[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Tvillingar: Frank Kjosås og Kenneth Homstad møter tøffe utfordringer hos bestemoren på landet

01 Tvillingar: Frank Kjosås og Kenneth Homstad møter tøffe utfordringer hos bestemoren på landet

Foto Marius Hauge

02 Tvillingar: Gutane (Frank Kjosås og Kenneth Homstad) sammen med Jenta (Pia Tjelta)

02 Tvillingar: Gutane (Frank Kjosås og Kenneth Homstad) sammen med Jenta (Pia Tjelta)

Foto Marius Hauge

03 Tvillingar: Mor (Anne Ryg) kommer til bestemor (Hildegun Riise). I bakgrunnen Gutane: Frank Kjosås og Kenneth Homstad

03 Tvillingar: Mor (Anne Ryg) kommer til bestemor (Hildegun Riise). I bakgrunnen Gutane: Frank Kjosås og Kenneth Homstad

Foto Marius Hauge

04 Tvillingar: Offiseren (Svein Roger Karlsen) sammen med Gutane (Frank Kjosås og Kenneth Homstad)

04 Tvillingar: Offiseren (Svein Roger Karlsen) sammen med Gutane (Frank Kjosås og Kenneth Homstad)

Foto Marius Hauge

05 Tvillingar: Marte Tangen som den tilbakestående Hareskår

05 Tvillingar: Marte Tangen som den tilbakestående Hareskår

Foto Marius Hauge

Engasjerende og tankevekkende

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 15. mars, 2007.

Ungarskfødte Agota Kristofs tvillingtrilogi er blitt dramatisert en rekke ganger. På Det Norske Teatret har regissør Torkil Sandsund skapt en skakende og tankevekkende opplevelse av trilogiens første bind.

Sjelden har en forestilling så lavmælt og krasst vist krigens ubønnhørlige nedbryting av menneskesinnet som Torkil Sandsunds versjon av Tvillingar.  Stykket bygger på romanen Le grand cahier (på norsk Tvillingenes Dagbok ), første bind av ungarsk/sveitsiske Agota Kristofs romantrilogi om to gutter som hun følger fra begynnelsen av annen verdenskrig til de, som voksne menn, finner hverandre igjen mange år senere.
  I 2003 gjestet den belgiske gruppen De Onderneming Black Box Teater med en sceneversjon som bygget på alle de tre bøkene. Dramatiseringen sto gruppens egne medlemmer for, og jeg skrev den gangen at resultatet var «en briljant lek med virkeligheten» som viste at teatret ikke står tilbake for litteraturen når det gjelder å «uttrykke det moderne menneskets eksistensielle dilemmaer».
  Selv om de tar utgangspunkt i samme verk, er de to sceniske prosjektene totalt forskjellige. I Agota Kristofs trilogi er det moderne moderne menneskets identitetsproblemer et sentralt tema, og ved å bruke alle de tre bindene som forelegg for sin dramatisering, handlet De Ondernemings
forestilling om «vårt syn på menneskets usikre identitet, på den fragmenterte virkeligheten som omgir oss, og som er avhengig av øynene som ser».
  På Det Norske Teatret har Torkil Sandsund derimot valgt bare å bruke Agota Kristofs første bok, der hun klinisk, hardt og nakent skildrer den forvandlingen to små gutter går gjennom i løpet av noen harde krigsår. Det er dette aspektet som vektlegges både gjennom Jon Fosses lydhøre oversettelse/dramatisering, og gjennom Torkil Sandsunds konsekvente regi.
      I vårt første møte med tvillingene er de to små pene gutter, korrekt antrukket i dress og slips, og med blankpussede sko. Faren deres er ved fronten, og de truende krigshandlingene tvinger moren til å overlate sønnene til bestemoren. Hun bor i ytterst primitive omgivelser i en liten landsby like ved grensen. Hun er en enkel kvinne, hun kan verken lese eller skrive, men hun er en urkraft og et arbeidsjern, og hun overlever ved å selge grønnsakene sine på torget.
  For tvillingene blir overgangen voldsom og brå. Bestemoren vet ikke hva omsorg er, og før guttene begynner å arbeide, får de verken mat eller tak over hodet. Men det tar ikke tvillingene lang tid å tilpasse seg sine nye livsbetingelser. Overlevelsesinstinktet er sterkt, og de går systematisk til verks. De bestemmer seg for å glemme moren. Fordi bestemoren ikke nøler med å denge løs på dem, herder de seg til ikke å reagere på smerte. De lærer seg å stjele, å mishandle og å drepe. Langsomt forvandles de til to hensynsløse, amoralske, og følelsesmessige avstumpede barn, og den eneste de viser vennlighet, er Hareskår, en tilbakestående jente som er svakere enn dem.
  Torkil Sandsund benytter et interessant dramatisk fortellergrep. Fra det øyeblikket guttene og moren deres kommer gående gjennom skogen til bestemorens hus, er det tvillingene selv som forteller sin historie. Replikkvekslingene og de korte scenene som utspiller seg, er sett med deres øyne. Det er deres usentimentale og følelsesløse versjon av begivenhetene vi blir konfrontert med.
  Agota Kristof har fortalt at hun skrev dikt i sin ungdom: «De var fulle av følsomhet og flotte ord. Men jeg ble lei av følelser. Jeg ville bare være ærlig. Følelser er løgnaktige. Jeg stoler ikke på dem». Det er nettopp språkets tilsynelatende distanserte og  «objektive» tolkning av virkeligheten som gir historien en nesten uutholdelig sprengkraft.
   Tvillingane er en av de dystreste teaterforestillingene jeg har sett, og den gjør sterkt inntrykk også fordi den er skremmende aktuell: Mange av de unge flyktningene som har søkt tilflukt i Norge, er nettopp blitt «herdet» gjennom en beintøff kamp for å overleve. Tvillingane tvinger oss til å se i øynene at to snille, elskelige barn under gitte betingelser kan bli til følelseskalde mennesker som bokstavelig talt er villige til å gå over lik hvis det er nødvendig.
  Toril Sandsund har med Tvillingene signert en uvanlig sterk og gripende, men samtidig lavmælt oppsetning. Han har valgt en amerikanisert versjon av Franz Lizts Ungarske rapsodi til å akkompagnere handlingen, og det er et fint valg. De bittersøte, både lystige og mollstemte akkordene mildner og menneskeliggjør tvillingenes vonde skjebne.  Med sin ugjennomtrengelige skog av nakne staker bidrar Kari Gravklevs scenografi sterkt til uhyggen, og skuespillerne følger med stor innlevelse opp regissørens intensjoner. Først og fremst Frank Kjosås og Kenneth Homstad (Gutane) som behersket, men intenst, formidler de følelsene guttene verken kan eller vil gi uttrykk for. De vekker vår medfølelse fra første stund, og de makter å beholde den gjennom alt som skjer.
  Også Hildegunn Riise, den harde bestemoren som heller ikke har hatt annet valg enn å kjempe for tilværelsen, Øyvin Berven som liderlig men tross alt vennlig sokneprest, og Marte Tangen som den forvirrede Hareskår er overbevisende. Anne Ryg (moren), Pia Tjelta (Jenta), Svein Roger Karlsen (den.tyske offiseren og faren), Espen Løvås (postmann og politibetjent) og Grethe Ryen ( Nabokona) skaper alle fine og tydelige typer av sine roller.
  Ingen tvil : Tvillingar er  viktig og meningstungt teater.
 
Det Norske Teatret, Prøvesalen
Tvillingar
Av Agota Kristof
I ein versjon av Jon Fosse, bygget på en dramatisering av Mark van der Velden, og Willy Flocks oversettelse av Tvillingenes dagbok (Aventura 1987)
Regi: Torkil Sandsund
Scenografi og kostymer: Kari Gravklev
I rollene: Frank Kjosås, Kenneth Homstad, Hildegun Riise, Anne Ryg, Marte Tangen, Grethe Ryen, Pia Tjelta, Øyvind Berven, Svein Roger Karlsen, Espen Løvås