[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Nåde: Bjørn Skagestad (Johan) sammen med Liv Osa (Mai)

01 Nåde: Bjørn Skagestad (Johan) sammen med Liv Osa (Mai)

Foto Erik Berg

02 Nåde: Bjørn Skagestad (Johan) og hans kone Mai (Liv Osa)

02 Nåde: Bjørn Skagestad (Johan) og hans kone Mai (Liv Osa)

Foto Erik Berg

Klokt og nyansert om høyaktuelt tema

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 5. mars, 2007.

Linn Ullmanns Nåde egner seg ikke spesielt godt til å dramatiseres. Men bokas aktuelle og omstridte tema gjør at sceneversjonen forsvarer sin plass

Nåde er en både forvirrende og foruroligende teateropplevelse. I perioder kjedet jeg meg, og flere ganger følte jeg meg som en titter, så realistisk fremstiller Bjørn Skagestad lidelsene til kreftsyke Johan i terminalfasen. I etterkant opplevde jeg at forestillingen likevel hadde gjort et ganske sterkt, positivt inntrykk.
   Det er faktisk vanskelig å stille seg likegyldig til Nåde, fordi Linn Ullmanns roman, som stykket bygger på, tar opp et aktuelt og meget kontroversielt spørsmål: Menneskets rett til en verdig død. Heldigvis forenkler ikke Ullmann problemstillingen, og gir ikke noe entydig, bastant svar. Med et spennende grep som er meget godt ivaretatt i dramatiseringen, får hun fram at, selv om den sykes ønske i bevisst tilstand må veie tungt, vil det alltid også knytte seg tvetydighet og tvil til aktiv dødshjelp.  
   Marit Moum Aunes dramatisering er ytterst trofast overfor sitt utgangspunkt. Med innlevelse følger hun gangen i Linn Ullmanns bok, og hun får med seg nesten alle detaljer. Også replikkene, eller rettere sagt, Johan Slettens enetale som bare i øyeblikk blir avbrutt av dialoger, er ordrett hentet fra boka. I det store og hele fungerer det utmerket, men noen ganger blir uttrykkene for «litterære», og mangler scenisk liv.
   Marit Moum Aune opprettholder forfatterens litt uklare grep med en dobbelt fortellerstemme. Romanen er skrevet i tredje person, og det er aldri tvil om at det er den dødssyke Johan Sletten som gjenopplever sitt liv og betror oss sine innerste tanker. Men Linn  Ullmann innfører i blant også en allvitende forteller som snakker om «min venn Johan  Sletten». I Marit Moum Aunes iscenesettelse kommer dette til uttrykk ved at Bjørn Skagestad dekker halve ansiktet med en hvit maske.
   Men Nåde handler ikke bare om dødshjelp. Den kan også leses som fortellingen om den aldrende Johan Slettens altoppslukende kjærlighet til den nesten tyve år yngre kona Mai. Om hennes følelser til ham, sier Nåde lite, men gang på gang opplever Johan Mais reaksjoner som et svik, og jo sykere han blir, jo mer grunnleggende ensom blir han.
  I romanen er fortellerperspektivet enkelt å godta. I teaterversjonen blir det mer problematisk når den viktigste oppgaven for Mai (Liv Osa) blir å legemliggjøre Johans fantasier om henne. Om og om igjen står hun der bare, med hodet foroverbøyd, og børster sitt lange lyse hår. En eneste gang oppstår et reelt samspill mellom de to, i den avgjørende scenen der Johan ber Mai  «hjelpe (ham) dersom sykdommen blir en belastning for dem begge», og da  får «Nåde» også den teatrale dimensjonen oppsetningen mangler.
   Rett skal være rett. Den dramatiske temperaturen stiger mot slutten av forestillingen, når Johan utkjemper sin siste kamp mot den uovervinnelige Døden, og ikke lenger makter å skille mellom virkeligheten og sykdomsfantasier. Da får også Liv Osa mer å spille på: Hun er ikke lenger bare Mai, men også en maredrømaktig versjon av Johans første kone, av hans geskjeftige gravide svigerdatter, og den tafatte sønnen Andreas.
  Bjørn Skagestad bærer hele forestillingen. Som den dødssyke Johan med stor og ildrød verkebyll på kinnet er han skremmende naturalistisk, samtidig som han briljant får fram Johans nådeløse og innsiktsfulle selvironi, og er gripende i sine patetiske forsøk på fremdeles å være Mann overfor Mai: En kraftprestasjon av de sjeldne.
   Åse Hegrenes abstrakte, men stadig skiftende scenografi, og Hans-Åke Sjöquists virkningsfulle lyssetting gjenskaper overbevisende utviklingen i Johans indre univers. Marit Moum Aune gjør en sterk innsats, både som regissør og som ansvarlig for dramatiseringen.
  Som teaterkunst er forestillingen likevel ikke helt overbevisende. Det er et faktum at langt fra alle romaner egner seg til å overføres til scenen. Det gjelder også Nåde.  Når teaterversjonen tross alt absolutt forsvarer sin plass, er det fordi den illustrerer et aktuelt og omstridt tema, og fordi den byr på en sterk skuespillerprestasjon..

Anmeldelsen har stått på trykk i Klassekampen lørdag 3. mars

Riksteatret
Nåde
Av Linn Ullmann
Dramatisering og regi: Marit Moum Aune
Scenografi og kostymer: Åse Hegrenes
Lys: Hans-Åke Sjöquist
Med Bjørn Skagestad og Liv Bernhoft Osa