Siste artikler:

Franzisca Aarflot, teatersjef på Det Åpne Teater, er også initiativtakeren til DUS, den norske utgaven av det engelske Connections

Franzisca Aarflot, teatersjef på Det Åpne Teater, er også initiativtakeren til DUS, den norske utgaven av det engelske Connections

Foto Jorge Goncalves

Problematisk DUS-evaluering

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 26. mars, 2007.

En evaluering viser at ungdommene som deltok i DUS var «svært fornøyde». Selve evalueringen reiser også enkelte viktige kulturpolitiske spørsmål.

I  samarbeid med Telemark Forskning/Bø og forsker Sigrid Røyseng har sosialantropolog Heidi Haukelien evaluert Den Unge Scenen - .DUS for Norsk kulturråd.

Den unge scenen
I 2004 inngikk Det Norske Teatret, Det Åpne Teater, Rogaland Teater, Teatret Vårt, Brageteatret, Figurteatret i Nordland og Nord-Trøndelag Teater et landsdekkende samarbeid for å skape ny norsk dramatikk for ungdom i alderen 13-19 år. Ideen var hentet fra det engelske Connections som ble startet av National Theatre i 1994.
   «Prosjektet vil gi ungdom en unik mulighet til å arbeide med dramatiske tekster av høy kvalitet, og vil  etablere en portefølje av nye tekster for ungdom, samarbeide med aktuelle ungdomsgrupper i seks fylker, produsere en regional festival i hvert fylke, samt til slutt arrangere en nasjonal festival», sto det i søknaden.
  Den første nasjonale DUS-festivalen ble holdt på Det Norske Teatret i mai 2005, og de beste gruppene fra hver region viste sin versjon av fire nye norske stykker, Orkhons død av Finn Iunker, Lilla av Jon Fosse, Baikonur Kosmodrom av Christopher Grøndahl og Dag av Liv Heløe.
  Kulturrådet hadde støttet prosjektet, og hadde allerede da festivalen fant sted, bestemt seg for at DUS  skulle evalueres. Opprinnelig skulle evalueringen være ferdig i desember 2005. Men arbeidet har tatt lenger tid enn ventet, og ble først presentert 8. mars i år.

Fornøyde ungdommer
Evalueringen er i hovedsak positiv. Alle ungdommene som Heidi Haukelien har snakket med «var svært fornøyd med hvordan de hadde vært delaktige i arbeidet frem mot ferdig forestilling» (side 18)
  Alt var naturligvis ikke fullkomment. Det kunne man heller ikke vente, for prosjektet ble t gjennomført med stramme tidsmarginer. Franzisca Aarflot nevnte selv  i et intervju med scenekunst.no flere av de samme svakhetene som Heidi Haukelien tar opp i sin rapport.
  Et interessant funn i evalueringen er for øvrig ungdommenes savn av «møteplasser og nettverk der de får anledning til både å få faglige innspill og å bli kjent med andre ungdommer som har de samme interessene. Som vi så, var det en gjengs opplevelse at de ikke følte tilhørighet i noe større prosjekt før de kom til festivalen (den nasjonale, min bemerkning) - og det var det ikke alle som gjorde.» (s. 47)

Problematisk
Så lenge Heidi Haukelien objektivt refererer resultatetene av sin evaluering, er hennes  rapport helt uproblematisk, og den er sikkert også nyttig lesning for de som arbeider med årets DUS, selv om det for dem nok hadde vært en fordel om den var kommet en god del tidligere.
 Evalueringen blir derimot langt mer problematisk når Haukelien gir seg i kast med mer kunstpolitiske vurderinger, og begynner å stille egne krav til prosjektet.
  «Satt på spissen dreier det seg om hvorvidt DUS - Den Unge Scenen skal være en arena for eksperimentering og nyskaping ut over det at etablerte dramatikerne skriver tekst for en ny gruppe. Skal DUS - Den Unge Scenen være en arena som evner å  inkludere og stimulere variasjonen av ungdommelige  uttrykksbehov? Eller skal DUS - Den Unge Scenen bli et nytt eksempel på at kunstnere - i dette tilfelle ungdommer - må tilegne seg majoritetens dominerende uttrykksform dersom de skal ha en plass i dette prosjektet (min utheving)» skriver Haukelen (s.46).
  Haukelien mener tydeligvis at selve kjernen i prosjektet - å skaffe gode, nye og aktuelle tekster som er spesialskrevet for unge mennesker - bare er en ny finurlig måte å få ungdom til å «tilegne seg majoritetens dominerende uttrykksform» på, et utslag av «institusjonalisert, hierarkisk paternalisme» (s.9).
   Når forskeren har så tydelige fordommer mot det prosjektet hun er satt til å evaluere, og evalueringen likevel ender opp mer å være i hovedsak positiv, sier det en god del om Den Unge Scenens kvaliteter.

Et annet prosjekt
Her gir for øvrig Haukelien inntrykk av å gjøre det som blant kritikere regnes som en kardinalfeil: Hun bebreider DUS at prosjektet nettopp er det det hele tiden har tatt mål av seg til å være. Som Haukelien helt korrekt påpeker, brukte det norske prosjektet i startfasen den samme betegnelsen som National Theatret gjorde, nemlig Connections, og gikk først over til å hete Den Unge Scenen - DUS i løpet av 2004. Som det står på National Theatres hjemmeside,  «Connections ble til i 1994 som en reaksjon på den omfattende etterspørselen etter utfordrende nye stykker som kunne spilles av unge mennesker». Og norske DUS er fremdeles del av National Theatres internasjonale Connections-nettverk.    
  Hensikten med Connections/DUS  har altså slett ikke vært å trekke de unge inn i skriveprosessen,  eller å legge spesiell vekt på performance og dans, eller å arbeide for integrerering av ungdom med annen kulturell bakgrunn, men å fremskaffe utfordrende og interessante teatertekster for ungdom.
.
Armlengdes-avstand
Kulturrådet bestemte seg for å støtte prosjektet gjennom tre ulike tuvalg: Utvalg for scenekunst, for barne- og ungdomskultur, og for andre formål. Alle tre satte betingelser for å gi støtt: Utvalget for scenekunst krevde at prosjektet skulle være «i samsvar med Norsk kulturråds retningslinjer for ny norsk dramatikk og annen scenetekst»,  mens barne- og ungdomskulturutvalget forlangte at ungdommene ikke bare skulle bli presentert for ferdige tekster men «kunne være med i de skapende prosessene». Utvalget for andre formål støttet de to andre utvalgenes betingelser.
  Heidi Haukelien drøfter overhodet ikke det interessante forhold at Kulturrådet legger føringer på et kunstnerisk basert prosjekt. Hun synes tydeligvis det er helt på sin plass.
  . «Armlengdes-avstand» er et prinsipp Kulturrådet er meget opptatt av, iallfall når det gjelder Kulturdepartementets forhold til Rådet. Når Kulturrådet finner prosjektsøknader så gode og interessante at de fortjener å støttes, skulle man derfor tro at Rådet selv var opptatt av å holde fast på prinsippet.
  Heidi Haukeliens evaluering viser at det slett ikke er tilfelle. Det er en svakhet ved hennes rapport at hun overhodet ikke problematiserer dette forholdet, men uten å blunke godtar at Kulturrådet er i sin fulle rett til å stikke ut en ny kurs for et prosjekt. Enten en rent kunstpolitisk kurs- Rådet ønsket for eksempel mer «nyskaping», eller en kurs som er politisk korrekt, og  kulturpolitisk instrumentell: Rådet ville at DUS skulle bidra til bedre integrering, og ba styringsgruppen vektlegge det flerkulturelle perspektivet langt sterkere. På dette punktet gjorde for øvrig flere regioner sitt ytterste, men uten hell.
 Heidi Haukeliens evaluering kaster nytt lys på Kulturrådets bevilgningspraksis. Merkelig nok interesserer det tydeligvis ikke evaluator.

Kamaraderi
Et stykke på vei godtok for øvrig styringsgruppen for DUS Kulturrådets betingelser, og innarbeidet enkelte punkter i et tillegg til sin opprinnelige søknad.
  Heidi Haukelien slår fast at styringsgruppen ikke var like flink til å følge opp i praksis. «I løpet av søknadsprosessen ble altså prosjektet påført nye mål av Norsk kulturråd. Disse ble i liten grad inkorporert i prosjektet. Ingen av ungdomsgruppene var involvert i samarbeid med dramatiker. Det ble heller ikke engasjert koreografer til grupper som arbeidet spesielt med dans og performance» (s. 44).
   Haukelien mener det «ikke er vanskelig å finne gode forklaringer» på hvorfor styringsgruppen valgte å se bort fra disse særskilte betingelsene. Hun har derimot vanskelig for å forstå hvordan Norsk kulturråd lot være å forlange en nærmere redegjørelse av  styringsgruppen. For, skriver hun, «når Norsk kulturråd som forvaltningsorgan skal gi støtte til ulike prosjekter, det gjennomføres både i tråd med overordnede kulturpolitiske retningslinjer og ut fra kunstnerisk skjønn» (min uthevelse).
   Enda mer bemerkelsesverdig finner Heidi Haukelien det at Kulturrådet sa seg villig til å støtte en ny runde med DUS, enda styringsgruppen suverent hadde ignorert Kulturrådets krav. «Til forskjell fra andre kulturrådsstøttede prosjekter som ble stoppet fordi de ikke ble gjennomført i tråd med målsettingene Norsk kulturråd hadde tilføyd (for eksempel Teater for ungdom), ble altså målsettingen i DUS - Den Unge Scenen endret slik at de passet bedre inn i de målsettingene styringsgruppen likevel hadde styrt etter», konstaterer Haukelien side 46. .
  Når noe slikt kunne skje, er forkalringen ifølge Haukelien «det nære forholdet mellom styringsgruppen i DUS - Den Unge Scenen og enkelte medlemmer i utvalgene i kulturrådet. Norge er et lite land, og det er ikke sjelden at denne form for uformelle relasjoner spiller en viktig rolle i realiseringen av prosjekter. Det kan anses som en styrke at det finnes gode uformelle systemer ved siden av de formelle. Likevel bør man ikke se bort ifra at det kan skape betydelige legitimitetsproblemer dersom slike prosesser ikke blir klargjort på forhånd»    
       Kamaraderi med andre ord - for å si det enkelt og brutalt.  Haukelien sier ikke mer om dette, og Kulturrådet kommenterer overhodet ikke anklagen fra Haukelien i sin presentasjon av rapporten.
    Derimot har Kulturrådet bestemt seg for ikke å støtte DUS lenger. Det er riktignok satt av kr. 100.000 på Kulturdepartementets budsjett, men 100.000 rekker ikke langt. Å kjempe for at DUS skal få fortsette burde iallfall nå være en sak for Barneombudet som i det siste har markert seg med en positiv interesse for ungdom og teater.