[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Obersten (Ståle Bjørnhaug) og Hanen (Pål Sverre Valheim Hagen)

01 Obersten (Ståle Bjørnhaug) og Hanen (Pål Sverre Valheim Hagen)

Foto Erik Berg

02 Niklas Gundersen, Pål Sverre Valheim Hagen og Ståle Bjørnhaug

02 Niklas Gundersen, Pål Sverre Valheim Hagen og Ståle Bjørnhaug

Foto Erik Berg

03 Svein Erik Brodal,.Pål Sverre Valheim Hagen og Ståle Bjørnhaug

03 Svein Erik Brodal,.Pål Sverre Valheim Hagen og Ståle Bjørnhaug

Foto Erik Berg

04 Niklas Gundersen og Wenche E. Medbøe

04 Niklas Gundersen og Wenche E. Medbøe

Foto Erik Berg

Sterk og spennende dramatisering

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 7. juni, 2007.

Etter noen skuffende oppsetninger kommer regissør Yngve Sundvor sterkt tilbake med en egen dramatisering av Gabriel Garcia Marquez' roman, Ingen skriv til obersten.

Skjønnhetsdronningen på Trøndelag Teater i 1998, og i 1999 Sult, et samarbeidsprosjekt mellom Oslo Moderne Teater og Nationaltheatret, markerte Yngve Sundvors inntreden i norsk teaterverden. Han var utdannet i Moskva, og han fremsto som en ny og annerledes regissør, en av flere på den tiden som ville kunne bidra til å gi norsk teater en høyst påkrevd ansiktsløftning.
    I de snart ti årene som er gått siden Skjønnhetsdronningen, har hans karriere vært noe ujevn. Hans største og dristigste prosjekt var kanskje det som skuffet mest: I 2001 og 2002 fikk han teatersjef Vidar Sandems velsignelse til å etablere en egen scene på Prøvesalen på Det Norske Teatret. For å si det pent, tok Utan filter aldri riktig av. Han har også signert en rekke ulike oppsetninger av høyst varierende kvalitet. Absolutt minst vellykte var hans versjon av Gogols Revisoren som buskisfarse på Trøndelag Teater høsten 2005, og hans katastrofale flerkulturelle Hedda Gabler på Riksteatret i fjor høst.
    Jeg var faktisk i ferd med å miste troen på regissøren som hadde begeistret meg slik med Skjønnhetsdronningen. Men hans oppsetning av Ingen skriv til obersten som hadde premiere på Det Norske Teatrets Scene 2 1. mars i år, har langt på vei gitt meg troen på Yngve Sundvors muligheter tilbake.
  Ingen skriv til obersten er tittelen på en roman av Gabriel Garcia Márquez som kom ut i 1961, og bygger på livet til forfatterens egen bestefar. Jeg har ikke lest romanen, og jeg  har ikke sett noen av de tidligere dramatiseringene av boken. Men etter forestillingen følte jeg ikke noe tvingende behov forv å lese romanen. Til tross for sin noe uvante form er nemlig Ingen skriv til obersten blitt et helstøpt sceneverk, ikke en mer eller mindre vellykket «illustrasjon» av boken. Derimot kunne jeg godt tenkt meg å lese skuespillet, for, som så ofte på Det Norske Teatret, er det ikke alltid like lett å få med seg alle detaljene i det som blir sagt på scenen.
 Det er Yngve Sundvor selv som har foretatt dramatiseringen. Historien er enkel, og uten særlig ytre dramatikk. Den forteller om en gammel, ukuelig optimistisk oberst i en avsidesliggende columbiansk landsby en gang på 1950-åren. Han gir aldri opp håpet om at rettferdigheten en gang skal skje, og at han en dag skal motta den pensjonen han er blitt lovet i nærmere 20 år. Nå overlever han og kona så vidt på det absolutte eksistensminimum.
   Når stykket begynner, er det snart slutt på pengene de har skaffet seg etter sønnens død ved å selge symaskinen hans. I landsbyen har borgerkrigen og revolusjonen satt sine spor, det råder tilnærmet unntakstilstand, og ekteparets sønn ble drept fordi han under en hanekamp hadde delt ut forbudte trykksaker. Men når posten kommer, cirka en gang i uka, tropper obersten opp på postkontoret. Han blir like skuffet hver gang. «Ingen skriv til obersten».
 Yngve Sundvor har med hell valgt fortellerteatret som dramatisk form, og den gir forestillingen den rette ironiske distansen, og en fascinerende rytme, som understrekes av Terje Johannesens musikalske akkompagnement. Det uvanlige er at fortelleren her er ekteparets kamphane. Det er det eneste de har igjen etter sønnen, og etter hvert får de problemer med å skaffe hanen mat. Kona vil selge hanen, obersten vil beholde den. Først og fremst av av pietet overfor sønnen, men også fordi han er blitt knyttet til hanen, og dessuten regner med at hvis de alle tre overlever helt til hanekamp-sesongen begynner, vil hanens seier skaffe dem en god slump penger.
   Vi følger ekteparet og ikke minst hanen i tre lange og kalde høstmåneder, og slutten skal jeg ikke røpe her. La det bare være sagt at obersten aldri mister troen på at det skal gå bra til slutt.
  Milja Salovaara har skapt en enkel og effektiv, men samtidig stemningsfull og dyster scenografi: Scenen er badet i et mørkt halvlys, og dekket med finkornet grå sand som både skjuler fortidens hemmeligheter, og når det trengs blir til bønnene kona koker kaffe med. Scenebildet er spartansk, men fungerer glimrende, og plasserer skuespillerne i sentrum.
  Wenche E. Medbøe er den astmasyke og fortvilte kona, som stadig drives til fortvilelse av mannens hardnakkede tro på at alt skal gå bra. Men hun er en kvinne av sin tid, og hennes forsøk på å gjøre opprør er tafatte, og dømt til å mislykkes. Svein Erik Brodal og Niklas Gundersen danner et morsomt typegalleri i en rekke biroller, men de to som bærer stykket, og har en stor del av æren for at  Ingen skriv til obersten er blitt en minneverdig opplevelse, er Ståle Bjørnhaug som den patetiske halstarrige obersten, og Pål Sverre Valheim Hagen som hans trofaste følgesvenn, Hanen, et utmagret eksemplar av arten som i likhet med sin eier, opplagt har sett bedre dager, men som heller ikke gir seg, men spankulerer kry omkring med en sigarett i munnviken. Samspillet mellom Ståle Bjørnhaug og Pål Sverre Valheim Hagen er et gripende og vemodig, men også vittig og underfundig teatereventyr.
  Nå venter jeg i spenning på Yngve Sundvors neste oppsetning.

Ingen skriv til obersten
Av Gabriel Garcia Márquez
Dramatisert av Yngve Sundvor
Regi: Yngve Sundvor
Scenografi og kostymer: Milja Salovaara
Lysdesign: Terje Wolner
I rollene Ståle Bjørnhaug, Wenche E. Medbøe, Pål Sverre Valheim Hagen, Svein Erik Brodal, Niklas Gundersen, Terje Johannesen (musiker)