Amund Vaage
Regi: Jan Maagaard
Scenografi/kostymedesign: Peter Schulz
I rollene: Ane Dahl Torp, Endre Hellestveit, Sverre Bentzen, Jorunn Kjellsby, Elisabeth Matheson Solbrg, Paul Ottar Haga, Jon Bleiklie Devik, Paul Åge Johnnessen, Banthata Sidzumo Mokgoatsane