Siste kritikker:

01 Våre foreldres seksuelle nevroser: Ellen Birgitte Johannessen, Aril Martinsen, Ragnhild Hiorthøy og Sverre Røssummoen

01 Våre foreldres seksuelle nevroser: Ellen Birgitte Johannessen, Aril Martinsen, Ragnhild Hiorthøy og Sverre Røssummoen

Foto Thor Brødreskift

02 Våre foreldres seksuelle nevroser: Ellen Birgitte Johannessen, Aril Martinsen og Sissel Ingri Tank-Nielsen

02 Våre foreldres seksuelle nevroser: Ellen Birgitte Johannessen, Aril Martinsen og Sissel Ingri Tank-Nielsen

Foto Thor Brødreskift

03 Våre foreldres seksuelle nevroser: Ellen Brigitte Johannessen og Sverre Røssummoen

03 Våre foreldres seksuelle nevroser: Ellen Brigitte Johannessen og Sverre Røssummoen

Foto Thor Brødreskift

Besk politisk satire

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 12. mars, 2007.

Sveitsiske Lukas Bärfuss er et sterkt navn i ny europeisk dramatikk, og Våre foreldres seksuelle nevroser er godt politisk teater.

Fortellingen om unge Doras oppdagelse av den seksualiserte moderne verden er en besk sivilisasjonskritikk, men Bärfuss sukrer pillen ved å behandle kontroversielle emner som tvangssterilisering, seksuelt misbruk og fjerning av defekte fostre, med en burlesk, svart humor som Lars Erik Holter understreker ytterligere gjennom sin regi.
   Dora har tilbrakt hele puberteten under sterk medisinering, og er blitt sløv og apatisk. Moren vil nå finne tilbake til datteren, og får legen til å avbryte behandlingen. Den «nye» Dora viser seg å være besatt av en umettelig seksuell appetitt. Etter at hun blir forført/voldtatt av en ekkel og pervers eldre kar med sterke sadistiske tilbøyeligheter, er sex det eneste som står i hodet på henne. Hun er som en primitiv urkvinne, totalt hemningsløs og uten forståelse for det mellommenneskelige samlivets ytre konvensjoner.
  Slikt er ikke lov. Man skal holde på fasaden. Grønnsakshandleren som får penger fra sosialen for å la henne jobbe i butikken sin, har stadig klappet og klemt på henne. Men den dagen hun kysser ham på ordentlig, gir han henne sparken øyeblikkelig. Når hun blir gravid, sørger legen og foreldrene straks for abort, og når hun senere ytrer ønske om å få barn, et barn som i motsetning til henne selv virkelig skal bli elsket, lurer de henne til å la seg tvangssterilisere. Når forføreren også blir lei henne, går Dora en usikker skjebne i møte.
   Lukas Bärfuss skildrer en mørk og dyster virkelighet. Samfunnsproblemene han tar opp, er sørgelig aktuelle i vår moderne, tilsynelatende så humane og siviliserte verden. Bärfuss gir ingen svar, men med grotesk situasjonskomikk skildrer han en hjerteskjærende vond men gjenkjennelig virkelighet, og med infam ironi tvinger han oss til å erkjenne våre egne fordommer og til å stille spørsmål ved våre vedtatte sannheter: Den så «forståelsesfulle» psykiaterens tale om hva som er tillatt og hva som er forbudt i seksuallivet, er hårreisende og komisk, men sier egentlig intet annet enn det som er vårt opplyste samfunns fordomsfrie seksualmoral. Slik har Bärfuss skapt sterkt politisk teater.
  Den tilsynelatende enkle og åpne teksten krever både lydhør nærlesning og sprelsk oppfinnsomhet av regissøren. Lars Erik Holters versjon har mange kvaliteter, men han gjør vel mye ut av opptrinnene mellom scenene - det er for eksempel ikke lett å skjønne hvorfor moren brått skal være stasjonsmester som blåser hissig i en skingrende fløyte.
   Ellen Birgitte Johannnessen er glimrende i den vanskelige rollen som den enfoldige Dora. Replikkføringen overbeviser. Det våkne blikket får fram en dobbelthet i skikkelsen som gjør at hennes skjebne griper sterkt. Som Doras konvensjonelle, dobbeltmoralske mor er Sissel Ingri Tank-Nielsen skremmende realistisk, mens Aril Martinsen er god både som Doras fraværende far, og den høyst nærværende grønnsakshandleren. Ragnhild Hiorthøy er tilsynelatende objektiv og rasjonell som psykiateren, men innful og grotesk som grønnsakshandlerens gamle mor. Sverre Røssummmoen er skremmende motbydelig som Doras kyniske og rå forfører - en briljant prestasjon.
   Scenograf Bård Thorbjørnsen lar den dramatiske handlingen utspille seg i en klinisk, steril hvit ramme som forsterker tekstens uhygge, mens påfunnet med å la skuespillernes gi en slags grafisk fremstilling av sceneanvisningene, ikke fungerer like godt. Men de små skjønnhetsplettene ødelegger ikke helhetsinntrykket: Våre foreldres seksuelle nevroser er en sterk og medrivende politisk satire.

Denne anmeldelsen har stått på trykk i Klassekampen mandag 12. mars

Den Nationale Scene, Lille Scene
Våre foreldres seksuelle nevroser
Av Lukas Bärfuss
Oversatt av Sverre Dahl
Instruktør: Lars Erik Holter
Scenograf: Bård Thorbjørnsen
Lysdesigner: Arne Kambestad
I rollene: Ellen Birgitte Johannessen, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Aril Martinsen, Ragnhild Hiorthøy, Sverre Røssummoen